Vi forsetter nå denne 2 del av utleggelsen av Judas brev vers 11-25:

   Forst. Fra del 1! Hvem er disse menneskene som har fart så vill fra sannheten i en slik trygghet i sitt eget, det som kan briste hva tid som helst. Det vi får beskrevet er jo et hovmod og en arroganse som bare Gud kan knuse, som Han gjorde det med apostelen Paulus ute på Damaskusveien, idet Han kastet ham med alle hans naturlige evner i støvet, slik at han måtte føres blind ved hånden inn i byen, hvor han i dyp erkjennelse av egen litenhet ba inderlig til Gud, men da – i motsetning til alle hans tidligere bønner – ble hans bønn hørt og besvart!
   Det er slike fariseiske sinn med sine egne tolkninger av Guds ord til egen fordel – vendt til skamløshet, som vi leste i vers 4, vi har hørt om i de første vers i Judas’ brev – og nå fortsetter vi fra vers 11:
    Har Gud behag i deres vei, kan vi spørre? Nei, bare hør hvordan vers 11 begynner:
   11 Ve dem! Et Herrens verop over oss, er vel av det verste et menneske kan bli utsatt for, og likevel er det så få som frykter for det! Antagelig fordi Herrens hellighet så sjelden blir forkynt lenger! Hvorfor dette verop? – jo hør!: For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.* Kort: Kains vei: Han ville stille Gud tilfreds ved egenproduserte midler! Vi kan kort summere det som egne gjerningers vei! Og det endte da også med at hans sanne sinn ble åpenbart i misunnelse og dermed drap på sin bror Abel!
   Bileams villfarelse: Han som for vinnings skyld, ville forføre Israel til frafall fra Herrens vei, slik at fienden kunne seire over dem!
   Og så Korahs gjenstridighet: De som reiste seg i protest mot den som Gud hadde utvalgt til leder, og ville lede selv. Vi kan gjerne anvende dette som å sette Guds ord og vilje til sides, for selv å bestemme kurs og lei. Hør derimot hvor det sanne Guds folk – de som er lært av Ham – befinner seg 5 Mos 33:3: «Ja, Han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord. – Tar imot – dine ord!

   Og så videre vers 12 Disse mennesker er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Skulle i virkeligheten ikke hatt noen plass i menigheten. Uten frykt - ja, det er nettopp hva som preger dem! - holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot. Med andre ord, komplett uten åndelig liv – derfor står de heller ikke fast, men drives hit og dit av sitt eget. Som vi hørte fra teksten i del 1, hvordan de anvender den naturlige utrustning til selvødeleggelse, da de lar den føre dem bort fra Herren, og Hans Sannhet. Og så fortsetter teksten i samme spor: 13 De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. Sin egen skam! Det er alltid deres eget du ser, om de bruker aldri så mye fakter og talekunst, det er ikke av Gud! De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid. 14 Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige 15 for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot Ham, de ugudelige syndere. Hva om mennesket virkelig trodde dette – det kommer en veldig dom! Dommens velde er det som her beskrives ved Herrens ti tusener hellige! Hvert eneste spottende ord et menneske har talt mot Ham, skal det svare for på den siste dag, om de da ikke søker forlatelse for denne synd i tide – for det er forlatelse også for denne synd, det heter fremdeles og inn i evigheten at Gud gjerne vil forlate alt! som vi kan lese av Jes 55:7. Det var ikke Guds mangel på nåde som forårsaket disse menneskenes ulykkelige og evige skjebne, men deres spott nettopp av denne nåde! Syndenes forlatelse betyr mindre enn intet for dem! Som vi også leser i vers 16 De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer frem etter sine lyster. Knurrer og klager altså over den skjebne de selv er skyld i! Det er noe vi bærer i vår natur dette – å ville peke skylden bort fra oss selv til noen andre eller noe annet! Et velkjent fenomen!

E.K.

Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld. Ja, alltid for vinnings skyld! – for egen vinnings skyld! Som vi også leser om de karismatiske forførere i Rom 16:17-18: «Men jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som dere har lært. Vend dere fra dem! For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.» Sin egen buk! Med andre ord, til egen vinning! I dette forenes disse høyttalende og overmodige karismatikerne med de åndelig døde liberale kristenledere! Og så dette: Skriften taler om de troende – de kjære som de kalles – men det taler også om de godtroende, som i Rom 16 her! For en trist overskrift over et menneske: En godtroende! Herrens Ånd gjør ingen godtroende!
   Og så vender Judas sin oppmerksomhet fra disse, til dem han ifølge vers 1, så gjerne ville dele ordet om deres felles frelse med – de som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus: Så skriver han: vers 17 Men dere, kjære: Kjære! Det er hva de sanne troende i all sin skrøpelighet er: Kjære! Du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet – er du klar over det? Kan hende føler du deg så lite verdig til det, når du ser sant på deg selv, men da skal du holde deg til Guds ord fremfor egne følelser og tanker om det! Så skriver han til dem – og til deg: Husk de ord som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! Det som er så velsignet med Guds ord – det er alltid forutsagt det som skjer, og ved det åpenbares Han som er evig og har den fulle oversikt og ikke minst kontroll! 18 For de (Jesu Kristi apostler) sa til dere: I den siste tid skal det komme spottere som farer frem etter sine ugudelige lyster. 19 Disse er det som skaper splittelse, - og så kommer noe vi må legge særlig merke til om disse han advarer mot: de er sjelelige* mennesker som ikke har Ånden. - sjelelige* mennesker som ikke har Ånden, blir forklart som et menneske som bare har sjel, men ikke Guds Ånd, det vil si et ugjenfødt menneske, om disse står det i 1Kor 2: 14: «Men et sjelelig menneske* tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» Du må altså være opplyst ved Den Hellige Ånd for å kunne bedømme det rett!
   Her har du en god beskrivelse av dem Judas taler om i sitt brev – sjelelige mennesker uten Guds Ånd!
    Og så videre til vers 20, hvor han begynner å formane deg som ikke er et sjelelig, men et åndelig menneske!: 20 Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, - hører du den vidunderlige beskrivelse av din tro på den korsfestede? Høyhellig! -  be i Den Hellige Ånd, 21 og hold dere slik i Guds kjærlighet, - det er nettopp som Jesus taler i Joh 15:9: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. - mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. - d.e. vår evige forløsning! - 22 Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, 23 andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet. Og hør du som kan hende så ofte frykter for å miste din tro, eller gå deg vill på veien – ja, hør nå!: 24 Men Han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, - snubler i troen! - og til å stille dere ulastelige frem for sin herlighet i fryd, - det er vel noe å henge seg fast i, ikke sant, for hvem er det vel ikke vi har med å gjøre her? - 25 den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.
   Ja, amen! «- vår frelser ved Jesus Kristus!» «Din frelser ved Jesus Kristus!»
   Ja, hør det igjen og igjen til det fyller alt i deg!