For meg er livet Kristus og døden en vinning!

Fil 1:12-21

   12 Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har ført til fremgang for evangeliet. 13 Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. 14 Og på grunn av mine lenker er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt. 15 Noen er det nok som forkynner Kristus på grunn av misunnelse og stridslyst, men andre gjør det av god vilje. 16 Disse gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. 17 De andre forkynner Kristus av ærgjerrighet, ikke med rent sinn, men med den tanke å føye trengsel til mine lenker. 18 Hva så? Kristus blir i alle fall forkynt enten det nå skjer med baktanker eller i sannhet. Over dette gleder jeg meg. Ja, jeg vil også fortsatt glede meg. 19 Jeg vet jo at dette skal bli til frelse for meg, ved at dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg. 20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For for meg er livet Kristus og døden en vinning.

   Vers 17: Paulus hadde åpenbart alvorlige fiender midt i menigheten. De må på ett eller annet vis ha brent seg på hans forkynnelse – det vil si, at den har rammet dem, og så har de lagt ham for hat, og vil ved sin forkynnelse vise at de ikke står noe tilbake for ham. De forkynner endatil i den hensikt å føye trengsel til hans lenker. Ondskap og bitterhet midt i menigheten – ikke noe ukjent fenomen noen tid det, dessverre!
   Paulus var en sann Herrens forkynner, så han tok ikke hensyn til dem som hørte ham, men kun til det budskap som var åpenbart ham! Du kan høre ham gi uttrykk for dette i Gal 1:10 blant annet: «Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.»
   Og er det en egenskap som sitter dypt og langt inne i det kjødelige menneske, så er det manglende villighet til å bøye seg for, og erkjenne det som ikke taler til vår fordel!
   Han skriver noe som umiddelbart virker merkelig på oss, nemlig at han tross deres forvendte utgangspunkt for forkynnelsen, gleder seg over at Kristus tross alt blir gjort kjent blant hedningene. Situasjonen den gang var en ganske annen enn vår her i Norge i dag for eksempel, hvor Kristus iallfall for de aller fleste er kjent som historisk person i det minste, nå gjelder det bare at de kommer under hørelse av sann forkynnelse. Han ville ikke gledet seg over at disse falske og bitre forkynnerne slapp til i menighetene, de som var vunnet ved Guds sanne budskap om Jesus Kristus, men ute blant hedningene ble det nå til en kunnskap de ikke allerede innehadde i det minste.

   Vers 21 – at det skal være en vinning å dø bort fra vårt naturlige menneske, det som også kalles det gamle menneske og kjødet, det sitter langt inne hos oss – så vi forsøker alltid å få med oss iallfall noe av det – at det tross alt må få leve og oppnå noen ære, men slik du står for Herren som naturlig menneske mangler du ære for Ham ifølge Rom 3:23. Det vil si, at det ikke er det minste der Han kan ha behag i, men må forkaste det alt! Du er rett og slett kalt til å dø, som Jesus sier i Matt 16:24: «Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.» Dette gjentas også av to av de andre evangelistene, så det er særlig betydningsfullt! – altså ikke å utfolde sitt eget, men å sette et stort kryss over seg selv her, og regne med en annen i stedet!
   Hvordan smaker det deg? For apostelen var det en vinning å leve i den erkjennelse at alt hans eget var skiftet ut med et helt nytt menneske i Kristus!
   Når det verdslige ikke-kristne menneske dør, mister det alt, mens den troende vinner alt – ja, det er først da hans liv slår ut i full blomst, uhindret av alt det som bor i ham her, for hans liv er Kristus og Han er den samme på begge sider av graven – Han er den evige! – så til og med døden, den siste fiende må tjene deg til gode! Så gjør som apostelen formaner deg til i Kol 3:1-2: «Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»
   Med andre ord vær nøye med at ikke noe får binde deg her – vær ikke så opptatt med sport, fotball, kjendiser, karriere osv., kjærlighet til verden og de ting som er i verden som Skriften taler om det.
   Det vil bare kunne binde deg til det som er her, og som om kort tid vil gå under. «Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden,» skriver apostelen i 2 Tim 4:10. Verden vant!

E.K.

   Med andre ord, be om å få ha et nøkternt og våkent forhold til denne verdens ting. Er jeg rede til å slippe alt og komme til Ham i det samme Han roper? Vel, det er noe av et spørsmål, ikke sant? La det nå få drive deg til Ham i sannhet, Han som har overvunnet både døden og denne verden!

   Det er to ting som burde få stå levende for oss som kristne til enhver tid, og det er den gamle minnelsen – Memento mori: «Kom i hu at du skal dø!» og: «Det er få som blir frelst!»
   Da får strofen fra en kjent bedehussang aktualitet for deg: «Å, synder som tankeløs ferdes på jord!» Vær ikke denne tankeløse synderen, men be hver dag på ny om å få ta til deg det sannhets ord, Han har plantet i deg! Det er ingen ringere enn Gud selv som vil din frelse! – skulle du bli i den minste tvil om det så fest ditt øye på Golgata igjen, for da er det nettopp det som skjer der som er blitt dunkelt for deg!
   Det er ikke nødvendigvis onde ting du henger fast ved i denne verden – nei, problemet er at de har fått altfor stor plass, så det hindrer åndelig vekst og erkjennelse. Vi leser i Luk 14:18-20, om disse som ikke tok imot innbydelsen til bryllupet – de ikke bare lot være å ta imot innbydelsen, men de avviste den for noe annet som var blitt mer verd for dem, bare hør: «Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt! Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.»
   Ikke noe av dette som var blitt en avgud for dem var noe ondt i seg selv, men det var blitt i stedet for Jesus!

   De som når frem til den endelige forløsning, det er absolutt ikke de som finner verdi i sitt eget og derfor vil beholde det, men de som tvert imot har som sitt største behov å holde frem sitt gamle menneske til dødelse! De har nemlig fått en uendelig skatt i himmelen, og for den gir de gladelig sitt eget på båten, som vi gjerne kaller det å forkaste noe.
   De finner altså ikke noen trøst eller noe håp i sitt eget, når det gjelder denne sak, derfor fyller også Jesus bare mer og mer av utsynet! «I Ham, sin Frelser, har den nok nå og i evighet,» som vi hører om den salige lille flokk i sangen – og hør videre: «- som Jesus kjennes ved!»
   Måtte du og jeg være å finne der på den siste dag, og i all evighet, som av dem som Jesus kjennes ved!

   En hører gjerne røster i dag som holder frem at det kristenfolket i dag er i behov av er trøst og oppmuntring og glede og lignende og ikke denne mørkemannstale om synd og fortapelse og dess like, men mitt spørsmål blir da - trenger vi ikke først og fremst sannheten? - og hvem er sannheten uten Jesus Kristus selv, og får du med Han å gjøre, da blir du stående i det lys, hvor intet kan skjules, men alt trekkes frem, nettopp i lyset - og takk Gud! - du blir da stående i det lys, hvor du ikke behøver å skjule noe!
   Du kan gjerne bli sett på som en mørkemann - ja, men i ditt hjerte bærer du på en glede som verden er aldeles fremmed for! Livet i Kristus er alltid så mye, mye mer rikt enn hva denne verden kan gi! Måtte du ikke ta feil, som Demas!