Tuktens hensikt

1 Kor 5:1 - 5

   1 I det hele høres det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru. 2 Og dere er oppblåste! Burde dere ikke heller sørge, slik at han som har gjort dette, kunne bli støtt ut fra dere? 3 Jeg som nok er fraværende med legemet, men til stede i ånden, jeg har allerede - som om jeg var hos dere - felt dommen over ham som har gjort dette. 4 I vår Herre Jesu navn skal dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, 5 for at han som har syndet skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.

   «- at en mann lever med sin fars hustru.» (v.1b). Det tolkes gjerne som at det er hans stemor, men det står ikke, og var vel heller ikke ansett som så alvorlig at det vekket videre anstøt hos hedningene. I Guds lov tales det om å leve med sin mor. Det kan derfor tyde på at det i dette tilfelle var tale om at han levde med sin egen mor. Derfor skriver da også Paulus dette: «- og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene.»
   Nei, selvfølgelig! Også blant oss i dag straffes incest ganske så hardt. Og loven, det vil si, Guds lov, forbyr den slags omgang mellom nære slektninger i det hele. Og så praktisertes dette altså midt i menigheten, uten å bli påtalt! Iallfall uten at det fikk direkte konsekvenser for vedkommende!
   Apostelen så altså annerledes på det - ingen tvil om det: «- for at han som har syndet skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.»
   Her møter vi to ting - en streng dom, for det å bli overgitt til kjødets ødeleggelse kan neppe bety annet enn å overgis til sykdom og nedbrytelse, men også med en hensikt som for vedkommende tross alt er god - «- for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.» Det var apostelens ønske for ham!
   Dersom han fikk lov til å ture frem i dette, ville han jo trekke den konklusjon at dette også var akseptabelt for Gud. Det er det som er farlig med synden. I Hebr 3:13, kan vi lese dette: «Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.»
   Syndens svik! Dersom du ser synden for deg som en person - der han opptrer for en kristen - så fremstiller han seg som en fin og respektabel person. Selvfølgelig vil ikke Gud nekte deg samkvem med meg - jeg er jo med og beriker livet ditt.
   Ja, det er overfor en kristen - i verden behøver den jo ikke å skjule sitt sanne ansikt, men bare de konsekvenser det får å akseptere den. Nå var den iferd med å få aksept i Guds menighet.

   I 1 Tim 1:20, skriver også Paulus om noen han har overgitt til Satan for tukt - det er noen som førte inn lærdommer i menigheten som førte til skipbrudd på troen. Han skriver det slik: «Blant dem er Hymeneus og Aleksander. Dem har jeg overgitt til Satan, for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte.»
   Igjen en hensikt altså! I dette tilfelle at de skulle slutte å spotte! Dette var mennesker som han kalte oppblåste - eneste mulighet for dem var at de ble ydmyket, så de kunne komme ned på jorda igjen, som vi gjerne sier.

   Peter var også en slik oppblåst. Han var ikke klar over det selv, i hvilken grad han stolte på sitt eget fortapte skrog, men mente det vel med alt sammen. Men det var en som så dypere, og så, at dersom Peter skulle kunne berges ved Guds frelse, og bli et nyttig redskap i Guds rike, så måtte han overgis til Satan. Men Jesus sendte noe med ham inn i denne kampen. Jesus festet en line i ham kan du si, som Han holdt i sin hånd. Og som vi ser, Han fikk tauet Peter inn igjen, ved mildhet! Merk deg det! Det var ikke uten grunn at kvinnene av engelen fikk med seg nettopp denne hilsen til disiplene i Mark 16:7: «Men gå og si til Hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se Ham, slik han sa til dere.»
   Peter ble nevnt ved navn! «- og til Peter.»

   Hva da med denne Paulus krever overgitt her i teksten vår? Var han gjenstand for noen slik mildhet - eller fikk han bare gå til grunne der utenfor i håp om at han skulle bli frelst på den siste dag? Nei, for Herren er jo ikke slik! Det er ikke ifølge Hans vesen! - som vi kan høre det fra Esek 18:23: «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. - Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?» Og Paulus var en Herrens apostel. Derfor skriver han siden i 2 Kor 2:5-10, til menigheten om nettopp denne person, som hadde levd i slik synd: «Men er det noen som har vært årsak til sorg, så er det ikke meg han har voldt sorg, men delvis - for at jeg ikke skal si for mye - dere alle. For ham det gjelder, er det nok med den straff han har fått av de fleste. Nå skal dere i stedet heller tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg. Derfor ber jeg dere: Bli enige om å vise ham kjærlighet. I den hensikt var det også jeg skrev, for å finne ut om dere holder prøve, om dere er lydige i alt. Og den som dere tilgir noe, ham tilgir også jeg. For det jeg har tilgitt - om jeg har hatt noe å tilgi - det har jeg tilgitt for deres skyld, for Kristi åsyn.»

E.K.

   Tilgi og trøste ham! Bli enige om å vise ham kjærlighet. Ingen hard og dømmende ånd å spore her, ikke sant?
   Men vi forstår ikke hvor alvorlig synden er, og er ikke alltid bevisst hvor den fører oss hen. Vi ønsker i vår bløthet heller å være lemfeldige, nettopp fordi vi ikke vet hva det står om fullt ut, og heller ikke ønsker å lide noe. Vi vil ikke ha folks kritikk over oss.

   Disse oppblåste som han kaller dem - Hymeneus og Aleksander, som han overgav til Satan - tror du han var fornøyd med at de sluttet å spotte? Nei, han ønsket en ganske annen frukt, enn at de bare var ydmyket til å tie, men i sitt hjerte hatet mer enn før. Han ønsket å se den frukt av overgivelsen at de erkjente sannheten om seg selv, og derfor ble sant ydmyke, så de kunne finne nåde hos Herren, som vi hører både fra Jakob og Peter: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (Jak 4:6;1 Pet 5:5).
   Han ønsket å få stukket hull på denne oppblåstheten, så de kunne se seg selv slik de virkelig var, og ikke som i dette narrespeilet de hadde satt opp for seg.

   Noen gir seg av med ydmykhet kan vi si - eller driver med ydmykhet. Det har vært ikke så rent få bevegelser av den sorten gjennom kirkehistorien, og du finner dem fremdeles. Og enda mer - det er nærmere den enkelte av oss enn vi vanligvis tenker. Men når Gud fører oss inn i sannheten om oss selv - når vi får et sant møte med oss selv i Hans lys, og ikke vårt eget - da er det ydmykende for vårt gamle menneske, kjødet, og fører til sann ydmykhet hos det menneske som omfavner og tar imot dette lyset, denne sannhet. Det er altså et verk av Gud!
   Dit ville apostelen ha dem. At de kunne være sanne brødre.

   De gjorde seg til av å være skikkelige kristne - kristne som hadde sitt på stell - og så skriver altså apostelen ut fra denne gitte situasjon: «I det hele høres det om hor blant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: at en mann lever med sin fars hustru.» Og så kommer det: «Og dere er oppblåste!» Dette skriver han med utropstegn etter. Ja, du skjønner hvor han vil? Du skjønner hvilken erkjennelse han søker å fremme i dem? Som han også skriver det like ut: «Burde dere ikke heller sørge?» Altså - dere har ikke noe å rose dere av her, og det er forventet at dere kommer som sådanne innfor Herren, og ikke som oppblåste. For det dere ser i deres oppblåste tilstand har ingen grunn i virkeligheten, men i et bedrag!
   Men merk deg - han støter dem ikke ut, men kaller dem inn! Kaller dem inn til sannhets erkjennelse og et sant forhold til Herren!
   Se det! For all del - se det! Han støter deg ikke ut for din synd og dine svikts skyld, hva de så måtte bestå i, men Han kaller deg inn til seg, Herren, for at du må finne sannhet, fred og liv! Ikke tro at du er så viktig! Det er bare en som virkelig er viktig her, og det er Han som bar din synd på sitt legeme opp på korsets tre - Jesus Kristus, Guds dyre lam og Guds egen Sønn!