Ved tro! – det er gjennomgangstemaet i hele det ellevte kapittel i Hebreerbrevet. Altså dette som disse menneskene levde i og utførte, det forutsatte en helt bestemt ting, nemlig tro. Uten tro ville det ikke vært mulig - ja, uten tro ville de levd et helt annet liv.
   Vi har det ved oss, at vi prøver å forandre oss selv hele tiden, vi prøver å tro, og vi prøver å leve som troende. Men troen er en Guds gave, sies det i Efeserbrevet. (Ef 2:8). Men saken er den - la oss si det ganske banalt - at det du er, det er du, og det du ikke er, det er du ikke, og det er ikke noe du kan gjøre for å forandre det. Helt enkelt heter det, at du kan ikke frelse deg selv! Du kan ikke - ikke engang ved Guds hjelp - transformere deg om til noe du i utgangspunktet ikke er. Du må motta en gave! Og den forandrer deg - ja den omskaper deg! – Den gir deg et nytt liv, og del i guddommelig natur ifølge blant annet 2 Pet 1:4. - Den gir deg nemlig del i Jesus, og det er en så radikal forandring, at ingen av oss fatter det fullt ut. Hør hva som blant annet står om det i 2 Kor 5:17: «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» - Det er å bli omskapt i kristen forstand, nemlig å bli en helt ny skapning, å bli noe i Kristus!
   En ny skapning! – Det er noe langt mer radikalt det, vet du, enn bare å ha blitt fikset på. Du har hørt det sagt, dersom noen har fikset opp en bil, eller et møbel eller noe lignende, at «den er blitt som ny.» Ja, men det kan jo aldri sies, at den faktisk er ny! For det er den jo ikke! Bare en oppstaset utgave av den gamle. Det nye er jo noe som aldri har vært der før, og er noe av det gamle der fremdeles, så kan det ikke sies, at den er ny! - Da kan det ikke sies, slik som det sies i Ordet, om den troende, at alt er blitt nytt - om det så bare er en «skrue» eller en «mutter» av det gamle tilbake.    Ser du da hvor radikalt det er, det Paulus vitner om den troende? Alt er blitt nytt! – Det gamle er forbi! Det er altså ikke der lenger, men bare det nye! 
   Nå beveger vi oss i troens verden, men i troens verden beveger vi oss ikke blant eventyr, men det er den virkelige virkelighet! Å være en troende, det er at Gud har åpenbart deg noe, som du ellers ikke kunne ha kjent til. Og det er jo det Gud har vist deg, som er sannheten, og ikke det du ser og erfarer og vurderer! Du ser kan hende på deg selv og sier: Men dette er jo bare synd og elendighet! – Jeg har i all min skrøpelighet måttet ta min tilflukt til Jesus, og det skal være sant, at jeg gjerne vil tilhøre Ham, det skal være sant, at jeg gjerne ville være annerledes, men se hvordan jeg er! Det er så mye av det gamle - ja, jeg må undres om det ikke er det gamle alt sammen! Jeg kan iallfall ikke bygge noen visshet om frelse og samfunn med Gud på det jeg ser der. Alt skulle jo være nytt! 
   Nei, sier Herren til deg da, det er ikke slik, du er en helt ny skapning i Kristus, og alt det gamle - altså det som du ser og er så bekymret for - det er forbi. 
   Mange makter ikke eller vil ikke leve i denne troens verden, så de søker noe synlig, følelser, opplevelser, noe de selv kan foreta seg osv.
   Leste vi ikke i teksten vår: «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser!» (v.1).
   Nei, du ser det ikke, men det er blitt forkynt deg! Hvem vil du da tro på?

   Du ser at disse vi leser om her i teksten, og mange, mange flere, de handlet på det som var blitt dem forkynt/åpenbart. Det var det som var den virkelige virkelighet for dem. Også av den grunn ble de fremmede i denne verden, for dette er helt imot verdens vis. Du er jo helt gal Abraham, som vil reise av gårde og ikke engang vet hvor du vil ende. Se på Noah som bygger en båt langt innpå land, en farkost som ser mer ut som en stor skoeske enn en båt - det er jo klart at mannen må være gal, det er da ingen som gjør slikt! 
   Men hva leser vi om Noah her: «Varslet av Gud bygde Noah!» (v.7). Han trodde mer på Gud, enn det han så med sine øyne her. Hva med deg! Vi er også varslet av Gud! – Hva bygger så du? Har du lest om disse Jakob nevner?  «Dere har samlet skatter i de siste dager! Dere har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres hjerter på slaktedagen.» (Jak 5,3 og 5). Se denne veldige motsetningen mellom disse og Noah: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden.» (v.7).
   Du ser det på deres forhold til verden. – Og dette forhold til verden har igjen sin årsak i deres forhold til Herren. De var troende! Du kan jo ikke omskape deg til det. Om du i det prosjektet blir svært så åndelig, vil likevel alltid verden bety mer for deg enn Faderen, fordi du er av verden. 
   Vi ser en del i dag, som fremstiller seg som mer åndelige enn noen andre, de har likesom alt på stell, men som endatil vil bruke Gud, til å samle seg skatter her på jorden! En blir fristet til å spørre: Hvor blind går det an å bli? - Men en bør la det være, av frykt for seg selv, som apostelen maner til i 1 Kor 10:12: «- den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» La det bare være en advarsel!
   Carl Fr. Wisløff fortalte om en som hadde hatt en så mektig åndelige opplevelse, at han måtte holde seg fast i en lyktestolpe for ikke å fly rett opp, som han uttrykte det. «Hvorfor slapp du ikke da?» spurte Wisløff. 
   Ja, tenk å være så åndelig, at du klamrer deg fast i en lyktestolpe for å bli på jorden! Holder fast av all makt for ikke å havne i himmelen! - Nei takk, ikke i dag! Nei, jeg er redd det er noe ganske annet. 
   Men det står noe alvorlig i 2 Korinterbrev: «Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere.» (2 Kor 11:14-15).

   Omskaper seg! En kan være redd for at det mye er det som skjer i vår tid, at mennesker omskaper seg til kristne, og ikke blir født av Guds Ånd til å være det. Og det skyldes forkynnelsen!

   Vi leser en underlig fortelling i 2 Kongebok, i forbindelse med profeten Elisa: «Mennene i byen sa til Elisa: Byen ligger godt til, som min herre ser. Men vannet er dårlig, og landet lider under for tidlige fødsler. Og han (Elisa) gikk ut til det stedet hvor vannet strømmet frem - altså til selve kilden/utspringet - og kastet salt nedi og sa: Så sier Herren: Nå har jeg gjort dette vannet friskt, det skal ikke mer volde død eller for tidlige fødsler. (2 Kong 2:19 og 21).
   Det som skulle vært i vannet manglet, og så var det kommet noe til, som ikke skulle vært der, og dermed var det giftig. Men hør hva Elisa - nei, i virkeligheten ikke Elisa, men Herren sier: «Så sier Herren: Nå har jeg gjort dette vannet friskt!» 
   Heller ikke profeten kunne gjøre det, men Herren kunne, Han kunne gi dem friskt vann, Han kunne gi vann, så de som skulle fødes ble født til rette tid. Vi er så til de grader gjenstand for en forkynnelse som gir for tidlige fødsler - som setter i gang en selvomskapelsesprosess. Den setter deg i gang, og det som da blir født har ikke forutsetninger for liv! I stedet for å fokusere ditt hjerte på, hva Herren har gjort! Den bygger opp håp til ditt eget, i stedet for å bryte det ned.

   Et par ting til slutt: - Du kan ofte følge lange debatter i avisene om skapelsen eller fraværet av skapelse, alt er skjedd ved tilfeldighet osv. - Jeg er personlig i tvil om nytten av den type debatter i avisen, men iallfall så er det verd å merke seg hva apostelen skriver om det her: «Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.» (v.3). Vi skjønner det, skriver han. Altså er det ikke tale om noen tvil her heller, men vi forstår det!
   Men ved hva skjønner vi det? Ved tro! 
   Hedningen aner, og tenker, at det må da stå noen bak dette! – Og det taler i grunn så tydelig, at han er uten unnskyldning, når han forkaster Gud sier Ordet, men vi skjønner det, vi som er troende, altså vi vet at Gud står bak. Hedningen kan ikke komme lenger, før han er kommet til tro på Herren som sin frelser og Herre.
   Inntil den dag blir det bare en uendelig debatt med stadig nye spørsmål, som vi også ser det overfor forkynnelsen av Jesus. Man vil forstå seg til himmelen! Man vil ha forståelsen før troen. «Men et sjelelig menneske (et menneske dominert av sitt ugjenfødte selv) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» (1 Kor 2:14).
   Så kan en spørre seg om nytten av avisdebatt (eller debatt overhodet) om dette. Også dette hører Guds Ånd til.

   Og så det andre: De ventet. De troende er et folk som venter på noe - de venter på den fulle oppfyllelsen av det de allerede har mottatt i troen. Du leser om alle disse troende i Skriften, og du ser at de handlet og la opp livet sitt etter det som skulle komme, og ikke etter det som var her. Vi må vel kunne kalle det skremmende, hvor liten forventning det er blant de kristne i dag. Ettersom velstanden øket i landet ble talen om Jesu gjenkomst stadig sjeldnere. Hvor mange iblant oss i dag sukker etter det som ligger foran? Det er likesom ikke en virkelighet for oss, vi har det så godt her, vi behøver ikke be om det daglige brød, under den virkelighet, at om Gud ikke griper inn så kan det stå om livet. Slik var det før, om ikke Gud velsignet det som ble sådd ut, kunne det stå om livet, både for dem selv og deres egne.
   Kan hende ligger noe av årsaken til det Jesus peker på et sted her? – Han sier: «Når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8).

   Tenk at denne store gaven er å få, troen! Be og du skal få - og får du se Jesus, får du et liv du aldri hadde kunnet forestille deg. Da ligger evigheten for deg, der hvor du får se Jesu herlighet - ja, mer enn det, får del i Jesu herlighet helt og fullt. Da blir det ikke så viktig, dette at du ikke får alt du ønsker deg her på jord, og må vandre gjennom livet under mange sukk. Hva gjør vel det, jeg er på vei til himmelen! Der er mitt hjem!
   Hør du! Jesus har gjort i stand et sted for deg. Han står der i døren med disse naglemerkede hendene, som du har hørt så mye om, og sier: Gå inn gjennom dem, hvem du så enn er, de er for deg! - Og så hører du igjen: «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser! (v.1).
   Men at det ikke sees, betyr jo ikke, at det ikke er virkelighet - nei, Guds Sønn bærer sår til frelse for deg. - Du ser det ikke med det blotte øye, men det forkynnes deg jo - og det er Guds eget ord som holder det frem for deg nå i denne stund!

   Vi skal synge en kjent sang, og det er snart å tenke, at det i den dreier seg om å ha (at idealet er å ha) en svak tro, eller ingen tro i det hele tatt, men følg med i teksten, så skal du se at det tvert imot dreier seg om i ha ei sterk tro, men bare ikke den tro som du naturlig forventet deg.

   Eg ville gjerne eiga ei tru så sterk og stor,
Ei tru som kunne synast i gjerning og i ord.
Men når mi tru sig saman og alt mitt eige verk,
Då har eg berre Jesus, og då er trua sterk.

E.K.