Har satt som overskrift over denne prekenen: Du som dømmer! Er du der?
   Det er særlig en ting i denne teksten som har talt spesielt til meg, når jeg nå leste den igjen – noe som har stått for meg som en gåte nærmest gjennom mange år som kristen – hvordan kan kristne være så dømmende? – så fordømmende? – og de som da ikke er det, de befinner seg gjerne i den helt motsatte enden av skalaen, hvor ingenting er synd snart – utenom det å i det hele tatt kalle noe synd – og derfor er det heller ikke noe å verken dømme, fordømme eller bedømme.
   Å ikke dømme eller fordømme andre mennesker krever sann ydmykhet, noe ingen av oss er i besittelse av fra naturens side. Som en sa i et vitnesbyrd på bedehuset: Alle vil være ydmyke – for det er jo en kristen dyd – men ingen vil ydmykes! Men sann ydmykhet er jo en frukt av å ydmykes, det vil si, vekkes opp til sannhets erkjennelse – derfor er den også så sjelden å treffe på.

   Vi er nå midt inne i påskeuka, eller Den stille uke, som den tradisjonelt kalles, og da er det jo nettopp rettergang, justis og dom vi møter på. Det er Jesus som nå skal til doms, og merk deg det hvitglødende raseri og hat som retts mot Ham - det urokkelig dømmende sinn som kommer til uttrykk i rettergangen mot Ham. Her åpenbares at det er Jesu fiender, kristendommens fiender, som er de virkelig dømmende, langt fremfor enhver kristen, og denne dom i sinnet som førte til kamp mot Kristus i den tid Han var her på jord, har så visst ikke avtatt med årene.
   Men det finnes dessverre kristne som har inntatt det sete at de mener å kunne dømme andre mennesker, en sak som viser tydelig at de fremdeles befinner seg i et åndelig mørke. Skriften taler om å dømme gjerninger, ikke mennesker, bedømme hva som er av det gode og hva som er av det onde. Og her føler de seg jo dømt de som forøver disse ting, men det kan ikke unngås. Men en sann troende som selv har gått inn i Guds rike på den smale vei gjennom den trange port, han er hjertens enig i det apostelen Paulus skriver i Rom 2:1, hvor han taler til disse som satte sitt håp til sin lovoppfyllelse: «Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.»
   - gjør jo selv det samme! Er du enig her? Hør hvem apostelen taler til i det store og hele. «- du menneske, hvem du så er som dømmer!»
   Hvem du så er! Her vises til det vi alle har felles, men ikke alle innser, at vi alle har del i det samme fall. Og det vil videre si, at vi alle har det samme i oss! Her, i denne erkjennelse, begynner veien til sann ydmykhet, og det milde sinn i forholdet til medmennesker!
   Visst kan vi bli opprørt av onde handlinger, og forferdet over den ondskap et menneske er i stand til å utøve – men å oppheve deg til dommer over vedkommende – selv om du på det sterkeste fordømmer gjerningene – det har du ingen rett i ut fra deg selv. Men du vet hva Guds ord sier om det, og hvilken gruelig dom som følger på det på den siste dag, om ikke omvendelse skjer.
   Her i tiden er det myndighetenes oppgave å felle dom og straffe det onde ifølge apostelen Paulus i Rom 13:4.

   Det er et fint eksempel og forbilde i teksten vår på det vi taler om nå – nemlig ypperstepresten. Vi leser om ham i vers 1: «For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære frem gaver og offer for synder.» -og videre i vers 4: «Og ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron.»

E.K.

   Med andre ord, han har ikke noe eget å rose seg av. Dette gjøres han oppmerksom på. Det er som apostelen også skriver til oss i 1 Kor 4:7: «Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»
   Den trenger vi å ta til oss!

   Og så kommer det videre i teksten om ypperstepresten: «Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne,» leser vi – og spør: Hvorfor? Jo, «siden også han selv er underlagt skrøpelighet,» svarer ordet, «og derfor må frembære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv.»
   Men også for seg selv! En sann bevissthet om dette i yppersteprestens hjerte og ånd, ville nemlig bevirke den sanne ydmykhet, så han ikke så noen grunn til å heve seg over folket – jeg må jo bære frem dette offer også for mine egne synders skyld! Ja, hva har jeg da å rose meg av?

   Og så kan vi gå videre i teksten, hvor den taler om Ham, som tok på seg all verdens synd, og dermed også din – Han som alle offer gjennom Israels historie hadde vitnet om og pekt frem imot. «Og da Han var fullendt,» leser vi i begynnelsen av vers 9. Hør noe om dette ifra Hebr 2:10: «Da Han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for Ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.» Gjennom lidelser! – for dine synders skyld! Alt hva Jesus måtte igjennom her i livet, det hadde sin årsak i at Han hadde tatt på seg din sak! Det er hva du er vitne til, når du leser i teksten her: «Han (Jesus) har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda Han var Sønn, lærte Han lydighet av det Han led.» (v-7-8).
   Gjennom det Han led! Og så kommer det vi burde høre som om det var rent gull som ble overgitt oss: «Og da Han var fullendt, ble Han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot Ham.»
   Det Han led er årsaken til vår visse frelse! Lydige mot Ham, betyr her – å motta med takk!

   Men se dette samlet nå – ja, la det få hele din oppmerksomhet – hva vi hører om ypperstepresten i Israel, og den sanne Yppersteprest, Jesus, og spør: Hva har vel jeg å rose meg av da, så jeg kan heve meg opp til dommer over andre? Jeg søker riktignok nå å vende meg fra disse synder Guds ord fordømmer, men erkjenner på samme tid at jeg fremdeles har det i meg. Ja, har det i meg, og har også den sannhets erkjennelse at jeg ikke er fri dette før den dag jeg er fri mitt kjød i himmel og salighet. Kan ikke det virke noen ydmykhet, hva kan?

   Vil minne deg særlig på et ord fra teksten vår nå til slutt: «- Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» (v.). Den fullkomne gudsfrykt du og jeg aldri kunne oppnå, den satte Han inn for oss – og Han ble bønnhørt! Håper du ser hva det innebærer for deg, min venn!

   Og med dette vil jeg få ønske en fortsatt god påske!