Han gikk inn i den sanne helligdom, inn i selve himmelen, og ikke bare et forbilde, en kopi, av den virkelige – og det vil si, at det nå er tale om et endegyldig offer, som vi også får vitnesbyrd om videre i teksten – ikke et offer som må bringes flere ganger slik som de forbilledlige offer som ble brakt inn av de menneskelige yppersteprestene på jødefolkets vegne. Nei, nå var det tale om det offer alle disse ofringene bar vitnesbyrd om, nemlig det offer Gud selv skulle bringe, da Han som det fullkomne menneske, skulle legge seg selv som et offer for synd på alteret.
   Han var det menneske som fra unnfangelsen til stunden Han ble heist opp på Golgata kors var uten synd. Det vil si, at Han sto uskyldig og rettferdig etter Guds egen lov, som Han nå altså hadde oppfylt til punkt og prikke, og derfor også vunnet seg den rett til liv som loven tilsier den som oppfyller den, og nå kunne Han dele denne seier ut til hvem Han ville, da Han gikk inn i denne himmelens helligdom som en stedfortreder for alt som heter menneske, og som står uten det Han vant seg, nemlig som det står i vers 12 i det samme kapittel hos Hebreerne en evig forløsning! – og nå ikke bare for jødefolket, men oss alle!
   En evig forløsning – det vil altså da si, at du eier en evig forløsning i Ham, der du sitter nå, hva enn som måtte plage og uroe deg – dine synder er sonet og din gjeld er betalt! Og her er ordet er essensielt! Det tales i fortid, det er gjort! Og det er heller ikke en soning som kan bli borte i morgen, for eksempel om ikke du har levd opp til noe bestemt, eller har falt i et lovbrudd – nei, det er som en klippe du alltid kan fly til med din synd, og dine svikt! Herren tar ikke tilbake det Han selv fullførte på korset for deg, derfor kan du også lese som i Sal 130:4: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.» Det vil da si, den frykt som har sin grunn i at det kun er hos Ham tilgivelsen, altså utslettelsen av synd, finnes tilgjengelig! Vi frykter da å synde imot en som har gjort oss så mye godt, og frykter også for å komme bort fra Ham. Vi hører det Peter sa i Joh 6:68-69: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!»
   Her ser vi at det er gått opp for Peters hjerte, det vi nettopp leste fra Sal 130.

   Vers 26b: «Men nå er Han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.»
   La meg spørre deg – og da stiller jeg et spørsmål svært mange av kristenfolket i dag ikke kan svare på, egentlig, det vil si, av hjertets tro – hvor er da din synd, da Han ifølge Ordet tok den bort der på korset, hvor Han gav seg selv som et offer for den? Har Han tatt synden bort ved dette offer – ja, da er den jo ikke mer! Hør nå, og la det få synke inn: Da er den jo ikke mer!
   Går dette opp for deg! – ja, de aller fleste som i det hele tatt bekjenner kristennavnet vil si ja og amen til dette, men hvordan åpenbares det i praksis? – jo, man går som om dette ikke hadde skjedd!

E.K.

   La nå det være sagt, at enhver sann og levende kristen gremmes over den synd han finner i sitt eget hjerte, og vel enn mer når Han faller for den i det åpenbare, men om det er dette som får styre ditt åndelige liv, fremfor det kors du har fått å fly til, da er du i alvorlig fare – fare for å utestenge deg selv ved vantro!
   Vi leser om Israels vandring ut av Egypt for å innta det skjønne land Kana’an som fløt med melk og honning – også det i Hebreerbrevet, nærmere bestemt kapittel 4 - at de fleste aldri nådde frem på grunn av vantro.
   Vi leser om denne vantro, og følgene av den i Hebr 4:3: «For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile!» - og så må du høre noe veldig viktig!: «- Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.»
   Hørte du det? Hva da med din synd, den som volder deg møye? Du hørte jo apostelen vitne her: «For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror.» Tror hva? Jo, at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.
   Du er kalt til å tro det Jesus fullførte på Golgata – det er der Guds kjærlighet til deg, og til alle, åpenbares! Hvor flink du er til å la være å synde, har vel sin betydning her på jord, men ikke det minste i denne sammenheng – nei, her er det et ganske annet navn som gjelder, nemlig Jesu navn!
   Hvor godt er ikke det for en som aldri lykkes, selv om hjertet aldri så mye lengter etter det!
   Du er altså i behov av en omvendelse, og denne omvendelse er daglig i en troende, nemlig å vende seg bort fra sitt eget, det vil si, noen tillit til sitt eget, og til Jesus!

   Bortta synden! – jeg gjentar: Har det skjedd da er den jo ikke mer! Derfor er også korsets fot, som vi gjerne kaller det, et evig gyldig tilfluktssted, altså alltid gjeldende for syndere!

   «- så skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på Ham.»
   Hvem er de? Jo, det er jo de som i tro har tatt sin tilflukt til denne Jesus. Han som tok bort min synd! – og det én gang for alle!
   Av den grunn som vi har vært inne på nå, taler apostelen i Hebreerbrevet til deg nå – nå! – 10:19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Ikke din rettferdighet, ikke din hellighet, ikke din fromhet, ikke din åndelighet, ikke din vilje, ikke dine gjerninger – nei, Hans kjød! Der er veien gjennom forhenget inn i helligdommen, for deg!