Han som gransker hjertene!

Jak 2:1-9; Rom 8:22-27

   1 Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk! 2 Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, 3 og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! 4 Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike Han har lovt dem som elsker Ham? 6 Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere, og er det ikke de som trekker dere for domstolene? 7 Er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere? 8 Men dersom dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv! – da gjør dere vel. 9 Men dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd, og loven anklager dere som lovbrytere.

   22 For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. 23 Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. 24 For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? 25 Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. 26 Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. 27 Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige.

   Kjærlighet til verden. Men verden ligger jo i det onde ifølge apostelen Johannes i 1 Joh 5:19. Hvordan kan jeg da som kristen elske det som ligger i det onde? At den ligger i det onde vil ikke si det samme som når en synder ligger bundet i sin synd, men det vil si at den er ond. Derfor skriver apostelen Jakob også slik om det i Jak 4:4: «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»
   Vennskap med verden er fiendskap mot Gud, fordi du da er venn med Guds fiende, venn med en som i Guds øyne og omdømme er ond! Og dette skjer i tilfelle fordi du følger kjødet fremfor den Ånd som er gitt deg av Gud! Taler til deg under den forutsetning at du er en kristen nå.
   Du ser et åpenbart eksempel på dette i teksten hos Jakob, idet kristne opphøyer den rike fremfor den fattige. Men hvem er den rike med gullring på fingeren og i praktfulle klær? Jo, det er jo en som har lykkes nettopp ved sitt vennskap med denne verden! Han har i særlig grad, ved de evner som Gud har gitt ham, søkt å berike seg ved de muligheter verden gir – med mindre han har arvet sin rikdom.
   Så peker også apostelen på noe de kristne skal legge merke til: Hvem spotter dere, hvem latterliggjør dere og forfølger dere? – jo, nettopp de som har gjort suksess i denne verden på forskjellig vis. Det stakk dem i hjertet da de kristne ikke brydde seg om dette, men heller vendte seg fra det fordi de hadde sin rikdom et ganske annet sted, og i noe ganske annet, enn å lykkes ved verdens hjelp.
   Men nå i vår tid er jo vi kristne så lik verden, at den ikke har noen grunn til å ta anstøt, av vår tro og følgene den får i livet vårt.
    For atskillige år siden sa en arbeidskamerat til meg, da han visste jeg bekjente meg som kristen: Det er så mye bedre med de kristne nå til dags, for de skiller seg ikke så ut fra oss andre! Ja, men han var selv ikke omvendt som en følge av det, og ikke noe som helst tydet på at han i det hele tatt var inne på den tanken. Hva var det så som gledet ham ved de kristnes liv? Jo, at det ikke var så farlig å bli værende i sin verdslighet! De kristne er jo slik de også!

   Hva kan vi lese om Noa i sin tid? - gikk han omkring og slo ned på og talte imot all synd disse menneskene på hans tid levde i – for det var alvorlige saker? Vi leser om det blant annet i 1 Mos 6:11: «Men jorden var fordervet i Guds øyne, den ble full av vold.»
   Men det ligner vel ikke på vår tid? Jo, vi får tro at han vel sa ett og annet i gitte situasjoner, men hans vitnesbyrd til denne falne verden viste seg først og fremst i hans liv og hvor han hadde sitt fokus, nemlig mot det Gud hadde varslet ham om, at denne verden gikk raskt mot dom og undergang – derfor leser vi i Hebr 11:7: «Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.»
   Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro! Ved den! Vi kan si at det var Noas tro som viste seg i arken! Den manifisterte seg i den - ble synlig!En sann og levende tro får altså konsekvenser! Du blir ikke lenger å finne der hvor verden samles om sine guder, det vil si, avguder! Du går en annen vei! Derfor blir livet for en sann kristen virkelig tung å vandre i denne tid, da menneskene er kommet så langt bort fra den Ånd som er av Gud!

E.K.

   Men det var ikke troens frukt – arken – som gav Noa trygghet i sitt gudsforhold, men kun i Ham som hadde varslet ham! Er det ikke slik for deg også? – må du ikke ofte spørre som så: Er mitt gudsforhold ennå i orden, eller er jeg i ferd med å komme på avstand? Hva ser du på da? Fruktene av din tro? Nei, et frafall viser seg jo først etter en god stund, for du lever gjerne som du alltid har gjort på mange måter, du ber, gir til misjonen, går på møter, leser andakter og lignende, men hjertet blir mer og mer kaldt for det, og mer og mer varmt for det du finner i verden. Men når dette blir rett synlig, da er du allerede kommet langt av sted! Nei, du går direkte til Jesus med spørsmålet, ikke sant? – og det gjerne hver dag! Den daglige omvendelse heter det!
   For det er slik for den som lever sant med Herren – han eller hun har del i samstemmig sukk, om vi kan kalle det så – som vi leser om det i teksten fra Rom 8: «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.»
   Her beskriver apostelen Paulus en kristen i denne verden! Han trives ikke her, men sukker etter forløsning! Ånden i oss – som er sannhetens Ånd – forårsaker det! Som vi også minnes på det her: «- her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige.»
   Jeg tenker ikke at du skal se på dette som uten virkning på oss – Han er der innfor tronen og ber for oss, men det merker ikke vi noe til. Nei, hvor ofte har du vel ikke opplevd å ha det trangt, hjertet er tynget som vi sier, og du vet ikke riktig hvorfor, du kan ikke konkretisere det, så du kan uttrykke det i ord – det blir nettopp bare sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Jeg tror at dette har noe med denne Åndens forbønn for oss å gjøre, for Han kan konkretisere det! – som vi også høre av teksten her: «Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige.»
   Du har en stor frelser! – du går ikke alene på denne veien til himmelen – nei, Han har grepet fatt i deg, og vet å bevare deg helt frem, det er det Han vil ha blikket ditt festet på, Hans fullbrakte verk, og Hans trofasthet, da skal alt det andre følge på. Derfor er djevelens fremste våpen, å vende blikket ditt bort fra frelseren til deg selv, og du ender opp med et forkrøplet kristenliv, som nok kan se flott ut i menneskers øyne, men er avskyelig for Gud! Slik som du ser det med de skriftlærde og fariseerne – de som ofte sto på plattformen sammen med konger og andre i høye stillinger, som du også kan se kirkeledere i dag, fordi de til tross for sin ekstreme religiøsitet i virkeligheten ikke var noe annet enn verdens venner, med verdens og ikke Guds Ånd i sitt hjerte!

   Jesus er fremdeles synderes venn, som mer enn gjerne gir sin Ånd til den som roper til Han! Det skal du være klar over enten du sliter med en utpreget egenrettferdig ånd, eller det er mer åpenbare synder - Han er fremdeles den som kom for å søke og frelse det som var fortapt som vi hører av Ham i Luk 19:10.