Paulus skriver noe om denne menigheten her som det er vel verd å legge seg på minne - han skriver at han har avlet den. Avlet den! I sin fortvilelse over menighetens villfarelse, skriver han til galaterne i Gal 4:19: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte!»
   Han skriver altså at han hadde født dem i første omgang, og nå etter frafallet altså må føde på ny. Og han skriver også ved hvilket redskap han fødte dem til liv i Gud - fødte dem til å bli en sann menighet, som Herren vedkjente seg - han skriver: «- jeg har avlet dere i Kristus Jesus ved evangeliet.» (v.15b).
   Hør det, min venn! «- i Kristus Jesus ved evangeliet.» Ved evangeliet! I Ef 1:13, vitner han om deres fødsel: «I Ham (Jesus) har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.»
   Her kaller han altså evangeliet om deres frelse, for sannhetens ord! Ordet ved hvilket de fikk Den Hellige Ånd til innsegl. Ved mottakelsen av det Ordet, det budskapet, fikk du Den Hellige Ånd. Og har det skjedd på noen annen måte enn ved sannhets ord, det vil altså si, å komme til troen ved dette Ord - ja, da må du ha fått en annen ånd! Så alvorlig er dette!
   Han skriver da også nettopp til korinterne i 2 Kor 11:3-4, sin bekymring for utviklingen i menigheten: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.»
   Så er det altså mulig å forføres til å motta en annen ånd! Vi burde vel la det bli alvor for oss, ikke sant?
   Han sier da også om dette sannhetens ord - evangeliet om vår frelse - apostelen Jakob i sitt brev - Jak 1:18: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.»
   Det er altså etter Guds vilje å føde oss ved sannhets ord! Det er ikke noen annen måte å bli født ovenfra - det vil si, åndelig - på! Og det er jo nettopp hva Paulus vitner her, nemlig at han har avlet dem i Kristus Jesus ved evangeliet. Med andre ord, ved forkynnelsens av sannhetens ord!
   Da får det virkelig tyngde det vi leser i det 16 verset her: «Jeg formaner dere altså: Bli mine etterfølgere!» Vi har ikke fått noen andre midler å avle Guds barn ved, enn nettopp dette Ordet! - evangeliet om vår frelse! Ikke noe menneske blir født på ny ved noe annet, enn at Gud åpenbarer seg som din frelser ved evangeliet!
   Ellers får du ikke noe annet enn et religiøst forhold til Gud - det vil si, et forhold etter ditt gamle menneskes vesen, og det er i virkeligheten ikke noe forhold til Gud i det hele tatt! Eller vi kan si, det er et forhold til Gud som ikke fører deg til frelse, men til fortapelse. Det fortrolige samfunn med Gud oppnås kun ved Jesu Kristi åpenbaring i evangeliet. Der åpenbares Hans vesen! Og det er ifølge Hebr. 1:3, Faderens vesen!
   Ser du din frelser på korset? Ser du den kamp Han har? Det er alt for deg! Av kjærlighet til deg!

   «For Guds rike består ikke i ord, men i kraft,» skriver apostelen i det 20 vers her. Dette tolker mange dit hen at dersom du lever rett med Gud, så skal du nærmest strutte av kraft som en slik superkristen – men kraften fullendes i skrøpelighet! Dette gjør han klart rede for i 2 Kor 12:9, hvor han bringer videre hva Herren selv åpenbarte ham: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» Og så fortsetter han videre i det tiende vers, en meget spesiell formulering, når du ser det i forhold til den gjengse kristendomsforståelse blant oss: «Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet.» Hva for noe? Vel tilfreds - og det i skrøpelighet!
   Ja, det skaper jo en slik reaksjon i oss nåtidskristne, for dette er sjelden kost i våre dager! Hvor ofte får du dette servert, at du kan være vel tilfreds i din skrøpelighet? Svar sant på det nå! Hvor ofte får du den maten for sjelen - om noen gang i det hele tatt? Går det ikke tvert om ut på at du må komme deg ut av denne erkjennelse av egen skrøpelighet, så du kan bli en kraftfull og effektiv kristen?

E.K.

   Hengehoder kaller de gjerne de som lever her. Men har denne erkjennelse av egen skrøpelighet gjort deg til et hengehode - altså en som sørger over denne situasjon - da er du like på avveie som disse som hadde blåst seg opp. Paulus ble så visst ikke et hengehode av dette! Hørte du ikke hva han vitnet?: «Jeg er vel tilfreds i skrøpelighet!»
   Du vet, om du møter et menneske som er vel tilfreds, da møter du jo ikke et hengehode! Gjør det deg til et hengehode, da er det ditt gamle menneske som er såret av sannheten. Hovmod og mismot har samme rot. Herren har jo forlatt deg din synd! - er det noe å gråte over? Å, det er avslørende dette!

   Ja visst er det en sorg at jeg er som jeg er, men Herren har jo forlatt meg det alt sammen - ja, elsket meg så til de ufattelige og umålelige grader, at Han gav seg selv for meg i synderens dom. Skal det få meg til å gråte? Jeg må jo bare spørre!

   Men på den annen side - disse som hadde blåst seg opp i apostelens fravær, tror du Herren ville oppfordre dem til å være vel tilfreds? Nei, langt ifra! Hva de trengte, det skulle apostelen gi dem når han kom, skriver han - og det var ikke hyggelig. «Men jeg skal snart komme til dere, om Herren vil. Og da er det ikke bare ordene jeg skal lære å kjenne hos disse oppblåste menneskene, men kraften.» (v.19).
   Det ligger jo en kraftig og alvorlig dom bare i det han skriver her: Oppblåste mennesker! Blåst seg opp! Det er nærmest komisk - men ingen grunn til å le av, for de er altså kommet aldeles på avveie fra sannheten. Går rundt der og sprader - ikke engang i lånte fjær, men i virkeligheten aldeles nakne. De kaster et skinn omkring seg, så du ikke uten videre ser deres sanne tilstand. Men apostelen hadde øyne å se med, kan vi si. Avslørende øyne, opplyst av Den Hellige Ånd! Og så spør han oppriktig - og gir dem med det en mulighet til å komme til sannhets erkjennelse og omvendelse, som den sjelesørger han nå engang er -: «Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med ris eller med kjærlighet og en mild ånd?» (v.21).

   Det er som en hører Herrens egen røst der Han taler til menighetene i Åpenbaringsboken. Tar bare med noen her - først Åp 2:5: «Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted - hvis du ikke omvender deg.» Så Åp 2:16: «Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd.» Videre Åp 3:3: «Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg.» Og til sist Åp 3:19: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!»
   Du ser hele veien stilles det et ultimatum! Så er spørsmålet da. Er det et betimelig ultimatum til deg og meg i dag - omvend deg?
   Hør Paulus' ord til korinterne her ennå en gang: ««Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med ris eller med kjærlighet og en mild ånd?»
   Er det noe vi vet, så er det at Herren har kjærlighet og en mild ånd. Vi kan lese om Hans forhold til den falske profetinnen Jesabel i Åpenbaringsboken - og hør!: «Jeg gav henne tid til å omvende seg.» Selv henne som hadde forført menigheten til hor og avgudsdyrkelse ville Han frelse - men så står det videre, som så ofte i liknende situasjoner dessverre: «- men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv.»
   Jeg gav henne tid! Altså tid nok! Tid nok til å komme til klarhet og vende om!

   Som vi kan lese om Ham vi har med å gjøre i Matt 11,29: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.» Det er så fint oversatt på nynorsk: «Tak mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk av hjarta.»
   Mjuk av hjarta! Ta din tilflukt til Ham nå, du som ikke finner noen holdbar grunn i deg selv!