|
En annen kjent uttalelse om kunnskapen av apostelen finner vi i den
såkalte kjærlighetens lovsang 1 Kor 13: «Om jeg
har - all kunnskap, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.»
(v.2).
All kunnskap! - hvem ville ikke ønsket å
ha det? Det ville vel vært stort, ikke sant? Nei, sier apostelen,
dette uten kjærlighet gjør deg ikke til noe mer enn intet!
Intet er ikke mye, ikke sant? - nei, det er ikke noe!
Nå er det ikke slik at kunnskap er gagnløst
og ingenting verd - i noen sammenhenger skulle en tro dumhet og kunnskapsløshet
var en dyd. Farlig å være klok! Nei, det er ikke det dette
dreier seg om, men at alt er uten verdi i Guds rike uten kjærlighet!
Viktig å være klar over dette, for det er
erkjennelse som setter oss på rette plass i alle sammenhenger.
Om en troende skal se i sannhet etter kjærlighet hos seg selv,
så ender en nok opp med Lina Sandells vitnesbyrd i sangen; «-
og enno er min kjærleik høgst elendig.» Og når
en kristen vet at Herren setter kjærligheten høyt - ja,
over alt annet, vil han aldri kunne gjøre seg høy og
bli oppblåst av kunnskap, om den blir nokså stor. Det
vil si, så lenge han lever i denne erkjennelse. Ser du da litt
av hvordan Herren går frem i sin oppdragelse av sine?
Mennesket, uopplyst av Den Hellige Ånd, tenker
at en skal lese eller høre hva som er Guds vilje for det, og
så skal det likesom danne seg selv inn til dette bildet - forbildet.
Det er å virke på lovens vilkår. Men Skriften sier:
«For Gud er den som virker i dere både å ville og
å virke til Hans gode behag.» (Fil 2:13).
Og uansett hvor stor kunnskap en måtte mene seg
å ha, så gjelder fremdeles apostelens ord, her i teksten:
«Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han
ennå ikke kjent det slik han burde.» (v.2).
Her tar apostelen tak i de sterke, de kunnskapsrike,
de som hadde sett friheten, og derfor ikke hang seg opp i formaliteter
av forskjellige slags. De hadde selvsagt aldeles rett i sin bedømmelse
- her med tanke på å ete kjøtt som hadde vært
ofret til avgudene - men de handlet ikke i kjærlighet overfor
de svakere. De som kjente seg dømt i sin samvittighet på
grunn av dette.
Her har vi nok noe å lære noen og enhver
skulle jeg tro. Det formalistiske - altså dette at noe knyttes
så helt og fullt til en ytre form, det møter vi jo mer
enn nok av i dag iblant oss. Den som er fri i sin ånd, han er
det fordi han er i et fortrolig samfunn med Herren. Han er ikke opptatt
av at ting skjer etter et helt bestemt skjema. Men vi møter
det med tanke på dåpen for eksempel, det må skje
på den og den måte, ellers virker det likesom ikke. Som
om Herren skulle være opptatt med det! En annen ting er hvordan
nattverden utdeles, vinen i nattverden, hva beskaffenhet den skal
være av osv.
De er i virkeligheten de svake i troen, men fordi de
har knytte sin tro opp til en egen utført gjerning, utført
på en etter deres mening rett måte, står de ofte
frem som de sterke i troen, og roper gjerne høyt om sin egen
tro og åndelighet, alt Gud bruker dem til og lignende.
Disse ytre ting har jo ingen betydning i seg selv - frelsen
er fullkommet i Jesus Kristus, og det er Ham vi kommer til - og er
ikke det tilfelle, så hjelper det iallfall ikke at den ytre
handling er utført rett. Evangeliet har satt oss fri fra alt
dette ytre. Det er Kristus vi kommer til i Ordet, når vi hører
og leser det, det er Kristus vi kommer til i dåpen, det er Kristus
vi kommer til i nattverden osv.
E.K.
|
Det er så mye splittelser blant oss, fordi vi er så umodne,
og opphøyer slike ytre ting på en slik måte at
vi støter hverandre fra hinannen i stedet for å smelte
sammen i den usigelige gave Gud gav oss i sin Sønn!
Vi er kalt til frihet! Som apostelen vitner om det i Gal
5:1: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor
fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.»
Og tenk på de sterke ord av Jesus selv - først her fra
Joh 8,36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir
dere virkelig fri.» Virkelig fri! Det må da bety noe!
Og fra Joh 8:32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten
skal frigjøre dere.» Frigjøre oss! Ikke binde
oss til en masse bud og regler! Med andre ord: Lag ikke noen splittelse
i legemet på grunn av slike ting!
Det står skrevet om disse åndelige trellene
i Gal 2:4 - der kalles de rett og slett falske brødre som har
sneket seg inn - altså ikke lukket inn av dørvokteren,
men sneket seg inn - at «de var kommet for å lure på
vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne
gjøre oss til treller.»
Og når du er deg bevisst at noen lurer på
din frihet, så vokter du på din side din frihet. Mister
du denne frihet som er kjøpt deg så dyrt av ingen ringere
enn Herren selv og knytter ditt håp opp til noe som helst annet,
i stedet eller i tillegg til, så er dette åndelig trelldom,
og som Jesus sier i Joh 8,35: «Men trellen blir ikke i huset
til evig tid. Sønnen blir der til evig tid.»
Du synes en ting bør gjøres på denne
bestemte måten - du synes det blir mest riktig, ja vel, men
tillegg det ikke frelsesbetydning, og støt ikke en broder fra
deg på grunn av slikt. Hør bare Paulus her i dette tilfelle:
«Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri
i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt
for min bror.» (v.13).
Nei, la oss finne feste i det velsignede apostelen forkynner
oss her i teksten - ja, gode Gud, la os finne feste i det!: «-
så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av Ham er alle
ting, og vi er til for Ham. Og det er bare én Herre,
Jesus Kristus. Ved Ham er alle ting, og vi er til ved Ham.»
(v.6).
Dette er saken, vet du! Vi er til for Ham! - og
vi er til ved Ham!
På Luthers tid var det mange som var imot liturgien.
Hva så, sier han? Det er jo ikke noe galt i den i seg selv,
men vi skal ikke være bundet av slikt!
Hvor galt dette kan bli ser vi av en historie om de læstadianere
som hadde den lære at syndenes forlatelse kun kunne skje ved
at en broder fra menigheten tilsa deg den - altså en muntlig
tilsigelse, og kun fra en broder fra menigheten. En ung gutt fra denne
menigheten var på fiske, og lå nå dødelig
skadet på dekket av fiskeskøyta. Både han og de
andre skjønte at dette bar mot døden, men han kunne
ikke ta til seg Guds ord om forlatelse fra noen av dem ombord, så
han døde altså uten tilsigelsen av syndenes forlatelse,
og gikk i egne øyne iallfall fortapt. Hvordan Gud så
på det, vet vi jo ikke, men så galt kan det altså
bli dette!
Nei, hør du som er her nå!: Kristus har kjøpt
deg fri! Han har forløst deg ved sitt blod! I sin ufattelige
kjærlighet har Han sett i nåde til deg! Da skal ikke du
betrakte Guds kjærlighet og miskunnhet som en liten sak! Det
er frelse for din sjel i Ham - og i Ham alene! Som det synges i en
musikklagssang: «Det er frelse kun i Jesu blod alene, Veien
hjem til Gud går jo om Golgata!»
Et viktig ord her i sangstrofen: Kun! Det er frelse
kun i Jesu blod alene!
|
5
søndag i åpenbaringstiden
