For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Hvem skal fri meg?

Rom 7:7-25

   7 Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! 8 Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. 9 Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. 10 Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. 11 For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. 12 Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. 13 Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig. 14 For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden. 15 Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. 16 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. 17 Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 18 For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. 19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. 20 Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. 21 Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. 22 For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. 23 Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. 24 Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! 25 Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

   Det er mange som holder denne personen som taler her for å være en ikke-kristen. Dette er altså før vedkommende blir en kristen – mens han ennå strever under loven. Og så taler de om å gå fra rom 7 til rom 8, og i rom 8, der er det da kun fred og seier.
   Jeg er redd for at de som ser det slik fremdeles er helt i kjødet. Paulus skriver til de troende i Galatia - Gal 5:17: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.»
   Han gjør dem oppmerksomme på, eller forklarer dem åndelig den striden han selv beskriver her i Rom 7 – fordi han vet at de troende galatere har det slik.

   Hvilket kjødelig, ugjenfødt menneske har et indre menneske som slutter seg til Guds lov med glede? (v.22).
   Skriften taler om to slags mennesker – et kjødelig menneske, som er etter Adam – dannet av jorden og jordisk. En fallen skapning. Og et åndelig menneske, som er etter Kristus, født av Gud og himmelsk. Disse to er motsetninger, og der de møtes kommer de i strid med hinannen.
   Når Jesus beretter om den rike mann og Lasarus – den rike mann i fortapelsen og Lasarus båret av engler til Abrahams skjød. Da ba den rike mann: Send Lasarus! Da får han til svar: Det er et stort svelg festet mellom oss og dere.
   Et stort svelg – en uoverstigelig avgrunn, en ugjennomtrengelig mur. Det lar seg ikke forene. Kjød er kjød og ånd er ånd, himmel er himmel og helvete er helvete.
   Kjøtt og blod arver ikke Guds rike – det hører ikke hjemme der. Når Guds ord taler om det kjødelige menneske overlatt til seg selv, sier det: Det er dødt i synder og overtredelser.
   Det som er dødt bekymrer seg ikke over det som er i livet – det vet ingenting om det. Slik tenker heller ikke det kjødelige menneske på det som er av Gud, det åndelige. Og skulle det begynne å søke den veien som det heter, søker det fremdeles bare sitt eget, og det blir kun religion av det. Og religion, eller religiøsitet, det er sann kristendoms verste fiende, Det er Babylon! Det er kjødet som forsøker å tilpasse seg himmelen. Og det kan drives langt – så langt som Paulus vitner om sitt tidligere liv som fariseer i Fil 3:6b: «- rettferdighet etter loven uten lyte.»
   Uten lyte! Men han var fremdeles et kjødelig menneske.
   slik kan også du gå inn for å være en kristen, og gjøre alle de gode ting som følger med det med flid – men hva så? Er du blitt et åndelig menneske ved det? Kan du se på deg selv og si: Jeg passer da inn i himmelen?
   Ja, han trodde det den uomvendte Paulus og fariseerne og de skriftlærde med. Når Messias kom skulle Han selvfølgelig slå seg sammen med dem – rettskafne og pliktoppfyllende mennesker som levde etter Guds vilje og arbeidet på folkets omvendelse. Iallfall de som var såpass at de kunne omvendes. Tollere og skjøger var det selvsagt umulig for.
   Når disse som slik la an på et rettferdig liv vanskelig ble frelst, hva da med synderne?
   Ja, slik er det vel mange som ser det i dag også. Og et slikt syn har som oftest sin grunn nettopp i dette, at det å bli en kristen krever en innsats fra vår side.
   Men når det er gått rett opp for mitt hjerte at den nødvendige innsatsen er gjort av en annen, da blir synet annerledes!

   Du vet, det står at ingen kan se Gud og leve, og her skriver Paulus: «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde.» (v.9b-10a).Det er altså Guds hellighet vi får med å gjøre. «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt,» som vi kan les i det 12 verset i teksten vår. Bare det som er av Gud kan dette sies om.
   Gud er fullkommen – Han fristes ikke av det onde, står det, og slik vil Han at du skal være også. Og Han sier det i ord som vi kan forstå, så vi har ingen unnskyldning. «Du skal ikke stjele -» «Du skal ikke begjære -» «Du skal ikke tale ondt om din neste -» «Du skal gjøre godt og bare godt. Vær barmhjertig som deres himmelske Far er osv.
   Du fikk lyst til dette og hint! Ja, men jeg utførte det jo ikke! – det kom ikke til handling!  Nei vel, om så var, men ser du hvor synden starter – hvorfra den springer ut? Hjertet!
   Det er altså selve kilden for vårt liv – tanker, ord og gjerninger – det er noe galt fatt med. Det rinner ikke friskt og bittert vann fra samme kilde, sier Jesus. Altså er ikke kilden frisk!
   «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud,» sier Jesus i Matt 5:8. Salige er de -.

   Så lenge Paulus fikk gå slik å styre for seg selv i mørket – da som fariseeren Saulus fra Tarsus – gikk det bra, sett fra hans side. Men så begynte lyset å trenge igjennom, stadig mer, etter hans møte med Jesus der ute på Damaskusveien. Noen stråler traff ham, og det begynte å gå i stykker, det han med så mye strev og møye hadde bygd opp. Så forsøkte han å bygge opp igjen, men det brøt bare mer lys igjennom og stadig mer brøt sammen. Dess mer han forsøkte å la være å synde, dess mer syndet han. Det ramlet altså sammen for ham! «Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde.» (v.9b-10a).
   Det er altså ikke liv å få ved å leve etter Guds bud og krav. Tvert imot – det var ikke Paulus som ble levende ved det, men synden ble det - jeg derimot døde.

E.K.

   Men vi skal være klar over at også i dag er det mange som lever i den tilstanden Paulus beskriver her. «Jeg levde en gang uten lov.» (v.9a). Er uten erfaring av å ha gått konkurs på sitt eget! Derfor ser vi vel også denne enorme satsing på menneskelige ressurser.

   En kan spørre om, hva det nye menneske viser seg i – og en kjent forkynner har svart: Du ser det i Paulus’ utrop i vers 24 i teksten her: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!»
   Slik roper ikke det gamle menneske som Gud ikke har fått tak i – nei, det trives i dødens legeme. Det trives i syndelegemet - trives i det som er Gud imot. Og kommer Gud for nær, forsvarer det seg mot Ham og kjemper for å bli i dette dødens legeme. De ser det som et tap å miste dette.
   Ja, dette er ikke med bevisst overlegg selvfølgelig., men i praksis fungerer det slik. Det ser ikke at det naturlige livet er synd imot Gud – å følge kjødets og tankenes vilje, som det står i Ef 2:3.
   Og et normalt menneske vil jo ikke dø, men det vil heller ikke gå på den vei som fører til livet. Nei, det er en trang port og en smal vei, og det naturlige menneske vegrer seg. Livets vei er for det dødens vei!
   Liv i Gud er for det ikke attraktivt. Det kjødelige menneske som er uten forstand på det som er av Guds Ånd.
   Du ser også da Jesus beskriver den siste tids mennesker og sammenligner dem med menneskene i Noahs dager og Lots dager. Så beskriver Han hva de er opptatt av: Plante og bygge, gi og ta til ekte, ete og drikke, kjøpe og selge. Ikke noe galt i seg selv dette, men dette er det som fyller deres sinn og tanker og lyster – ja, dette er rett og slett deres liv! Derfor minner Jesus oss på Lots hustru i Luk 17:32 – hun som ble stående igjen i ørkenen som en saltstøtte, da hennes hjerte viste seg å henge ved Sodoma. Hun hadde et kjødelig hjerte knyttet til det som var der – det liv hun hadde levd der. Det var umulig for henne å nå redningen!

   Omvend dere! Hvor ofte lyder ikke det på forskjellig vis gjennom hele Skriften! Men hvordan? Hør Herrens ord! La det få gå til hjertet. Det finnes ikke noe annet lys til frelse! Det er ikke noe annet gitt som kan kaste sant lys over vår situasjon og Guds frelse i Jesus Kristus. La Ordet få tale!

   Jeg har som kristen et indre menneske som gjerne vil være etter Gud, men det er et åndelig menneske. Jeg derimot, slik jeg er i meg selv er kjødelig. Jeg får ikke dette vraket med meg! Det vil bare synde, og søker etter det som er av denne verden. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg forsøke å kjempe og nedkjempe – sette alle kluter til, som det heter på folkelig språk? Ja, du kan høre mange oppfordringer til det fra talerstoler også i dag. Men jeg har forsøkt og det ble bare verre – ja, det tok aldeles taket på meg. Jeg erfarer Paulus’ ord som virkelighet: Solgt til trell under synden! – og Jesus sier i Joh 8:35: «Men trellen blir ikke i huset til evig tid.» - det er virkelig alvor! – men Han fortsetter med å si: «Sønnen blir der til evig tid.»
   Hvem skal fri meg? Gud være takk, ved Jesus Kristus, min Herre! «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» (v.25b).
   Så blir det ikke annerledes dette kjødet, men det gjør ikke Jesus og Hans frelse heller. Fly til Ham med din synd – Han vet hvordan det er. «Du visste alt, før du meg kalla,» som det heter i en av de kjente bedehussangene.
   Det er ikke slik at Han tenkte du var et godt emne å satse på, og kalte deg av den grunn, men nå må Han være fryktelig skuffet, for du var jo slett ikke slik som Han hadde tenkt. Nei, du visste alt – ALT! – om meg, før du kalte meg! Han som har sagt oss at vi ikke skal holde kjød for vår arm, (Jer 17:5), Han gjør det jo ikke selv heller. Han kjenner ditt kjøds, din naturs beskaffenhet, og vet at du ikke kan betale Ham – du har bare din synd å komme med også i dag, derfor ble Han en frelser for deg.
   Har du ikke sett Gud slik, så kjenner du Ham ikke! – Det er nemlig hva Han er: En Frelser!

   «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (v.18).
   Jesus møter med den rike unge mann i Mark 10:18, han som ville vite hva han skulle gjøre for å arve det evige liv, og kalte Jesus gode mester – da står det videre: «Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.»
   Han holdt jo ikke Jesus for å være Gud, men kun en mester, det vil si, en Guds utsending og lærer.
   «Ta dere i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri,» sier Jesus til sine disipler i Luk 12:1. Ta dere først og fremst i vare for – sto det i tidligere oversettelse. Altså en kraftigere advarsel mot dette å skulle fremstille seg selv som noe man i virkeligheten ikke er. Det blir en surdeig som gjennomsyrer hele deigen, og som fører til at den som skulle ha trøst, og føres inn i samfunn med Gud ved denne trøst, må gå uten. Nemlig den som er av sannheten satt til sides, mens fariseeren blir klappet på skulderen og heiet frem.
   La oss minne hverandre på det ennå en gang: Jesus er kommet for syndere! «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28).