4 søndag i åpenbaringstiden

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

Herren først!

1 Kor 7:29 - 35

29. Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort! Heretter skal de som har hustru, være som de som ikke har, 30. de gråtende som de som ikke gråter, de glade som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ingenting eier, 31. de som bruker verden, som de som ikke bruker den. For denne verdens skikkelse forgår. 32. Jeg vil gjerne at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. 33. Men den som er gift, bekymrer seg for verdens ting, hvordan han skal være til behag for sin hustru. 34. Det er forskjell på hustruen og jomfruen: Den ugifte kvinne har omsorg for det som hører Herren til, så hun kan være hellig både på legeme og ånd. Men den gifte kvinne har omsorg for verdens ting, hvordan hun kan være sin mann til behag. 35. Dette sier jeg fordi det er til gagn for dere, ikke for at jeg skulle sette en snare for dere, men for at dere må leve sømmelig og henge urokkelig fast ved Herren.

   Når apostelen her taler om dette å leve sømmelig, så mener han ikke kun det som vi gjerne umiddelbart tenker på med dette å leve sømmelig, nemlig å leve skikkelig, å skikke oss vel i livet her i verden, å gjøre rett og skjel for seg, som det heter - det skal en kristen selvfølgelig gjøre - men her er tale om mer enn som så - han mener rett og slett å henge fast ved Herren. Det er å leve sømmelig! Å ikke vike fra det håp som evangeliet gir.

   Vi kan på den annen side spørre: Hvordan kan det menneske leve sømmelig, i Guds øyne, som har forkastet Hans evangelium? - Som ikke tror Hans ord, og dermed holder Ham for løgner? Samme hvordan det mennesket ellers ter seg, blir det jo bare egenrettferdighet, et forsøk på å fremstille seg som bra nok i sitt eget.
   Dersom Gud er det høyeste gode, hvordan kan det da tales om sømmelighet hos en som har forkastet Ham! - Som har mer tillit til sitt eget, enn til Ham.

   Det Paulus taler om i teksten her, ekteskap, er jo ikke noe usømmelig! Det er jo innstiftet av Gud, som en institusjon nettopp for å ta vare på sømmeligheten. - Å leve sammen utenfor ekteskapet, det er hva Guds ord holder for usømmelig. Har Gud innstiftet ekteskapet som den institusjon, hvor mann og kvinne skal leve sammen, så er det jo usømmelig å bryte med det, og så danne sin egen institusjon, som man nå gjør i dette som heter samboerskap. Der har mennesket erstattet det som er innstiftet av Herren, med sitt eget.

   «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord!» vitner salmisten. (Sal 119:67).
   En kristen, det er en som blant annet er blitt ydmyket, ydmyket av Gud - og det har skjedd ved at han har møtt og lært sannheten å kjenne, og den viste seg å være en annen enn de tanker og meninger jeg hadde gjort meg. Derfor var det, og er det, et uttrykk som alltid følger en kristen, når det gjelder dette å leve rett, å tro rett, å bli bevart osv., og det er: «Så hjelp meg Gud!» Med det mener han: Så sørg for det du! - Sørg du for at det blir slik som du vil ha det. Og hvorfor ber han slik? - Jo, nettopp fordi han har møtt seg selv, og erfart at det ikke er noe å hente derifra, når det gjelder disse ting. Derfor gikk de kristne inn i ekteskapet, som en pakt de inngikk, ikke bare med hverandre, men innfor Gud. Det er altså nettopp dette som ligger i det: Så hjelp oss Gud! Gi oss at dette må lykkes! - Bevar oss du!
   Du ser samboerskapet er grunnet på noe helt annet, nemlig på mennesket selv og dets evner - vi er glad i hverandre og inngår et forpliktende samboerskap, heter det da. Det er grunnet på mennesket selv, og Gud holdes utenfor, både som den en forplikter seg overfor, og den som skal være en til hjelp. Det er grunnet på menneskets følelser og evner.
   Likevel kan altså ekteskapet føre til at en lever usømmelig, ifølge apostelen - nemlig når det blir noe som får en slik betydning for en, at det hindrer forholdet til Herren.
   Da ser du også hvordan det faller fullstendig igjennom, denne tanken om at bare man lever slik og slik, så må da Herren være fornøyd! Men det er ikke det Herren vil ha, at du lever på en spesiell måte, en kristelig måte om du vil - selv om det er en bra ting, og noe enhver kristen burde bestrebe seg på - men at du lever for Ham! - Og det vil ikke først og fremst si, i tjeneste for Ham, men med Ham!
   Han vil altså ha samfunn med oss, og alt som hindrer dette samfunn, det er av det onde, selv det som i seg selv er godt - og får det være slik - ja, så lever det mennesket usømmelig. Herren har ikke den plass hos det menneske som Han rettelig burde og skulle ha.

   Kanskje du nettopp ved å høre dette, føler at Herren trår deg for nær. Han kommer inn på det i livet ditt som du helst vil ha for deg selv. Han blir en trussel! Det viser at ditt hjerte ikke er rett for Gud - du trenger til omvendelse! Han har ikke den plass hos deg som Han burde og skulle ha. Han må i beste fall stille på andreplass i det minste! - Og kan det være rett - at Gud skal måtte stille på andreplass hos et menneske? - Eller kanskje til og med på tredje eller tiende eller tolvte. Prøv deg selv!
   Men Gud er jo ikke kommet for å ta fra oss - Han steg ikke hit ned til jord som mennesket Jesus Kristus, fordi Han så at vi hadde så mye godt, og derfor måtte Han nå stige ned og begrense denne vår glede. Han steg ned nettopp for å gi oss liv, og det liv i overflod, som vi kan lese ordene fra Hans egen munn i Joh 10:10.

   Vet du at det er nettopp ordet Skriften bruker - overflod! - Overflod vil jo si, mer enn nødvendig, mer enn du egentlig trenger! - Det er altså hva Herren vil gi deg. «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» - Slik taler Skriften. (Matt 6:33).
   Du som nå sitter her med et hjerte hvor sannheten har begynt å finne rom, du opplever en helt bestemt ting stilt overfor dette budskapet - nemlig det som stiger opp fra så mange sider i Skriften selv, sukket og ropet: Gud hjelp meg! For du vet så inderlig vel, at dette makter ikke du. - Det er så mange ting i denne verden som så snart får førsteplassen. Utdannelse, karriere, mål som en setter seg for dette livet - og så er det nettopp det man glemmer, at det jo bare er mål for dette livet! - Noe som varer noen få år, og så er det over - kan det ikke da snart få en plass i livet ditt som det egentlig ikke fortjener? Jeg skulle tro det.
   En annen ting er rett og slett ting som interesserer en, og som en da gjør enten til en heltidsbeskjeftigelse eller iallfall til en hobby - tenk også på den makt som ligger i det å tjene store penger - eller det kan være slikt som kunst for eksempel, enten evnen til å skape selv, eller evnen til å nyte kunst, for eksempel musikk. Her kan jeg betro deg at jeg selv har en svakhet: Musikk. Fine melodier, medrivende! - i ordets rette forstand.
   Men preker, du taler jo ikke om usømmelige ting nå! - Nei, men det gjorde jo ikke Paulus heller. Usømmeligheten består i at dette får den plass som Herren skulle ha. Da var det bedre at du forsaket dette.

   Dette har ikke noe med trelldom å gjøre, forstår du. Det er umulig å leve som en kristen i denne verden uten kamp. Du lever jo midt i fiendeleiren - og du lever her med et hjerte som finner seg vel til rette i denne leiren. Det eneste som kan motvirke dette er Guds Ånd, Guds ord. Som en eldre mann til stadighet vitnet: «Jeg er alltid på vei bort fra Jesus!» Det var altså hans erfaring, at alt i ham trakk bort mot verden - så om ikke Jesus holdt ham fast, ble han borte og gikk fortapt!
   Kanskje er også det din erfaring! Da skal du få lov til å gjøre det samme som han - komme til Jesus med det. Nettopp det! Kom med det som er galt! Faren er at vi ikke ser det gale! Det er som en som driver mot fossen og ikke er klar over hva som skjer. Det er tale om å åpent erkjenne og bekjenne det. Han vil nemlig ikke ta fra deg gleden ved å nyte musikk for eksempel, eller å bli det du ønsker her i verden, eller gifte deg - Han vil bare ikke at dette skal bli deg til fortapelse, hvilket det blir om det får den plass som Han skal ha.

   Det er altså mange ting som kjemper om plassen i vårt hjerte - og jeg har ingen annen løsning på det enn: Hjelp meg Jesus! Sørg du for at det blir som du vil! Helliget vorde ditt navn! Skje din vilje, som i himmelen, så også i mitt hjerte! Altså, gjør det du!
   Kanskje jeg går ut for sterkt for deg nå? - Du er ung, og det er så mye du får til, du opplever å ha krefter osv. - men å bevare ditt hjerte fra ondt, fra avguderi - å elske Herren høyere enn alt annet, høyere enn ditt eget liv og alle dine lyster, får du det til? Dersom du er i tvil, kanskje du skulle prøve - og så får vi bare håpe, at din tid på jord ikke er ute før du er kommet frem til sannheten. Dette er umulig for meg! Jeg må ha Jesus i alt som har med Guds rike å gjøre!
   Tenk å dø midt i sitt strev etter å bevise at Herren har feil, når Han vitner, at frelsen i Jesus og i Hans rettferdighet er vår eneste mulighet! Det er nettopp hva alle de mennesker gjør, som har hørt evangeliet, men likevel vil gå inn i evigheten i sin egen drakt.
   Du kan høre det igjen og igjen, også av mennesker som står like innfor evighetens port: «- jeg har gjort så godt jeg har kunnet, Gud kan vel ikke forlange mer!» Men hva vil du da gjøre med Lammets blod? Hvor passer det inn i dette?

   Kanskje dette skulle bli den stund, da nettopp du roper om Hans frelse, før denne verden - som du også bærer i ditt eget hjerte - får forblinde deg, så du tror løgnen, og forkaster sannheten, som det er naturlig for oss å gjøre!

O Jesus, åpne du mitt øye
Så jeg kan se hvor rik jeg er!
Jeg har en Fader i det høye
Som faderomhu for meg bær.

E.K.