En mektig tekst dette, som rette person nok kunne holde flere bibeltimer over – men det var en ting, som en så snart kan passere uten å merke seg det, nemlig det vi møter i vers 2 her: «Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg til å ha det samme sinn i Herren.»
    Leser du henvisningene under det verset – iallfall i den Norsk Bibel -88 som jeg bruker, så er det ingen tvil om at det er et felles sinn apostelen etterlyser her, og ikke bare det å bli enige om en sak. Det er altså tale om det felles sinn som vokser frem der hvor den enkelte vandrer med, det vil si, bøyer seg inn under Jesus Kristus.
   Det er dette apostelen Peter henviser de troende til i 2 Pet 3:18a: «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!»
   Å, tenker vårt trellesinn da straks, ser her er det en jobb å gjøre! Men hvordan vil du nå gå frem i det? Hvor mange har vel ikke studert Jesu liv og levnet uten noensinne å ha lært Ham å kjenne? – det lengste de er kommet er å vite en hel del om Ham, men det burde jo være rimelig opplagt for oss, at det er ikke det samme som å ha sitt liv i Ham! «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg,» som Paulus skriver i Gal 2:20a. Ja, Kristus er mitt liv nå – Han lever i meg og jeg lever ifølge Rom 6:23b, i Ham – bare hør: «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»
   Hva er det da tale om, når det kommer til å følge denne Peters formaning, er det en jobb en innsats som er pålagt meg her? Nei, takk Gud for den hvile Han har senket ned til oss, for å uttrykke det slik, en hvile i hvilken Han er virksom! Du finner svaret blant annet i Joh 8:31: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.»
   Fortsett å motta og gled deg i det ord du ble frelst ved, i full visshet om at Han som er trofast og ikke kan lyve, står ved sitt ord til livets slutt – om du da ikke vender Ham ryggen og går din egen vei!
   Skal du vokse i nåde og kjennskap til din Herre og frelser Jesus Kristus, så sier det seg jo selv at du må få ha blikket på Ham! Som en sanger som har innsett dette skriver: «Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!»
   Det er å følge Jesus! – og det er ikke noe du kan studere deg frem til, det vil si, få til ved noen intellektuell bestrebelse, men noe Han må la vokse i deg! Men Han gjør det riktignok gjennom Ordet, der du leser det, hører det, memorerer over det og ber til Ham!
   Han er nemlig virksom i sitt ord, hvilket igjen vil si, at Hans Ånd er virksom i Ordet om Ham, som Han selv peker på i Joh 16:14: «Han (Ånden) skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det for dere.»
   Forkynne for dere! Denne forståelse er nærmest blitt borte i vår tid, og derfor får du forkynnere som flyr frem og tilbake på scenen som entertainere med en mikrofon i hånda, i stedet for å rett og slett forkynne Ordet i tro på den frelsende kraft som er i det!

E.K.

   Men om du selv aldri har erfart denne kraft, så kan du heller ikke ha tro på den! Som denne Spurgeon sier det i et sitat: «Det vil komme en tid da i stedet for gjetere som mater sauene, vil kirken ha klovner som underholder geitene.»
   Å være geit i åndelig sammenheng det er en alvorlig sak – da står du på ditt eget og stanger mot alt som vil veilede deg! Står på ditt eget! Det er noe annet å være lært av Gud, og være overbevist om at du er støv!

   «Gled dere i Herren alltid!» skriver apostelen til deg her – i Herren! Merk deg det! Og noe meget viktig i vers 5 her: «La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker!» Det er jo dette vi har talt om nå, denne saktmodighet! Saktmodighet, hvilket vil si, å ha lagt sin sak i Herrens hånd, eller overgitt sin sak til Herren! – og hvem andre gjør det, enn den som har innsett at han ikke har noe eget som består i denne sammenheng, så hele Hans håp er i en – i Jesus alene!
   Den som ennå har noen tro på noe eget i denne sammenheng vi nå taler om ville jo aldri gjøre det! Dette er de Herren omtaler som de som har mistet sitt liv for Hans skyld, eller for evangeliets skyld, hvilket er ett og det samme!
   Men også dette har de vendt i lovisk retning i nyere Bibeloversettelser, og sier dermed: La alle få merke at dere er vennlige, og lignende!
   Det er mange vennlige i denne verden, som er like langt fra Jesus, som øst er fra vest!

   Du tenker ofte kan hende, du som er kommet til tro, men er så vankelmodig – det er så visst ikke noe kristenliv som fungerer optimalt, men tvert imot går i knas hver gang du retter blikket mot det. Jeg vil det så gjerne, men får det ikke til! Hør nå apostelens ord til deg – nettopp til deg – vers 7: «Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.»
   Guds fred skal gjøre det! – den skal gjøre det, den Han kjøpte deg så dyrt på korsets tre, og som du derfor har nettopp i Ham!
   Guds fred – noe så mektig! – og gitt deg for intet! Og hvor er du midt oppe i dette i tilfelle? Rosenius skriver det så godt i sangen – bare hør: «- bli én blant de synderes skare som kun vet å takke og love!»
   Når du ser hva du har fått av Ham – denne usigelige gave som ingen kan ta fra deg – da blir det ikke vanskelig å takke! Nei, da flyter det av seg selv! Men skal du selv streve med å få til et kristenliv, da vil aldri denne takken bryte frem, for du har med en lovisk, og det vil si, en ond ånd å gjøre og ikke den Sannhets Ånd som herliggjør Jesus for ditt hjerte!
   Se på Ham som tok straffen på seg!