Det er to ting som særlig stanset meg i denne teksten – det ene var dette med konflikt mellom de troende, og det annet den Guds fred de alle hadde del i tross dere svakheter.
   Men først den hilsenen Paulus overbringer dem – og da har vi å gjøre med en mann og Herrens vitne som ikke drev med noe hykleri for å innynde seg hos noen som helst. Som han blant annet skriver det til galaterne i Gal 1:10: «Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.»
   Han gikk ikke på akkord med sannheten ser du og inngikk ikke noe kompromiss på bekostning av den. Han er det som hilser filipperne slik: «- mine brødre, som jeg elsker og lengter etter - min glede og min krans: Stå fast i Herren, mine kjære!
   Det er jo som om han skulle skrive til en kjæreste! – Han var altså hjertens glad i disse menneskene! Og da altså ikke fordi de var så perfekte som vi ser allerede av første vers etter denne hilsenen: «Evodia formaner jeg, og Syntyke formaner jeg til å ha det samme sinn i Herren.» (v.2).
   Her er altså to i menigheten som ikke var så altfor glade i hverandre tydeligvis – iallfall uenige i noe.
   Paulus bruker ikke svepe på denne menigheten, men formaner dem tvert imot til å stå fast i Herren! I Herren! Den eneste legedom mot alt vrangt, både i det enkelte menneske og i forsamlingen! Om det oppstår vanskeligheter – ja, så er det slett ikke bra, men bli for all del stående fast i Herren, ellers er løpet kjørt, som vi sier. Om ikke Evodia og Syntyke begge var seg det bevisst inn i dypet av sitt hjerte, at den eneste rettferdighet og hellighet de var i besittelse av, det var den de uforskyldt av nåde hadde fått i Jesus Kristus – det er å stå fast i Herren! – så var de allerede på vei ut stupet! Men så lenge de fikk leve i den erkjennelse var muligheten for legedom til stede, selv om de ikke nødvendigvis ble enige i alt.
   Vi er ikke kalt til å være enige i alt for å ha samfunn, men enige i dette ene nødvendige, at alt det vi har for Gud, det har vi i Hans usigelige gave Jesus Kristus. Og intet i oss selv. Oppstår det uenighet i dette, da er det oppstått en alvorlig situasjon.
   Hør hvor sjelesørgeriskt og fint apostelen taler her i det tredje vers i teksten: «Ja, jeg ber også deg, du som med rette blir kalt Synzygus – Synzygus betyr medarbeider: Kom dem til hjelp! For de har kjempet med meg i evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere, de som har sine navn skrevet i livets bok.» Kom dem til hjelp, ber han.
   Du ser også sjelstilstanden til både Evodia og Syntyke beskrevet her: - de har kjempet med han i evangeliet – i evangeliet, det vil altså si at de var solid plantet i det, så de kunne kjempe i det – og videre hadde de sine navn skrevet i livets bok. Det gjelder jo alle som har sitt alt i Jesus!

   Når det gjelder konflikt ellers, så beskrives det en situasjon i Apg 15:35-40, som også omfatte Paulus selv: «Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia. De lærte og forkynte Herrens ord og evangelium sammen med mange andre. Da det var gått en tid, sa Paulus til Barnabas: La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle byene der vi forkynte Herrens ord, og se hvordan de har det! Barnabas ville da også ha med Johannes med tilnavnet Markus. Men Paulus mente at de ikke skulle ta med ham som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet. Det ble da så bitter uenighet at de skiltes fra hverandre. Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros. Men Paulus valgte Silas til å følge seg. Så drog han ut, etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.»

E.K.

   Bitter uenighet! Det minner meg på et ord i Hebr 2:16: «For det er jo ikke engler Han tar seg av, men Abrahams ætt tar Han seg av.»
   Tror nok det kan anvendes også i denne situasjon, og den som har levd en tid med Herren slutter seg nok lett til dette – Herren tar seg jo så trofast av meg, og jeg er slett ikke noen engel!
   Det er mye skavanker, skrøpelighet og åpenbar synd i våre liv, selv om vi har vært kristne i mange år, og vi mye å angre på underveis, men vi må ikke overgi oss til mismot av den grunn, for Herren har gitt oss en ganske annen grunnvoll å bo og bygge på – nemlig dette apostelen peker på for disse stakkarene: «Stå fast i Herren, mine kjære!» (v.1).

   Og da beveger vi oss over i det andre som stiger frem i denne teksten – nemlig Guds fred! Det vi har vært inne på nå er nemlig grunnlaget for å eie denne Guds fred!

   For som du vel legger merke til, så tales det om en annens fred, og dermed også grunnet på noe annet enn ditt! Det er Guds fred! – som Jesus sier til sine disipler i Joh 14:27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!»
   Denne Guds fred som det sjuende vers i teksten vår taler om – den som overgår all forstand, og skal bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus – det er den fred Jesus gir til sine disipler. Det er Jesu fred rett og slett!
    Derfor kan Jesus si: «- La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Det måtte jeg jo virkelig gjøre – ja, jeg måtte gå med frykt i hjertet hver tid og hver stund, om denne fred skulle bero på noe hos meg. Men nå gjør den altså ikke det, den beror på Jesus! Har du da noen grunn til å frykte! Skulle det være noen mulighet for at det ikke holdt mål? Å nei!
   Her er altså ikke tale om fred med Gud - selv om det også innebærer det - men Guds fred! Du for en gave å få! Men fordi menneskets frelse består i dette, så er det alltid en mulighet for legedom, når noe skades.
   Men vil vedkommende du måtte ha kommet i konflikt med ikke forsones, eller har forlatt det Skriften kaller den sunne lære, så er du fri på din side for skyld.
   Men ta gjerne til deg apostelens formaning og bli en slik Synzygus, som kan hjelpe til rette, iallfall fremfor å kaste mer brenne på bålet, som enkelte mer eller mindre med vitende og vilje gjør, dessverre! Det går nemlig noen slike iblant oss også, som aldri har kjent til fred, og derfor kun vet å sprede ufred.

   Så håper jeg for din del – du som hører nå, at evangeliets lys kan skinne igjennom til deg, Guds godhet imot syndere, så Han kan forbarme seg over oss, tross alt vårt, som ikke alltid er så tiltalende. Evangeliet det fullbrakte verk til soning for all verdens synd!

   «vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse,» kan vi lese i Rom 2:4b – og nå kan jeg jo spørre deg: «Vet du ikke det?