Dette derfor som teksten vår begynner med viser hen til det som er sagt like føre – vers 19: «Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.»
   Her får du lovens hensikt forklart så klart du bare måtte ønske det – gi deg en lukket munn og stille deg skyldig for Gud!
   Luther skriver dette i sin Galaterbrevskommentar: «Derfor formaner jeg dere – og især de som vil være sjelesørgere – til, at dere hver især øver dere i studium, lesning, ettertanke og bønn, så dere, når dere kommer ut for anfektelse, kan opplyse, trøste og føre så vel deres egne som andres samvittigheter fra loven til nåden, fra den aktive til den passive rettferdighet, kort sagt: Fra Moses til Kristus!»
   Her kaller han altså den rettferdighet som en kristen har innfor Gud for en passiv rettferdighet! Hva er det som preger det som er passivt? – jo, at det forholder seg stille, i ro, det foretar seg ingenting, men holdes vedlike! Han kaller denne rettferdighet også med rette, rett og slett for Kristus! Som også profeten Jeremia forutsier det i Jer 23:6b: «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.»
   Men er Han din rettferdighet for Gud, da må jo den være helt og fullt en gave, i og med at du eier den i en annen person. Og en gave er jo noe som gis uten persons anseelse, ellers blir det ingen gave, men en lønn! – noe du har gjort deg fortjent til. Men da finner du jo årsak til rettferdigheten i ditt eget, og ikke ene og alene i Han som vant deg den uten ditt bidrag!
   Gud regner bare med en rettferdig, og dermed kun med en rettferdighet blant mennesker, og det er Kristi rettferdighet. Riktignok finnes det mennesker som kalles rettskafne, og Gud berømmer det, men rettferdighet er det ikke for Ham. Intet kjød kan rettferdiggjøre seg for Ham – som profeten Jesaja vitner om den i Jes 64:5: «All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.» Denne rettferdighet som består for Ham, den måtte vi derfor få som en gave, og er det som reformatorene, etter å ha fått den åpenbart, kalte en fremmed rettferdighet, idet den fantes i en annen, utenfor oss!
   Moses (Loven) = Aktiv rettferdighet. Kristus (Nåden) = Passiv rettferdighet. – og disse to må aldri blandes i sammen, slik man gjør, når man for eksempel regner aktiv rettferdighet, da under betegnelsen «livets rettferdighet,» som en rettferdighet som i kraft av seg selv består for Gud i tillegg til den rettferdighet som er gitt oss i Kristus!
   I Matt 5:20, sier Jesus noe til sine disipler, som har blitt til mye strid iblant oss. Det gjør det alltid når det ikke er rett forstått! Hadde vi i utgangspunktet vært helt på det rene med at det kun finnes en rettferdighet som gir tilgang til himlenes rike, og det er Kristi rettferdighet, så ville det aldri blitt noen strid av dette, men når nå noen har et håp om at det kan utvikles en rettferdighet i oss som gir tilgang, så må det nødvendigvis oppstå strid. Jesus sier som følger: «For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.»

E.K

   De skriftlærdes og fariseernes rettferdighet, det vil si, det ypperste som var oppnåelig ved menneskers bestrebelser! Jeg vil spørre deg: Innehar du det? Om ikke, da kommer du aldri inn i himlenes rike ifølge Jesus her! Hvordan kan du oppnå frelsesvisshet her og nå dersom dette er kriteriet? Jeg må jo si, når jeg ser meg selv i Åndens lys, nettopp det Jesaja vitner – min rettferdighet er som et urent klesplagg!
   Konklusjonen må jo bli – jeg må ha en annen rettferdighet, for ikke å si en annens rettferdighet! – og det er jo nettopp hva Gud i sin uendelige nåde har gitt meg i sin Sønn, Jesus Kristus ifølge Hans eget ord!
   Jeg erkjenner det, at jeg umulig kan oppnå en rettferdighet som gir meg adgang til himmelen – ikke engang Gud kan virke noe slikt i meg! Så må jeg også i dag, etter mange år som kristen, det vil si, i samfunn med Herren, ta min tilflukt til denne rettferdighet!
   Nåden opptukter, det vil si, virker, at jeg får en ny sinnsretning – jeg begjærer å leve rett for Gud for å si det enkelt, men det er ikke denne nådens virkning som gjør meg verdig til himlenes rike, men nåden i seg selv! Hva skal vel den med nåden, som selv innehar en rettferdighet som gir adgang til himmelen?

   Hør Herren ord til deg her: «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. 26 Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. 27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. 28 For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.»
   «Rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.» - er det her du lever? Ja, det må det jo nødvendigvis være om du kaller deg en kristen! – det er ingen annen grunn å kalle seg en kristen på, enn at man er renset i Lammets blod! – og hvem trenger renselse annen enn den som er uren? Som Peter vitner om hedningenes omvendelse i Apg 15:9: «Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset Han også deres hjerter.»
   Der ser du frelsen, så enkelt fremstilt som det bare går an!