|
«Men når de omvender
seg til Herren, blir dekket tatt bort.» (v.16). Det er vesentlig for
oss – det vil si, meget viktig – å få klarhet i hva omvendelse er
og innebærer, for her er mye uforstand og vrangforestilling ute og
går.
Den fremste er jo den moralske
forandring forbedring i livsførsel – jeg som før levde slik, jeg lever
slik nå – og så pekes det hen til hva dårlig atferd en før hadde,
og så til den forbedring som nå har skjedd. Som vi hører det i en
kjent bedehussang: «Farvel du brede strede, Du ser meg aldri mer!»
Med andre ord: Nå har jeg slått inn på en helt ny og annen vei enn
den jeg før gikk!
Og det er jo sant, en følge
av Kristi lys, korsets lys i hjertet er at en ikke lenger finner seg
til rette i det som er erkjent som synd for Gud, men dette er i seg
selv ikke omvendelsen, men kun en frukt av omvendelsen!
Denne første, og gjerne den
mest utbredte forståelse av omvendelsen er i virkeligheten en omvendelse
under loven! En omvendelse som de ivrigste av de religiøse jøder gjennom
årtusener strevde med å få til, så det holdt for Den Hellige, og om
hvilken Peter i et oppgjør med falske forkynnere, har dette å si -
Apg 15:10: «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes
nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?»
Hørte du virkelig apostelens
vitnesbyrd om jødenes hele historie under loven? – vi var ikke i stand
til å bære den! Det var den fordømmelsens tjeneste, som vi hørte om
i begynnelsen av teksten vår. Likevel beskrives det at den hadde sin
herlighet – for også den var av Gud og åpenbarte dermed sannhet, både
om oss mennesker og om Gud! De som fikk ta imot og bøyd seg for denne
sannhet, de endte med et rop av fortvilelse til Herren, for de innså
jo nettopp slik som Paulus, at dette kunne ikke fri dem fra dette
dødens legeme! Men så vet du også hva svaret alltid var på dette ropet
fra de sanne: Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!
Å legge dette bann
på de troendes nakke, kaller altså Guds ord å friste
Gud!
Disse kjente jo ikke Jesus,
slik som Han siden fremstod her på jord, men de så nå hva ofringene
i templet egentlig vitnet om – nemlig Guds fullkomne offer for synd!
– det eneste som kan fri oss fra vårt dødens legeme!
Hva er så den sanne
omvendelse da – den som blir oss til liv? Jo, det er evangeliet åpenbart
for vårt hjerte, så vi vender oss til Jesus i sannhet, det vil si,
den sanne Jesus, og forkaster vår egen vei, som har sin grunn i våre
tanker! Vi ender opp som dem Jesus kaller sine sanne etterfølgere
– de som fornekter seg selv – det vil si, alt som kommer fra deres
gamle menneske. De korsfester det, kan vi si – det vil si, at vi blir
enige med Herren at det er der - på korset - det hører hjemme! Vi
fremmer ikke vårt eget!
Men et naturlig, det Guds
ord kaller sjelelig menneske forstår seg ikke på denne forskjell mellom
lov og evangelium – dette som Gud lot lyse så klart frem ved disse
lutherske reformatorene, for vel fem hundre år siden, her i Europa!
E.K.
|
En kjent teolog skriver
om det naturlige menneske stilt overfor begrepet lov og evangelium:
«Det selviske menneske forstår ingenting av forskjellen mellom
lov og evangelium. En kan vel oppfatte en viss forskjell i ordlyden
av de to ord «lov» og «evangelium,» eller i ordlyden av slike synonymer
for dem som «synd» og «nåde,» «gjerninger» og «tro,» «vrede» og «nåde,»
«dom» og «frelse» og lignende. Men forskjellen i sak, forskjellen
mellom hva det saklig, innholdsmessig dreier seg om – det er skjult
for det ugjenfødte menneskes øyne og forstand.»
Tenk, skjult for en!
Bak et for oss ugjennomtrengelig dekke! Bibelen er lysets ord, det
er klart, enkelt, lettfattelig og enfoldig, så enn ikke dåren behøver
å ta feil av det! Og dette er altså et mørkt sted for de klokeste
mennesker blant oss, om de ikke opplyses ved Den Hellige Ånd!
Altså uten dette lys ifra
himmelen til å forklare Ordet for oss, så famler vi omkring i blinde,
i mørke, om vi er aldri så intelligente. Du kan bli svært så kunnskapsrik
i Ordet, men ikke dermed opplyst ved Ordet! – det har bare
nådd til hodet, men ikke til hjertet! Dette siste ligger utenfor vår
evne, og må gis oss av Guds nåde alene! Dette er å være fortapt i
seg selv, derfor synger alle de som har nådd himmelen, om Ham som
sitter på tronen og Lammet!
Som vi også hørte av teksten
vår – vers 18: «Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet
som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet
til herlighet, som av Herrens Ånd.»
Hørte du det? «Som av Herrens
Ånd!» Dette kan ikke skje ved noe annet, enn at du får se på Jesus,
Han som i Joh 17:1 - dette som kalles Jesu yppersteprestelige bønn
- vitner: «Herliggjør din Sønn for at din Sønn kan herliggjøre deg!»
I Ham ser du denne Herrens herlighet, som forvandler deg, fornyer
ditt sinn igjen og igjen! – og hvem er det altså som er virksom i
dette? – jo, hør! – Joh 16:14, hvor Jesus vitner om Den Hellige Ånd:
«Han skal herliggjøre meg, for Han skal ta av mitt og forkynne det
for dere!»
Ja, du hørte det vel? – du
skal altså få det hele for intet! – det beror ikke på deg, forstår
du, men alt er av Ham fra A til Å! Han kler deg i Kristus og da er
du fullkommen for Gud, selv om du fremdeles er en synder i ditt eget!
Derfor er det som vi leser i teksten vår- vers -17: «Men Herren er
Ånden, og der Herrens Ånd er, der er frihet.» Frihet! – fullkommen
frihet, for det beror på Hans gjerning og ikke vår!
Til slutt – vers 13:
«Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels
barn ikke skulle se slutten på det som svant.»
Å ja, det er nok av dem også
i dag, som vil at vi skal legge et slør over sannheten – det blir
jo for fritt dette, at vi skal få tro at alt beror på Herren i synderens
sted!
Men det er nettopp hva som
er tilfelle! «Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt
bort,» leste vi her i sammen! (v.16).
Tatt bort, så du ser
hva som er bak forhenget, nemlig Guds usigelige gave gitt deg i Jesus
alene!
|
2
søndag i fastetiden
