Det er noe jeg gjerne vil minne både meg selv og dere på, nemlig den fare som ligger i at djevelens anslag ofte kommer fra der hvor du minst venter det. Blant annet skriver Paulus i 2 Kor 11:13-15, om noen som opptrer i menigheten: «For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler. Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere.» Merk deg det - rettferdighets tjenere! Kan du tenke deg forkynnere som står frem og vil fremme rettferdighet iblant oss, og så er de altså i virkeligheten Satans utsendinger! - vi får tro at de ofte ikke er klar over det selv, men fører på avveie gjør det så visst. Det blir en annen rettferdighet for Gud, enn den Han selv har gitt oss i sin Sønn, Jesus Kristus! Jeg har stanset for en tekst i 1 Kor 13:1-3, og har gitt det overskriften: Hva driver deg? Og jeg leser i Jesu navn:

   1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

   Dette er de tre første vers i det kapittel som har fått betegnelsen Kjærlighetens lovsang i Skriften, og som vi ser så taler de om det vi kan kalle det kristne livet, eller den kristnes liv her på jord i det daglige – og det er høye ting det tales om. Hvem ville vel ikke ønske å tale med englers tunger? – og hva med å ha profetisk gave, kjenne alle – alle! – hemmeligheter, ha all – all – kunnskap, og all – all – tro så du kunne flytte fjell? – og i tillegg til disse gaver ha gitt alt du eier til mat for fattige, og villig gir ditt legeme til å brennes, det vil si, ofres i andres sted! Snakk om utrustning og dyder!
   Men hva var du da i Guds øyne, om dette var alt du hadde? Du ville kan hende si: - ikke fullkommen – nei, for bare Gud er fullkommen, men et bedre og vel utrustet åndelig menneske ville jeg nå være. Ja, rimelig å tenke slik, men ikke om du virkelig var et åndelig menneske, for da ville du tenke Guds tanker om det du sto overfor, og hva sier så det om din situasjon? – jo, du er intet! – Intet! – om du mangler én ting – hør! – bare én ting gjør hele forskjellen! – kjærlighet! Mangler du det – ja, da mangler du alt i denne sammenheng, og har altså ingenting for Gud! Du står der som intet, det vil jo si at du ikke er til for Ham, slik som Han taler om sine sanne tilbedere, at de lever, det vil si, er til for Ham!
   Sett at du er en kunnskapsrik bekjenner, du vet inderlig vel hva helliggjørelse er, du har sittet og hørt bibeltime på bibeltime ut fra tekster som Rom 6, for eksempel, og kunnskapen om emnet er blitt stor og klar, og ut fra denne kunnskap kan du klart dømme om hva som kreves både i ditt eget og de andres liv. Men så må vi spørre: Hva så? – har det forandret deg grunnleggende, slik at du nå er et nytt og annerledes menneske enn hva du var før, så du nå både kan dømme og veilede andre rett? Om du skal forkynne sant og rett, da kreves det vel sannhet i ditt innerste først og fremst, ikke sant? Du kan vel ikke forkynne sannhet rett om det ikke er det som fyller ditt eget hjerte?
   Se nå på den vel kjente beretningen i Luk 18:10-14, om fariseeren og tolleren som gikk opp i templet for å be. Fariseeren hadde virkelig mye å rose seg av og det med rette, og i tillegg takker han Gud for, men han manglet noe vesentlig - som vi allerede har pekt på - og ble stående der som et intet med alt sitt. Med tolleren - denne motsetningen til fariseeren, da det eneste han hadde å vise til var synd - der hadde Guds ord fått gjøre sin gjerning, så langt at han var rede til å bli ikledd ikke noe mindre enn Guds egen rettferdighet, til skjul for all sin synd. Han ble ikke stående igjen som et intet, men tvert imot som en hellig, rettferdig og ren, og det i Guds omdømme. Merk deg nå hva han nå hadde - ikke en kjærlighet han nå kunne føle i sitt eget hjerte, og dermed kunne rose seg av, men med Kristi kjærlighet, den som hadde tatt både hans egen og all verdens synd på seg! Dette var det han nå kunne prise Gud for, og forkynne verden! Han hadde fått del i Guds sannhet!
   Om vi da spør: Hva er sannhet? – så får vi svaret fra Skriften: Det er en person, det er Jesus selv – alt Han er og alt Han har utført her på jord! – og svar nå sant: Er det virkelig Han og Hans gjerning som fyller ditt hjerte! – er kunnskapen om Ham mottatt på en slik måte at det er Han du fremfor alt vil tale og vitne om – Han som har overbevist deg ut fra sitt ord om at Han elsker en slik en som du, tross ditt håpløse liv, når det skal måles på lovens krav!
   Apostelen Judas, han skriver i sitt brev til menigheten – vers 3-4a: «Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. For noen mennesker har sneket seg inn - noen som denne dom allerede for lenge siden er oppskrevet for:» - og så beskriver han disse menneskene iders utskeielser og vrange forkynnelse av forskjellig slag.
   Men legg merke til hva han skriver: Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse - Ivrig opptatt! Det var altså hva som fylte hans hjerte, men så måtte han påpeke noe – du kan si, at hans kjærlighet til disse, som han nettopp kalte «Dere kjære,» drev ham til det! Kjærligheten drev ham med andre ord!
   Du som ut fra Guds eget ord har klar kunnskap om hvordan et sant kristenliv skal være, du ser utskeielser iblant oss, du ser de som nå skulle leve et stille liv i bønn innfor Herren, de ser du begeistret på rockkonserter, hvor de ikke akkurat er de minst medrevne, du ser de heiende på sportsarrangementer, og til og med på puber og restauranter påvirket av alkohol i helgene, og går de noen gang til møte så er det der hvor det hele går opp i dans og lovsang, og en tynn forkynnelse, om vi kan kalle det så.
   Og så kjenner du på at du bør si ifra mot dette, men du ser ikke nødvendigvis den snaren som ligger der, for din egen del, at du midt i din iver for det som er rett ender verre stilt enn disse du vil rettlede! Fra at munnens tale var drevet av den fred og glede evangeliet fylte ditt indre med, blir den nå mer og mer drevet av iver for et rettsindig kristenliv – alt er rett og riktig, man hva er drivkraften, er det den kjærlighet til syndere du selv har møtt hos Herren? Du holder ikke lenger taler og vitnesbyrd ivrig opptatt med vår felles frelse, men bud og formaninger. Ja, men er det galt med formaninger, sier du da kan hende? – nei, det er ikke det, men nå taler vi om ditt hjerteforhold!

E.K.

   Lever du ennå der hvor du erkjenner at bare et begjær, en lyst, til det onde sender deg inn under en evig Guds dom? Har du noen gang hatt lyst til synd? – noe som ikke har Guds velbehag over seg? Har du? Ja, men da er jo du under den samme dom som disse du nå vil veilede! – ser du ikke det!
   Jesus var det fullkomne menneske, Han hadde aldri noen lyst til synd. At Han ble fristet, som Skriften vitner om, betyr ikke at Han var fristet av synd, altså hadde lyst til det. Det prellet av på Ham! Men det kan vel ikke du vitne om for din del?
   Judas skriver om denne gjerning å rettlede – vers 23: «- andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kjortelen som er smittet av kjødet.»
   Hvorfor i frykt? – jo, fordi du selv ennå er en synder, og derfor selv kan bli fristet av det vedkommende ligger under for! Du ser det hele dreier seg om å leve i en erkjennelse – en sannhets erkjennelse!
   Ble det vanskelig for deg nå? – ja, da har i tilfelle denne formaning truffet rett, så den får drive deg selv innfor Herren i en sann erkjennelse av, at om ikke Guds kjærlighet til deg og Hans tilgivelse, som nettopp er drevet av denne kjærlighet, hadde nådd frem til deg som evig sannhett, så ville du selv være redningsløst fortapt, med alt hva du måtte finne av gode egenskaper.
   En kritiker – for å si det mildt – skrev til meg om et hellig liv, og han skrev blant annet at han og andre av menigheten ved et tilfelle sto på utsiden av møtelokalet, da en mann kom bort til dem og spurte hva de drev med der inne, der lærer vi å leve rett, og være gode mot konene våre, svarte han. Vedkommende ble stum, og gikk videre. Jeg måtte svare – ja, det er jo fint at dere er gode mot konene deres, men det er det vel mange verdslige menn som er også – og som gjerne overgår noen og enhver av oss i så måte, men det gir dem vel ikke adgang til himmelen? Da var det han som ble stum!
   Hva tenker du fylte deres hjerter, som svarte den stakkaren som spurte på denne måten?
   Hva om du spurte den som deltok på rockkonsert, da du visste hva de som opptrådte sto for og promoterte, dette spørsmål: Gir det noe for ditt åndelige liv? – bringer det deg nærmere Jesus? Eller en som praktiserer åpenbar synd, av hva slags det så måtte være: Hvordan kan du praktisere dette, du som nå er en kristen? – så fikk han selv finne svaret eventuelt.
   «For Kristi kjærlighet tvinger oss,» skriver apostelen i 2 Kor 5:14. – altså den samme apostel som skrev teksten vår!
   Denne vekten kommer du ikke utenom, du som gjerne vil forkynne for andre – du stiger vel ikke til værs, når du veies på den? Er du et intet, som teksten vår taler om – ja, så gjør du jo selvsagt det!
   Og nå skal du ikke begynne å fekte med alt hva du vet, om den kunnskapen er aldri så rett og sann, for i livet med Gud dreier det seg ikke om hva du vet, men hva du eier! Sannheten er inngytt i deg ved Den Hellige Ånd – da vil du gjerne være til behag for Gud, men du ser sant på deg selv, og må alltid finne bekreftelsen på at du tross alt – alltid tross alt – er elsket av, og bevart hos Ham. Og hvor finner du nå bekreftelsen på det? Vi skal lese hva apostelen Johannes skrive i sitt brev - 1 Joh 4:9-10: «Ved dette – ved dette - ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er – i dette er - kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
   Hvor skal du se hen for å få det sanne og rette svar på det spørsmål du kan hende må stille i angst mang en gang: Er jeg gjenstand for Guds kjærlighet? Se på Golgata!
   Det er hva de egenrettferdige skulle svart stakkaren som spurte: Hva driver dere med der inne? Men det var vel ikke hva de drev med der inne da, vet du.
   Jesus gir øyensalve til å se, til den som ber Ham!

   Vokt meg vel på ferden,
redd jeg er for verden,
redd jeg er for meg!
Den som deg har vunnet
rette veien funnet,
kan forville seg.

   Ja, slik sang de før!