|
«Om
denne frelse ...» (v.10). Han presiserer likesom hvilken
frelse han vitner om her - og den beskriver han videre slik: «-den nåde
som dere skulle få.» Frelsen er altså den nåde
vi skulle få - den nåde som er oss gitt, sier vi i
dag!
Tenkte du det var noe annet - noe mer?
Da tenkte du feil!
Dette med Kristus, med Jesus, Hans person, Hans vesen,
Hans Ånd, det er så annerledes enn oss, det er så fremmed - vi er ikke
slik som Han.
Hvis Jesus og du skulle gått atskilt og parallelt gjennom
livet, så ville Hans vei endt i himmelen, og din i fortapelsen! - Så stor
er forskjellen, som himmel og helvete, lys og mørke, dag og natt!
Han sier: «Jeg er kommet for å tjene!» (Matt
20:28; Mark 10:5).
Det er det høyeste for Ham, å få lov til å tjene sin
Far og oss. Mens det høyeste for oss, det er å bli tjent,
å herske, å få vårt eget igjennom!
Men dette viste Han i handling, den gang Han bandt opp
om seg, tok et fat med vann, bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter.
Han ville så inderlig gjerne ta bort det som stengte oss ute - derfor kom
Han til jord.
Han har vel fått vasket dine føtter i dag? - Alt det
som vandringen her har påført deg! Sto du opp i dag og ba: Takk Gud, for
at jeg ikke er som andre mennesker! - Eller: Jesus, se i nåde til meg
og tilgi det som ligger bak! - Tilgi meg gårsdagen og la meg få leve denne
dagen i tro til deg! - I tro til at du har det middel som kan rense og
frelse også en slik en som meg. For fotvaskingen var en symbolsk handling,
som pekte på, og vitnet om, noe dypere. Det måtte mer enn vann til for
å rense oss, «- det kostet Jesu dyre blod, å frelse meg en
dag!»
Ja, det var for all den synd jeg hadde begått frem til
den dagen, og for den synd som bodde i meg - men hva med det jeg pådrar
meg under vandringen? - Disse skitne føttene?
Skriften svarer slik: «Uten at blod
blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.» (Hebr 9:22). Alt dette har Han måttet
betale med sitt eget blod!
En slik tjener er Han altså! For å vinne himmelen og
livssamfunnet med Gud tilbake til oss, for at vi skulle få ha det like
godt som Han, sparte Han ikke sitt eget liv!
Men vi fortjente vel såpass? Nei, den som har møtt og
sett seg selv i Guds ords lys, han vil svare et klart og kontant: Nei!
- nei, det fortjente ikke jeg, det er nåde over nåde. Ikke bare er det
all den åpenbare synd jeg har begått, men til tross for det, så har jeg
selv villet være noe og gjelde for noe, min åndelighet, min
kristelighet, som går så langt at jeg vil stjele æren fra Ham, og gjelde
for noe i meg selv! Min egenrettferdighet som jeg likesom aldri får avlivet
én gang for alle, men dukker frem igjen og igjen. Dette gamle syndige
selvet!
Men hvor er så denne kjeltringen avlivet én gang for
alle da? Jo, på Jesu kors!
Altså, dette som du roser deg av i en slik sammenheng,
og tenker: «Dette er jo godt!» - det måtte Jesus lide og dø for! - Det
måtte Han sone for og betale for, med sitt eget blod, dømt, under Guds
vrede!
Dette er vel det siste vi mennesker innser, at all vår
egen rettferdighet er som et urent klesplagg, som han vitner profeten
Jesaja i Jes 64:5.
I
teksten vår her, møter vi igjen denne tjenende Ånd: «-
de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var
i dem, viste frem til.» (v.11a).
Det var altså Kristi Ånd som var i
dem! Jesus har alltid vært her - ikke legemlig, som de vel 33 år Han vandret
her som mennesket Jesus fra Nasaret, men Hans Ånd har alltid vært her.
Han har aldri forlatt oss! - Og hvorfor? - Hvorfor var denne Kristi Ånd
i dem? Jo, for å vise frem til og forut vitne om Kristi lidelser og herligheten
deretter! (v.11).
Og hør hva profetene fikk åpenbart, og måtte det også
være åpenbart for deg: «Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg
selv, men dere!» (v.12a).
Tjente dere! - Kristi Ånd gjorde det! Han
ga avkall på himmelens herlighet, leser vi, «og tok en tjeners skikkelse
på seg.» (Fil 2:7).
|
-
For å tjene Gud med en fullkommen lydighet, en lydighet
som du og jeg aldri kunne oppvise, om vi så fikk evigheten til disposisjon,
for vi har ikke det i oss, som skal til. Men Han hadde det, og ble lydig
inntil døden - ja, døden på korset. (Fil 2:8). - Og det alt for
å tjene oss, du og jeg, ved at det alt sammen var en utført
gjerning i vårt sted!
Kristi lidelser og herligheten deretter! (v.11).
Hører vi ikke Guds ord, du og jeg? Kristi lidelser skulle
føre til herlighet! - Etter Kristi lidelser skulle det være herlighet!
- Og det er det jo i sannhet - selve himmelen er jo åpen for oss, tross
all synd. - Gud har gjennom Ham, selv tatt bort ethvert hinder!
«Om denne frelse var det profetene gransket og
ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få.» (v.10).
Hva dreide den seg altså om, denne frelse som profetene
gransket og ransaket? - Jo - som allerede nevnt - «om den nåde som dere
skulle få!»
Derfor står det også, som vi leser det her i teksten:
«- sett deres håp fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse.»
(v.13).
Er det hva du setter ditt håp til om dagene, eller har
du noe på si? - Noe mer, noe ekstra.
En sann og levende kristen har ikke noe håp utover denne
nåde som er oss gitt i Jesus Kristus! Han har ikke noe håp knyttet til
noe av sitt eget, sin kristendomsutøvelse eller hva Gud måtte ha virket
i ham. Selv om han skulle spore ett og annet som kunne kalles godt, og
virket av Gud, så holder det jo ikke mål for Gud - så er det jo ikke fullkomment!
Men det er Jesu verk og den nåde som Han forkynner for
syndere: Fullkomment!
Tenk, Han kom for å forkynne nåde for syndere, og så
prøver du og jeg til stadighet - ja, hele vår falne natur er innstilt
på dette, å bli rettferdige! Vi prøver å bli slike som Han ikke kom
for (Matt 9:13; Mark 2:17; Luk 5:32), og slike som Han kom for, det vil
vi helst ikke være. Slike som fremfor alt annet trenger nåde over nåde,
og så pleie og forlatelse og trøst og oppmuntring og stell og overbærenhet
osv. - nei, vi vil stå på egne ben og ikke trenge til noe! - Vi vil ikke
være fortapte i oss selv, og den nåde vi skal ha den må være fortjent!
- Den må kunne spores tilbake til noe ved oss selv! Som om det
da kunne kalles nåde!
Men så finner jeg altså bare én årsak til denne nåde,
nemlig det som gjør det hele til nåde: - den er å finne i Guds
eget hjerte! «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket,
de som profeterte om den nåde som dere skulle få.» (v.10).
Den nåde som nå blir deg forkynt, det er ikke noe nytt
- nei, det er den frelse profetene gransket og ransaket!
Det er alltid på dette grunnlag formaningene forkynnes
oss - aldri omvendt! - Først nåde og så formaning.
Formaningen rettes til deg her og nå, men nåden den
har i Guds hjerte vært gitt deg fra før verdens grunnvoll
ble lagt. (Matt 13:35; Ef 1:4).
Men det er jo her vi trår feil igjen og igjen, for vi
tenker at nåden, den fri adgang til Gud, beror på at vi har
oppfylt noe. Det må da være et eller annet ved meg som gjør dette? Nei,
nåden, den er ene og alene gitt deg i Jesus Kristus! Den beror altså på
noe som er utenfor deg!
«Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv,
men dere!» (v.12a).
«Bind derfor opp om dere, om deres sinn!»
(v.13), formanes vi her - og et annet sted heter det:
«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt
håp.» - Og igjen begrunnes det i nåden: «- for Han er trofast
som gav løftet.» (Hebr 10:23). Og dette for at ikke sinnet skal bli opptatt
med noe annet!
«- vær edrue og sett deres håp fullt og fast -» Hør
det! «- til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse!»
(v.13).
|
2
påskedag
