Paulus står her midt i en innsamling til de fattige i Judea - de fattige troende i Judea. Og med dette viser han jo, at det er slik det normalt skal gå for seg. Gud kan gripe inn på forunderlig vis og hjelpe folk i timelig nød - det har jeg selv, og nok flere med meg opplevd - men det er ikke slik det normalt skal gå for seg - nei, du som har overflod, du som selv har mer enn nok, du skal gi. Og den som gir, han får. Det er Jesu ord! (Luk 6:38).
   Paulus viser oss noe merkelig her, forstår du - merkelig sett i forhold til vår naturlige tanke om tingene. «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (v.8). All nåde! Vi ville heller tenkt oss: Dere er jo friske og raske, dere har jo ikke noe problem med å skaffe dere utkomme, for å kompensere for det dere har gitt - men nei, han viser aldri de troende til noe menneskelig, at de skal fortrøste seg til det. Han henviser dem alltid og i alle ting, til Guds nåde.
   Å være frisk og rask, er nå det en så fast grunnvoll som vi gjerne tenker? I det ene øyeblikket kan et menneske være som en topptrent idrettsmann, og i det neste kan det ligge der lam fra nakken og ned - et menneske kan sitte på kontoret sitt med kompliserte matematiske utregninger, og i ett nu så rammer et slag, og det er ikke lenger i stand til å regne 2 + 2 eller stave sitt eget navn. Derfor kan vi også lese denne veiledning i Sal 146:3-6: «Sett ikke lit til fyrster, til et menneskebarn som ikke kan frelse! Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer.» Så mye for det menneskelige altså! Kan her tenke på de som satser alt på en politisk leder for eksempel. Men så fortsetter han salmisten: «Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud, Han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, Han som er trofast til evig tid. osv.»
   Guds nåde, det er det eneste som ikke svikter oss! Guds nåde er fra evighet av og forblir til evig tid! For Gud har alltid vært den samme - Han har alltid vært slik som Han åpenbarer seg for sine i Jesus Kristus - «full av nåde og sannhet.» (Joh 1:14).
   Merk deg - det er i Jesus Kristus Guds nåde er fullkomment åpenbart oss! «Du gikk for meg en blodig sti, Og jeg som skyldig var slapp fri!» Ikke for meg som var omvendt, kristelig, gjerne ville høre Gud til og lignende - altså ikke av den grunn - men «mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6). For ugudelige!
   Ja, Han åpenbarte seg jo ikke bare for sine på den måten, men for alle mennesker. Men det var ikke alle som så det, og det var slett ikke alle som tok imot det - men de som så det og tok imot det, de ble Hans barn. Det er dem Han kaller sine! Hvem da? De som har gjort slik og slik? Nei, de som har sett Ham, og trodd det de har sett. Er ikke det nåde!
   Jeg har aldri gjort noe som kan kalles godt i hele mitt liv, og nå sitter jeg som en morder i et fengsel - der får jeg se hvem Jesus er, tror det - det vil si, tar imot det - og blir dermed et Guds barn, en arving til himmelen, Guds arving og Kristi medarving, som Rom 8:17 opplyser oss om. Hva var det jeg gjorde? Ingenting! - Jesus åpenbarte seg for meg, og det ble regnet meg til gode! Jeg ble alt det Han er for Gud, ved det. Det er det som skjer, der hvor et menneske kommer til tro på den Herre Jesus. Han får del i Jesu barnekår, det vil si, at han blir Jesus lik for Gud. Ikke ved noen gjerning eller ved noen opparbeidet kristelig kvalitet, men av nåde!
   Derfor altså, må du ikke tenke at Han som ikke sparte sin egen Sønn - det dyreste Han hadde - men gav Ham for oss alle, mens vi ennå var syndere, skulle la deg mangle noe, fordi du gav av ditt til Hans trengende. «Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.» (v.8).

   Vel, der sitter altså denne forbryteren på cella og får alt av Gud for intet, for Jesu skyld alene - og så går kanskje du som har regnet deg for en kristen i alle de år, glipp av det hele, fordi du mente å ha noe å komme med til Gud. Mente å fortjene noe av Ham.
   Du kjenner vel beretningen om arbeiderne i vingården, hvor de som hadde arbeidet hele dagen, syntes det var urettferdig av vingårdsherren å gi de som bare hadde arbeidet én time, samme lønn som dem. De trodde de skulle få mer, står det. Og hva grunnet de denne troen på? Jo, at de hadde arbeidet mer. De hadde altså en innsats som de regnet med. Er du helt fri her? Har ikke du noe som helst du regner deg til gode i ditt forhold til Gud?

   De forsto ikke dette med nåde. At vi alle får lønn på grunn av noe som en annen har gjort. Vi blir frelst og får himmel og salighet på grunn av Jesu innsats. Om vår egen innsats skal vi komme til å si: «Vi er unyttige tjenere!» Det står skrevet det i Luk 17:10. Det skal de vitne når de kommer til himmelen. Der er det Jesu gjerning for dem som alene gjelder: «Du kjøpte oss til Gud med ditt blod!» (Åp 5:9).
   Derfor, også i forbindelse med denne pengegave til de fattige i Judea, sier Paulus, at de som gir rikelig også skal få rikelig. Og det er noe vi forstår oss på, det er helt i samsvar med vår naturlige tankegang: Lønn! Men så sier han altså, at det er ikke slik, det er ikke tale om lønn, men nåde! Gir du, så får du – det sier Guds ord, men gir du for å få, da taper du alt. Her er mange som føres vill og går vill i dag.

   Her er det noe vi trenger å få tak på, og smak på - alt av Gud er nåde! Vi mennesker har i virkeligheten ikke noe som i dypeste forstand er vårt - alt er til låns. Det vi virkelig har selv, det er det som bringer oss inn i en evig fortapelse. Det er hva vi har. Derfor kan det aldri bli tale om lønn! For lønn er noe du får for din innsats, og vi har altså ikke noe å gi Ham. Skal vi få lønn etter fortjeneste, så går vi fortapt. Det er bare én ting som berger deg, og det er nåde - Guds nåde!
   Så du ser at nåde, det er ikke bare et fint ord og et vakkert begrep, det er absolutt nødvendighet! Det er det viktigste i hele din tilværelse, enten du ser og forstår det eller ikke, for uten nåden er du evig fortapt. Og nåden kan ikke blandes med noe annet, for da er det ikke mer nåde. «Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde,» skriver Paulus i Rom 11:6. Det vil si, at så snart du legger noe, aldri så lite av ditt eget til, så er det ikke mer tale om nåde, men lønn. Nåden står der altså ren - og det er et menneskes frelse: Av nåde alene! Så vi det fullt ut, så skulle vi vel bli glade nok! - tenk alt av nåde! - alt for Jesu skyld alene!

   Men nå er det så mange som ikke blir glade for det, for de får ikke den anerkjennelse de mener de fortjener for noe eget. Og så forkaster de evangeliet, forkaster nåden som Veien. Og så går de sin egen vei, litt på Jesus, litt på meg, litt på Hans tjeneste, litt på min, litt på Guds godhet og nåde og litt på mine egne gjerninger og innsats. Og så hangler man i vei, den ene dagen går det ganske bra, den neste ikke noe særlig godt osv.
   Måtte de bare våkne opp mens de ennå er underveis, for hvordan kan man tenke på å komme inn i himmelen, dersom man forkaster Guds gave: Det dyre Jesu blod! Det som ble utøst til soning for oss alle, fordi vi alle er hjelpeløst fortapte syndere i oss selv.
   Men nå er det vel bedre fatt med oss? Vi har vårt håp til nåden i Jesus Kristus alene. «Som skrevet er: Han strødde ut, Han gav til de fattige. Hans rettferdighet blir til evig tid. Og Han som gir såmannen såkorn og brød å ete, Han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet. Og så skal dere bli rike på alle ting, til oppriktig godhet, som ved oss virker takksigelse til Gud. For den hjelp som dere gir ved denne tjenesten, skal ikke bare fylle mangelen hos de hellige, men også skape overflod ved manges takksigelser til Gud.» (v.9-12). Du ser, at all sann lovprisning Gud får av mennesket, har sin grunn i menneskets erkjennelse av Guds godhet og nåde imot det. At det jeg har fått, det har jeg fått av Gud, og det av nåde alene - for intet, uten at jeg fortjente det - ja, alltid uten å ha fortjent det.
   Denne «lovsang» som manes frem ved bruk av musikk og lignende, det har ikke noe med lovsang å gjøre. Lovsangen springer ut i et hjerte som erkjenner Guds nåde. Først og fremst ved å erkjenne den største av alle gaver: Jesus Kristus - men også, som vi blant annet ser i teksten her - ved de gaver som Gud gir ellers også: - hjelp i nød, trøst i sorg, fred i uro osv. Alt dette skaper sann lovprisning til Gud, for det er alltid mer enn jeg hadde fortjent. «Synder og skam det er hele min ære,» og det fortjener jo bare dom.

   La oss minne hverandre om det: Det er alltid ufortjent - alltid av nåde!

E.K.