For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               1 Mai

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Usyret

1 Kor 5:6 - 13a

   6 Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? 7 Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. 8 Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød! 9 Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skulle ha samkvem med horkarer. 10 Jeg mente ikke mennesker i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, røvere eller avgudsdyrkere - da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. 12 Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? 13 Men dem som er utenfor, skal Gud dømme.

   «Det passer dårlig at dere roser dere!» (v.6a). Dette viser tilbake til noe apostelen hadde irettesatt dem for - at de tillot hor i menigheten. Så altså - det passer dårlig at dere roser dere!
   De roste seg av seg selv. Det vil si, av sin virksomhet, hva som skjedde blant dem osv. Dette passer dårlig, skriver altså apostelen. Men så roste de seg jo også av evangeliet, av Jesus. Var det annerledes? Nei, også det passer dårlig ifølge apostelen - for vårt påskelam er slaktet, Kristus, og dere er jo dermed usyret. Det vil si, renset fra deres synder og født til et nytt liv.
   Du kan finne det i den troende forsamling i dag, som kalles vidsyn og romslighet, men det er vidsyn og romslighet overfor det som Guds ord fordømmer som synd og last. Og det kan jo ikke stemme! Du kan ikke leve med et slikt syn og en slik holdning, og samtidig være ett med Guds ord og Guds Ånd, som jo fordømmer det samme.
   De som er utenfor menigheten, de må nå bare være slik de er. «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor?» skriver apostelen her. Men når det gjelder dem som er innenfor, møter vi et veldig alvor: Du skal ikke engang spise sammen med et slikt menneske! (v.11). Å dele måltid med et menneske ble sett på nærmest på lik linje med å dele samfunn med vedkommende.

   Man roste seg altså som menighet, og man roste seg av Kristus, men levde som en gammel surdeig! Levde som mennesker som ikke var blitt renset fra sine synder.
   Peter bruker sterke ord om dette i sitt 2 brev kap.2 og v.22: «Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.»
   Det er jo nettopp dette Paulus peker på i teksten her også: Hvordan kan du som nettopp er vasket ren, vende deg til det som gjorde deg uren? Hor - i tanker, lyster, begjæringer og gjerning, gjorde deg uren! Hvordan kan du vende tilbake til det, nå når du er blitt renset fra det? Det vil si, har fått syndenes forlatelse for dette. Pengegriskhet - det gjorde deg uren. Nå er du jo blitt renset for Gud! Baktalelse - det gjorde deg uren for Gud, men nå osv.

   Spy og søle! Slik er det for Gud! Hvordan er det for deg? Det blir trangt da, gjør det ikke?
   Det er de som sier: Du kan ikke være en kristen, du som er slik - eller gjør slikt! Hvorfor ikke heller si: Hvordan kan du være slik - eller gjøre slikt, du som er en kristen?
   Det er hva Skriften minner oss om: Dere er jo blitt helliget! Hvordan kan dere da osv.

   Det er de som så frimodig roper ut: Vi er ferdig med synden! Vi er ikke syndere mer! Så hvorfor i det hele tatt tale om det noe mer? Dette er i de aller fleste tilfelle åpenbaring av en falsk ånd. En sjel som ikke har sannhetens lys i seg. For det vet Gud, ikke er sant! Det er kun i Jesus Kristus dette er tilfelle. I oss selv bærer vi hele denne syndemassen med oss - og begynner vi å vise forståelse og overbærenhet overfor dette i og ved oss som Gud fordømmer, i stedet for å bære det frem for Ham som en bekjennelse av vår synd, da går det galt med oss.
   En kristen er en som lever i erkjennelse og bekjennelse, både av synd og nåde. Det er en følge av å leve i lyset det. Men merk deg altså - han lever i erkjennelse og bekjennelse av begge deler! Det er det bruden i Høysangen åpenbarer, når hun vitner: «Sort er jeg, men yndig.» (Høys 1:5).

E. K.

   Veien er altså ikke å se bort fra sannheten - nemlig at vi er syndere, og disponible for alt dette som er Gud imot, men å bekjenne det. Bekjenne det, fordi vi også lever i erkjennelse av å eie en frelser: Vårt påskelam er slaktet! Vi har en renselse i Ham, fra alt dette som gjør oss urene for Gud! Derfor kan vi alltid komme, hvor mørkt og galt det så måtte vise seg å være i ditt hjerte. Men vi er jo ikke kalt til å leve i denne urenheten!
   Da, når et menneske altså ser dette - da ser det også Jesus som eneste redning. Derfor er det så farlig å begynne å vise vidsyn og romslighet overfor synd, både i ditt eget liv, og i menigheten. Da kommer du faktisk inn i en tro, en åndelighet, hvor nedtoningen av syndens alvor blir redningen for deg. Da vil du våkne opp til skrekk og gru, en dag!
   Nei, synden er alltid like alvorlig! Den skiller et menneske fra Gud!

   Ja men, vil noen si: Bare det å kjøre for fort, er jo en synd! Ja visst! Men dette sies gjerne for å rettferdiggjøre seg selv. Det er vel noe som ikke betyr så mye som annet - det går vel en slags grense her? Kan du si meg hvor denne grensen går? Er det du og jeg som avgjør hva som er synd, og ikke? Bare å krysse den trafikkerte gaten et annet sted enn der hvor myndighetene har opptegnet et fotgjengerfelt, er synd. For du skal lyde øvrigheten, sier Guds ord. Ubetalte regninger, hva med det?
   Blir det vanskelig? Ja, det menneske som vil oppnå frelse på egen rettferdighets grunn - det mennesket har virkelig fått noe å slite med.

   Men når vi nå likevel ikke kan få dette til helt og fullt, kan vi ikke da like gjerne la det være? En merkelig tanke, ikke sant? At du skal la det som er rett være!

   Nei, vi er jo ikke kalt til å la det som er rett være - men vi er kalt til å motta en fullkommen gave fra Ham som er all god gaves giver. Faderen gir deg i sin Sønn, Jesus Kristus, all den rettferdighet for seg som du i din falne tilstand er i behov av, idet Han gir Ham som et Lam i ditt sted! Ved det - og det alene - er du usyret, som apostelen skriver det her. Det vil si ren! Så altså vandre i den erkjennelse av sannheten som først brakte deg til Jesus, frelseren! At du alltid må fly til Ham for å bli ren. At du kun i Ham er det.
   Men holder du ikke lenger spyet for spy, og søla for søle, så slutter du å fly til Ham på sannhets grunn - da holder du deg i virkeligheten ikke lenger til Jesus, men en teori. Og det er vel den farligste villfarelse av alle! Da er du blitt en fariseer, som dømmer alle andre å være fariseere. Kan det bli verre?
   «Gi akt på deg selv og på læren!» skriver Paulus til sin venn og medarbeider Timoteus. Ikke bare gi akt på deg selv! Da vil du fortvile! Og heller ikke bare på læren! Da vil du nok ende opp kunnskapsrik - men oppblåst! Nei, gi akt både på deg selv og på læren, skriver han. Og videre: «Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»

   Tror du på Jesus? Det vil si: Er Han ditt eneste - eneste - håp om frelse?