Like før dette har apostelen gitt instrukser om hvordan en skal te seg om en blir syk. Det vil si, at vi har en allmektig Gud som også kan råde med sykdom, når og hvor Han vil. Men det er en ting Han ikke vil, og derfor heller ikke kan, nemlig å føre en sjel inn på, og videre beholde på, den sanne og rette vei med makt.
   Vi mennesker har fra fødselen av en motvilje mot Gud og alle Hans veier. Det Luther kaller å være født med ryggen til Gud. Hvordan kan vi da bli frelst? Hvordan kan det skje en slik sinnsforvandling fra å ha motvilje mot Gud til å elske Ham?
   Da er vi inne på et emne det har vært teologisk strid om gjennom hele menighetens historie, og fremdeles er. Et emne som har vært gjenstand for grundige studier. Hvordan kan det gå til?
   Mange har da kommet til den konklusjon, som selvsagt er populær blant kjødeligsinnede kristne, at et menneske i utgangspunktet har både en ja- og en neivilje overfor Gud. Vi er da ikke så fortapte, må vite! Det gjelder bare at javiljen seirer. Men så lar ikke Skriften oss slippe så glatt igjennom, at vi skal kunne finne noe godt i oss – i vårt kjød.
   Om dette har apostelen Paulus å si, i Rom 7:18: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» Og det største gode må da nødvendigvis være å elske Gud av hele sitt hjerte - men det makter du ikke for i deg, det er i ditt kjød, bor intet godt! – hvordan skulle det da være noe der som kan bli velvillig innstilt overfor den sanne? Nei, der er kun motvilje! I Gal 5:17, leser vi: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.»
    Altså, også etter at vi er frelst og har mottatt Ånden, har vi fremdeles et kjød som står denne Ånd imot!
   Men hva kan det da ha seg, at jeg nå lever et liv, hvor jeg hver dag på ny sier ja til Herren, og vil høre Ham til, selv om det koster mitt kjød? Hva har skjedd? Har mitt kjød som var fiendtlig, nå blitt vennligsinnet mot Gud? Å nei, det står jo ennå Ånden imot? Nei, sannhetens ord i Åndens overbevisning og kraft, har hentet frem dette gamle menneske i meg og stilt det frem i all sin synd og gru, og ved denne overbevisning har Herren banet vei for sin Ånd, Sannhetens Ånd, inn i mitt hjerte.
   Det er altså tale om en prosess, hvor jeg må bøye meg for sannheten om hva som bor i meg. Det skjer en korsfestelse av mitt gamle menneske, kan vi si, hvor jeg ser at den eneste mulighet for frelse for en slik en som meg, og enhver annen som har del i det samme falne kjød – det vil si, alt som heter menneske på jord – er at Jesus tok dette med seg på korsets tre, hvor det fikk sin endelige dom.
   Så er det snakk om å bli bevart resten av veien i denne sannhets erkjennelse – og det er ingen selvfølge, som vi også ser nettopp av teksten vår: «Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten.» (v.19a). Det går altså an! Og taler klart imot denne forståelse som heter en gang frelst, alltid frelst!
   Imot dette sier de gjerne da, at da var vedkommende ikke skikkelig frelst, men her heter det blant annet, at de har fart vill fra sannheten! Det vil da si at de kjente til den og hadde del i den, men fòr vill fra den. Du kan ikke fare vill fra noe du ikke har hatt del i! Du kan ikke gå ut av et hus du ikke har vært inne i!

E.K.

   Her er det da tale om de som har fart vill, er blitt forført, og lignende, og ikke de som bevisst har vendt seg mot det de har erkjent som sannheten og har hatt del i den – det er jo det som kalles synd til døden!

   Vi må altså alltid tenke at et menneske som har fart vill, kan omvendes til sann erkjennelse igjen, ved Guds ord og Ånd! Herren vil at de skal bli frelst! Men det blir som gjennom smerte – en fødsel på ny! Som Paulus skriver til og om galaterne i Gal 4:19: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!»
   Det blir likesom den første fødsel om igjen!
   Men du skal «vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel fra døden, og skjuler en mengde av synder.»
   Det forteller meg også, at jeg som en kristen er frelst fra døden – er frelst! – og at min mengde av synder er skjult! – er skjult! De er ikke mer!
   Er du, min venn, på noen måte klar over, hva du har fått del i? Nei, for oss alle er det nok mer tale om en vag forestilling, inntil vi er fremme og opplever det fullt ut, derfor bør du dvele ved det enn så mye mer. Gjør vi ikke det, så har denne verdens mange ting, en forlokkende dragning på oss, så de synes mer attråverdige enn hva du eier i Kristus. Et Satans bedrag selvsagt, men som nok mange av de frafalne nettopp har falt for.
   Det er også her rikdommen kommer inn som en farlig forfører. Den som gir deg så mange muligheter for nettopp å nyte hva denne verden har å by på – og som gir en følelse av trygghet, som selvsagt er det bedrag. Det er det Jesus i Matt 13:22, og Mark 4:19, kaller rikdommens bedrag! En falsk trygghet og en falsk fred!
   Dette er jo særlig aktuelt i vårt velstandssamfunn.

   Om ikke denne evnen til refleksjon er aldeles lammet hos deg, så tenk nå alvorlig på det, at nettopp dette er hva Gud vil med deg – frelse din sjel fra døden og skjule din mangfoldighet av synder! Synes du det er en liten gave? Denne gaven – som er gitt deg i Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam, åpner en evig himmel og salighet for deg! Igjen: synes du det er en liten gave? Mål den opp mot alternativet – denne verden med sine mange plager, som kan komme på, sykdom og død, turbulens av så mange slag, og selv om du får et noenlunde greit liv, tross omstendighetene, så ender det i en grav og i det evig helvete.

   Herren tilbød deg aldri noe annet enn godt – som Han også sier til sitt frafalne folk i Jer 29:11: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» - men du sa nei takk, for sannheten ble for tung for deg å svelge!
   Måtte ikke det gjelde noen av oss som er til stede her nå, eller siden får høre denne prekenen! La denne sangstrofen få tone for oss: «Ingen behøver fortapte å gå!»
   Mange gjør det, som vi jo vet både av Skriften og erfaringen, men ingen behøver! - for Gud har tatt hele vår sak på seg!