Skinn av gudsfrykt!

2 Tim 3:5

   De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.

   Her er noen mennesker apostelen formaner deg som kristen å vende deg fra – men for å kunne gjøre det må du selvsagt først vite hvem disse menneskene egentlig er, ikke sant?
   Dette ordet står midt i en skrekkelig beskrivelse av hvordan tilstanden skal være blant menneskene i den aller siste tid. Det er nok her først og fremst tale om det vi gjerne kaller de kultiverte samfunn, de med en høy og forfinet kultur, i våre sammenhenger som en frukt av at kristendommen har gjennomsyret folkelivet. Nå har dette gudgitte blitt mer og mer oppgitt av menneskene, og forråtnelsen trer inn som en følge av det. Bare den sanne Gud kan gi gode og velsignede forhold også i denne falne verden – Han holder de onde åndskreftene i sjakk. Men mennesket forstår ikke uten videre dette, men vil styre på egenhånd, slik som de to første som falt og resultatet blir katastrofalt mildt sagt. Døden med alle sine forførende og nedbrytende krefter bryter inn.
   Det er dette Paulus beskriver i teksten omkring det ordet vi nå har stanset noe for. Synden slippes løs, og syndens menneske står frem, og det er alt annet enn hyggelig det som åpenbares da. De går til grunne ved det de eter kan vi si, for det er mat som ikke er beregnet for mennesket, men svinemask som djevelen gir som erstatning for det hellige - vi fylles med det som ikke gir et godt liv, men tømmer det og bryter det ned. Vi leser jo den kjente beretningen i Luk 15 om den fortapte sønn, som forlot faderhuset og endte som en følge av det nettopp i svinebingen, hvor han måtte mette seg med den maten som svina åt. Det er et bilde på hvordan det alltid går, når mennesket forlater Gud.
   Det er en underlig ting dette, at det er når et menneske er fattig, at Gud kan nå frem til det, få det i tale, men om det er rikt så er hele oppmerksomheten rettet mot denne skatten det har i det verdslige, enten det nå er rikdom i det materielle, eller i talenter du måtte ha. Det er noe å tenke på når vi ser hvor velstanden har ført oss etter hvert.
   Nå er det kan hende på tide å stanse opp noe, og spørre: I hvilken grad har jeg del i dette forfallet? Lever jeg nå i virkeligheten et liv i forhold til denne verdens ting og gleder som fører meg stadig lenger bort fra livet i Gud? Er denne verden i ferd med å gjøre meg døv og blind for det som er av Gud? Er det virkelig om å gjøre for meg å komme stadig nærmere Jesus – det fortrolige samfunnet med Ham? Den fortapte sønn med sin rike arv, han så bare på hva han kunne få av gleder i dette fremmede landet han dro til. Mange skal forlate faderhuset i den siste tid og dra til det fremmede landet, der Gud Faderen ikke er. Som vi leser i 2 Tess 2:3: «La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn.»
   Frafallet! Jeg er vel ikke falt fra egentlig? Slik spurte de kristne før – de opplevde noe som kalles anfektelse, så de stilte slike spørsmål i det dypeste alvor. De fant nemlig ingen trøst i sitt eget kristenliv, men så alltid hen til Jesus som den eneste redning, deres eneste sanne lys på ferden gjennom dette fiendeland – for det er fremdeles fiendeland, forstår du! Det er ingen kristen kultur vi har med å gjøre.
   Gud taler i sin lov til oss om hva som er synd i Hans øyne, det er jo også synd for oss selvsagt. Hvordan kan du da leve i det? Sett nå at du har forbrutt deg mot dette landets lover – det står i lovboken at det du har gjort er forbudt, og har streng straff som følge. Du ligger altså dårlig an, for du har ikke det som skal til for å kunne betale for deg. Men så står det en frem, som sier. Jeg tar det på meg, jeg har det som skal til for å betale ut dette. Så slipper du fri! Men – og dette er poenget her – budet står jo i lovboken fremdeles, det er ikke strøket ut, ikke forandret. Hvordan kan du da tenke deg at du skulle kunne leve i det? Det var jo det som i første hand brakte deg for retten, til dom! Det er fremdeles synd!

E.K.

   Det var slik de levde de vi leser om i teksten vår – et skinn av gudfryktighet, men en gudfryktighet som ikke var født av Gud ved evangeliet, så det var uten kraft til å gjøre noen forandring. Det var ikke noe hjertelig og fortrolig samfunn med Herren der, og det vil si det samme som at det ikke var sant åndelig liv til stede, men en forsøkte å skjule sitt ugudelige vesen under denne egenrettferdigheten - en stiller opp en erstatning for det ekte! De tar ikke dommen over det gamle menneske inn over seg, og forblir derfor ugjenfødte lovtreller, med evangeliet i munnen, men drives av sine lyster.

   Det jeg prøver å si deg, min venn, det er ikke – nå må du ta deg sammen, for det kan nemlig ikke føre deg lenger enn nettopp inn i denne falske gudsfrykten, men kom nå inn for Herren som du er! Kanskje du må si: Herre Jesus, jeg vet i grunn verken ut eller inn, når sant skal sies. Ta deg av meg du, for alene du kan frelse min sjel, både fra villfarelse og fortapelse! Disse lyster og begjæringer jeg leser om at du dømmer, dem finner jeg dessverre så altfor mange av i meg, så om ikke du tilgir og sletter ut – ja, så er jeg fortapt. La meg nå få lov til å tro ditt sanne ord, at du i virkeligheten slettet denne min synd ut der nede på Golgata en gang for alle, da du bar den på ditt legeme opp på korsets tre! Ikke la denne forferdelige frafallstid få dra av gårde med meg, men hold meg fast hos deg ved evangeliets kraft, den sanne gudsfrykts kraft. Den vil jeg ikke fornekte, for nettopp ved den har du reist meg opp igjen gang på gang, da jeg har snublet og falt så til de grader igjennom!

   Hør du!: Jeg vil ikke ha noen annen frelse enn den som er gitt meg i deg alene, mens jeg fortsatt er en fallen synder i meg selv! Der er jeg alltid trygg, for der hviler jeg på en annen grunn enn min egen!
   Jeg kan ikke stå frem og si som fariseeren i templet: Takk Gud at jeg ikke er som andre mennesker, for det er jo nettopp hva jeg ser at jeg er, når ditt sanne lys faller inn over meg – men jeg har en frelser! Det er det som gjør saken god, uansett!

   Vi møter en del underlige figurer på vår vei i det kristelige landskapet, nemlig disse som er blitt hellige og helliggjorte ved egen innsats – i beste fall i et samarbeid med Herren, som de da innbiller seg, og de vil alltid legge denne klamme religiøse hånd på alt som er hellig, det vil si, på alt som er sant av Gud. Begynner du å lytte til dem så forsvinner snart nådelivet som en tåke, og du står uten det som må til for å stå frafallet imot! Bare legg merke til deres manglende evne til å glede seg over evangeliet, ute av stand til å fryde seg det aller minste i det, for de har ikke del i det!
   La det spørsmål slå ned i deg i dag: Hvordan kan jeg komme nærmere Jesus! Det er det eneste som virkelig betyr noe egentlig!