Bare ett kapittel 2 Johs brev, men et viktig kapittel i Guds ord. Viktig, ikke minst fordi det er særlig aktuelt i vår tid.
   Dette med forholdet mellom sannheten og kjærligheten. Forkynner du sannheten slik den er åpenbart i Guds ord, vil du snart bli sett på som ukjærlig. Det falne menneske skiller nemlig kjærligheten fra sannheten – og det er jo mye av den såkalte kristne forkynnelse i våre dager – men da skiller det i virkeligheten kjærligheten fra Gud! Gud er da ikke kjærlig dersom Han ikke tillater dette oog hint for eksempel!
   Det falne menneske kan aldri forbinde kjærlighet med Gud. Det vil si, Skriftens Gud! Han forbinder det med dom og undergang på grunn av synden som bor i vedkommende. Derfor skiller det altså kjærligheten fra sannheten. Og når vi ser det langt inn i de kristne rekker, at sannheten må på dør for enighetens og kjærlighetens skyld, da forstår vi at vi ikke lenger har med Den Hellige Ånd, som er Sannhetens Ånd, å gjøre, men en ganske annen ånd.

   I Ef 4:14-15, leser vi: «- for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til Ham som er hodet, Kristus.»
   Ja, det skal vi også få gjøre, men hva det er tale om, det er kjærligheten til sannheten! Og hvem er nå sannheten tro i kjærlighet? Jo, den som er blitt frelst nettopp ved sannheten! Ved sannhets ord som apostelen Jakob skriver, og derfor har sitt eneste håp om frelse i sannheten, både for egen del og for sine nærmeste, og for hele denne falne verden! Han vet - vet - hva som berget ham!
   Da blir det ikke noe som engang ligner på kjærlighet å forkaste den, for enighetens skyld, men tvert om det motsatte av kjærlighet, å på denne måte berøve sine medmennesker muligheten til å lære sannheten å kjenne, og derved få del i Guds frelse!

   Vers 6-11: «Og dette er kjærligheten at vi vandrer etter Hans bud. Dette er budet, slik som dere hørte det fra begynnelsen, at dere skal vandre etter det. For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist. Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn! Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus og hils ham ikke velkommen! For den som hilser ham velkommen, blir medskyldig med ham i hans onde gjerninger.» Å vike fra læren kalles her onde gjerninger.
   Vi ser i disse vers at sannheten er læren – Kristi lære, skriver apostelen her. Det er altså tale om Hans lære, som sier om seg selv i Joh 14:6: «Jeg er sannheten!»
   Derfor er det skrevne ord, så mye, mye mer verd, enn enhver opplevelse, fordi det er Herrens ord, sannhets ord, og vi kan stole fullt ut på det! «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta,» som apostelen skriver i 1 Tim 1:15.
   Det er slik du er blitt frelst, ikke sant? Ved Guds ord er du ved Den Hellige Ånds lys blitt overbevist om hvem Jesus er for deg! Og så står det i Kol 2:6: «Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham.»
   Den åpenbarte sannhet - at du kommer til din frelser og forsoner, som en fortapt synder - har altså både med gjenfødelsen og vandringen som kristen å gjøre. Det blir ikke noen annen vei etter hvert!
   Det er et 1 bud i dette med vandringen, for å si det på den måten, og det er det vi leser i Jak 1:21: «Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.»
   Hans bud er ikke tunge, som Johannes skriver – at vi skal ta imot nådeordet! Det ordet som allerede er innplantet i oss! Det er det som er læren – nåden i Jesus Kristus alene til frelse og liv. Kristus alene! Skriften alene! Troen alene! Å vandre i dette kalles – og er – å vandre i Ånden!

E.K.

   Og her er målet for åndskreftene i tidsånden, forstår du, nemlig å rive deg bort fra dette, og få deg til å vandre i kjød i stedet – enten ved skremsler eller forlokkelser, alt ettersom.

   Kjærligheten og sannheten er knyttet nøye sammen. Johannes skriver i sitt første brev – 5:1: «Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.»
   Hvem elsker Faderen? Jo, helt enkelt, den som har lært sannheten å kjenne – det er nemlig hva som gir oss kjærlighet både til Gud og våre medkristne, for med sannheten flytter Den Hellige Ånd inn i vårt hjerte, og Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter nettopp ved Den Hellige Ånd, leser vi i Rom 5:5.
   Dette er altså ikke noe vi skal streve med og forsøke å produsere, men ta imot med saktmodighet – for med dette ord flytter Herren selv inn, og Gud er kjærlighet.
   Du synes du ser så lite kjærlighet hos deg selv? Godt! – alt som gjør ditt behov for Herren større er av det gode!
   «Forbannet være den kjærlighet og enighet som ikke kan bevares uten å bringe Guds ord i fare,» sier Luther. Klar tale! Og er det noe vi er i behov av i vår tid, så er det klar tale!
   Det er menneskelige påfunn vi har med å gjøre – ja, det er verre enn som så, det er djevelsk, når det rokkes ved, eller vikes bort fra Guds ord! Ingen blir frelst i mørket, enn si, av mørket! Skal du bli frelst, må du ha sannheten.
   Ja, men vandrer vi ikke alle i sannheten? – Vi tror jo på Jesus, sies det. Nei, her er mange slags Jesustro. Det er én sann Jesus, og det er Han som åpenbarer seg i Skriften som frelseren, forsoneren, stedfortrederen, og som ikke gir sin ære til noen annen, men selv vil være alt i alle!

   Hør hva Johannes skriver til – eller om - denne menigheten i vers 4 – merk deg det! De bekjente alle troen - ja, selvsagt gjorde de det, de hørte jo alle til den ytre menighet - og han skriver: «Jeg har gledet meg meget fordi jeg har funnet noen av dine barn som vandrer i sannhet, etter det bud vi har fra Faderen.»
   Noen! Med andre ord, de fleste gjorde ikke det! Midt i menigheten, men ikke i Kristi lære, og som vers 9 da sier oss: «- har ikke Gud!» Altså, like fortapt som hedningen, midt i menigheten!
   Å, om vi måtte få våkne opp til å se hva det gjelder i dag, hvor sannheten faktisk bekjempes i kjærlighetens navn!
   Troens gjenstand er sannheten – og så kan vi altså klare oss uten? Nei!
   Jeg vil ikke spørre deg  om hvor åndelig du er, hva innsikt i ordet du har, hvor klart syn, dine eventuelle nådegaver eller tjeneste for Herren, men hvordan er det med nådetørsten? Elsker du sannheten? Jeg må ha Jesus som Han er gitt meg av Faderen, for det er bare synd i meg!
   I Åp 16:15, sier Herren: «Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.» Den dagen kan jeg ikke lenger skjule min sanne tilstand, men den er da åpenbar for alle!
   Måtte Gud få gjøre den gjerning med den enkelte av oss, at vi blir bevart i sannheten – for som han formaner i vers 8 her apostelen: «Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn!»
   Om disse som mister lønnen for sitt arbeid – det vil si, for hva Herren fikk virke via dem – kan vi lese om i 1 Kor 3:15: «Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»
   I verste fall kan sjelen gå tapt, fordi sannheten blir skjult for deg!
   Det er bare den som mangler alt, som søker den som har alt - nemlig Jesus!
   Hør hva de troende synger ifølge Sal 87:7: «Alle» - merk deg! - alle - «mine kilder er i deg!» Ikke i meg Gud - nei i deg!