Da vi nå har – skrev apostelen den gang. Og det samme ordet lyder her i kveld – da vi nå har! «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid,» som vi leser i Hebr 13:8. Han lever altså evig, og du har dermed denne ypperstepresten nå! De sår Han fikk ved sin soning av din synd, de går aldri bort igjen!
   Han bar sitt offer inn for Gud i alle menneskers sted – og dette offer, det var Hans eget blod.

   Det står om denne yppersteprest, at Han har medlidenhet med oss i vår svakhet. Dette er altså ikke en prest som bare gjør det jobben krever av ham, men en som gjør det av kjærlighet til dem som skal nyte godt av det han gjør.
   Han er prøvd i alle ting i likhet med oss. Altså den Herre, den Gud, vi har med å gjøre, Han vet av erfaring hva det vil si å være et menneske. Han vet hvilken forferdelig makt synden er, selv om Han selv var uten. Synden, den som bor i oss. Og Han kjenner djevelens makt som utenfra forfører oss, fordi han finner en så god grobunn i oss for sine tanker og innskytelser.

   Da mennesket falt i Eden gikk gudsbildet tapt. Det ble knust! Vi ble noe annet! Den ondes bilde ble preget i oss i stedet. Og dette døde ikke ut med Adam og Eva, men forplantet seg nedover i slekten, slik at vi synder alle. «- den dårlige ferd som var arvet fra fedrene,» som han skriver Peter i 1 Pet 1:18.
   Men jeg er redd for falsk trøst for min egen del, og også redd for å gi falsk trøst. Men du får være hos Gud av en helt bestemt årsak, nemlig at du har fått en stedfortreder, en yppersteprest som har gjort fullgod soning for deg.
   Da blir du riktignok stående uten noen ære i deg selv, men du har til gjengjeld fått en sikker trøst, som holder innfor Gud i denne stund og varer til evig tid! Det er ikke noe som kommer og går hvorvidt det lykkes eller ikke lykkes for deg, etter dine begreper om dette!
   Enhver trøst som ikke er knyttet til det som holder for Gud, er falsk trøst.

   Å bære Guds fiendes bilde i seg, viser seg ikke minst i dette, hvor trege vi er til å tro, pluss treghet og ulyst i for så vidt alt som har med Gud og Hans rike å gjøre. Ja fallet er dypt – det får vi se noe av, når Herren lar oss prøve oss litt på egenhånd. Det finnes ikke evne til sann gudsfrykt i meg, men kun uåndelighet.
   Nå er det så populært  i dag dette at jeg får være hos Gud slik jeg er. Gjør du virkelig det? Er du sikker på at du har forstått dette rett? Vi kan jo spørre: Når ble Gud forent med synden? Nå skal jeg ikke ta trøsten fra noen, det er ikke derfor jeg står her – tvert imot, men dette Guds fortrolige samfunn med en synder, må være grunnet på noe som ikke er av oss.
   Gud gjør på forskjellig vis, gjennom sin førelse, det klart for deg ditt hjertes sanne tilstand, så Han kan oppfylle det som vi leser i Davids bønn i Sal 51:8: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.»
   Det er hva apostelen i Rom 2:29, kaller hjertets omskjærelse i Ånden. Bruker sin vingårdskniv og åpner det for det sanne lyset. Det er jo både smertefullt og ydmykende for den stolte natur, men nødvendig for å få løst opp dette hardtrampede hjertet, så du kan få vende om, mens det ennå er nådens tid, mens det ennå heter i dag.

   Det er ikke dette at vi er med i kristen virksomhet Gud vil ha, først og fremst, men at vårt hjerte er rett for Ham, det vil si, rettet på Jesus. Dette at vi i vår synd og urenhet tar vår tilflukt til ypperstepresten Han som bærer offeret. Derfor forkynner Han at vi nå har en slik yppersteprest, for at vi skal få frimodighet til å ta vår tilflukt til Ham.

E.K.

   Men hvem har behov for å ta sin tilflukt til en slik en? – jo, syndere! – de som trenger til renselse. Selvsagt!
   Husker en gammel Bibellærer som sa: Det er ingenting som er selvsagt i dette! - men du skjønner hva jeg mener. Du trenger ikke medisin for en sykdom du ikke har!
   Hva da med dem som støter dette fra seg? Som holder seg utenfor dette? - unndrar seg, som vi leser i Hebr 10:39 Jo, det menneske får beholde sin synd, men da også syndens lønn som er døden, den evige! Og jeg sier det på den måten: Holder seg utenfor! – unndrar seg! - for fra Guds side er du inkludert. Hvert eneste menneske er det! Han åpnet et sted hvor synderen kunne fly med sin synd, og fra sin synd! – Og dette sted er Golgata, hvor Guds lam henger som et banner for folkene! Og her i teksten vår, forkynner altså Ordet oss, at det offer Han brakte på dette kors, sitt legeme og sitt blod, er Han gått gjennom himlene like inn i helligdommen med, hvor Han fant en evig forløsning – for oss!
   Profeten Sakarja skriver, når han i Ånden ser frem til denne dagen på Golgata i Sak 13:1: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.»
   Det er en åpnet kilde, står det! Merk deg det! Det er en som har åpnet den! Da forstår vi også hva slags folk dette er for. Ikke noe annet sted finner du denne rensende kilde! Det var bare én som kunne åpne oss den, og derfor sier også Jesus i Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
   Vi leter gjerne etter grunnen til frimodighet i oss selv. Vi tenker som så, at skal vi tre inn for Den Hellige, må vi ha noe å komme med – vi må hente frem de beste klærne. Og det er for så vidt sant, men det er bare den alvorlige hake ved det, at vi umulig kan finne rene nok klær, for å bli i bildet, og dermed ingen sann grunn til frimodighet i den situasjonen.
   Det vi må ha, det er hva Han selv har gitt oss for intet i Jesus, sin Sønn. Derfor kan vi altså tre fem for Ham med frimodighet, slik som vi er, uten noen forandring av noe som helst! Det som er forandret hos synderen, det er hans eller hennes erkjennelse av synd og nåde - slik at du likesom den arme tolleren ned ved tempeldøren, våger deg frem for den levende Gud med bønn, til tross for - merk deg det! - erkjennelsen av å være en synder!.

   La oss lese siste verset her igjen: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (v.16).
   Her brukes noen uttrykk som vi skal merke oss: Nådens trone – få miskunn – finne nåde! Og vi spør igjen: Hvem har bruk for slikt? I Hebr 10:19, står det: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.»
   Ja, hva annet skulle kunne gi meg frimodighet, enn Han som har gått foran og åpnet vei?

   Trenger vi ikke nåde og miskunn? I dag! Da står det i teksten vår her: «Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre frem for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.»