Vi skal først av alt stanse for hvem han er, han som taler og skriver her, for det er også en del av budskapet. Han som taler her er nemlig åpenbart ikke den som han engang var - det har skjedd noe radikalt og gjennomgripende med ham.
   Vi har altså med andre ord med et omvendt menneske å gjøre her, og det forteller oss jo da, hva sann kristen omvendelse er for noe.
   Han var engang Saulus fra Tarsus, en forskrekkelig, jødisk religiøs lovtrell, en som gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i sitt folk, som han uttrykker det selv i Gal 1:14. - Og som han vitner om det for filipperne: «- i rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil 3:6). - Uten lyte - det vil si, uangripelig! Hører du hvem han vitner om da? - Seg selv! - For han er Saulus fra Tarsus, et uomvendt religiøst menneske.
   Og så vitner han i denne tilstand, ikke bare om sin egen fortreffelighet, men også om sitt partis fortreffelighet: «- det strengeste parti av vår gudsdyrkelse,» sier han om det. (Apg 26:5). Det er jo klart, de beste må jo tilhøre det beste!
   Så sto de der da og strålte for hverandre, uten den minste «krøll på skjorta,» og ba: «Takk Gud, at vi ikke er som andre mennesker!»
   Som sådan sto han der, Saulus, da den første kristne martyr ble sendt inn i evigheten, under steinregnet fra de rettroende jøder, fordi han hadde våget å vitne om Jesu rettferdighet, i stedet for vår egen.
   Og slik har det stått mange, mange av den ånd, og forsvart overgrep mot Jesu vitner, og gjør det den dag i dag - for de kan ikke annet, så lenge de er av den ånd, egenrettferdighetens ånd, som finner det gode i seg selv!

   Saulus fant det gode i sin gudsdyrkelse, det var det som skulle sikre ham adgang til himmel og salighet, den rette måte å tilfredsstille Guds krav på - og så så han ikke, at det han satte sin lit til, med tanke på møtet med Gud, det var nettopp det som Gud selv hadde naglet til korset, ved Jesus Kristus, sin Sønn.

   Hva er det du setter din lit til?
   Saulus levde i synd, der han spradet omkring, uten lyte etter lovens krav! Mennesker omkring ham så en from gudsdyrker, en som tok det så alvorlig som de fleste bare kunne drømme om å få til - han var et forbilde blant sine - men Gud som ser til hjertet, Han så en morder, et mordersinn!
   Hva ser Han i ditt hjerte? I ditt hjerte, ikke i ditt ytre!
   Jo, der er nok mye synd, men i motsetning til så mange andre, kjemper jeg iallfall imot, og vil gjerne det gode, det som er rett for Gud! Det må da vel bety noe!
   Ja, tenk om vi kunne kommet inn i himmelen på det! - Men Gud sier ikke: Vil det gode! - men: Gjør det!
   Skal vi også gå denne «gode vilje» noe etter i sømmene og spørre: Hvorfor vil du det gode, det som er rett for Gud? - Er det fordi du elsker Gud så over all måte - eller er det rett og slett fordi du vil stå som rettferdig, og slippe å bli stående som en elendig og arm synder?
   Dersom du var god, ville du jo også gjort det gode, i enhver sammenheng, og aldri noe ondt, for et godt tre bærer jo god frukt og kan ikke bære dårlig, sier Jesus selv. (Matt 7:18).
   Altså, dersom du har begått den aller minste synd i ditt liv, viser jo det, at du er et dårlig tre, for et godt tre kan jo ikke bære dårlig frukt!
   Og hva sier Han da om det dårlige tre? - Det kan på sin side ikke bære god frukt!
   Ser du da din stilling? - Eller er det en fariseisk blindhet som lar dette være skjult for deg?
   Jesus måtte jo ikke gå inn for å gjøre det gode! - Han behøvde ikke å tenke som så: Guds lov sier at dette skal vi gjøre, ergo osv. - Nei, Han gjorde det fordi det var naturlig for Ham å gjøre det. - Han gjorde det rett og slett fordi Han var god! Han er det gode tre, som bærer god frukt! - Han er den du må ha!

   Saulus trodde, i sin villfarelse, at han ved sin alvorlige gudsdyrkelse kom nærmere og nærmere Gud, men kom i virkeligheten bare lenger og lenger bort.
   Driver du med noe som bringer deg lenger og lenger bort fra Gud? - Bort dit hvor du blir mer og mer fornøyd - ikke med Jesu nåde - men med deg selv og ditt eget kristenliv? - Det fungerer jo så bra! - Og Gud tilgir jo det som ennå måtte mangle! For Han ser jo min gode vilje. Jeg vil jo være Hans!

   Men nå, i teksten vår, er Saulus blitt Paulus, et omvendt menneske. - Det er ikke bare navnet som er forandret, men hele hans åndelige forståelse, syn og sans! Nå taler han ikke lenger om sin eller menneskers rettferdighet, nå taler han om Gud, Guds nåde og Kristi rettferdighet.
   Det kommer så levende frem i denne teksten: Han takker ikke engang dem, menigheten som han skriver til, men han takker Gud for dem! - Han takker for den Guds nåde som er gitt dem i Kristus Jesus!
   Alt godt han måtte finne hos dem, tilskriver han alene denne Guds nåde! «For i Ham er dere blitt rike på alt.» (v.5). Det skyldtes altså ikke dem, det var ikke noe å rose dem for, det var jo en Guds gave, gitt dem av nåde!

   Og så sier Paulus - han vitner om hvor rikt utrustet denne menigheten var: - dere er blitt rike på alt - (v.5 og 7-8) - og så gir han begrunnelsen for dette: «- fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere!» (v.6). Fordi Ordet om Jesus har funnet rom i deres hjerter! - Det er altså det som er så om å gjøre! - At Ordet om Jesus, at Ordet om korset, Ordet om blodet, den kostbare pris, finner rom. Og det er jo bare knuste synderhjerter det kan finne rom i! «Det skal bli strømmer av nåde,» synger vi – men hvem har bruk for det? - Ikke bare nåde - om en kan si det slik – men strømmer av nåde! Hvem har bruk for det?

   Guds ord fant altså ikke rom i den rettferdige Saulus - nei, hva skulle vel han med det? Et ord til syndere, til en som var ulastelig etter loven!
   Men så stanset altså Jesus ham der ute på Damaskusveien en dag: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9:4).
   Den dagen ble Saulus en sønderknust synder innfor Herren, «en utfattig sjel som intet i seg har!» Tenk, jeg har forfulgt Gud! - Intet mindre. Hvordan tror du det tok seg ut for den fromme fariseer? Det er det vel ikke godt for noen å sette seg inn i, men du har vel opplevd noe lignende selv! - Alt godt jeg tenkte om meg selv forsvant som dugg for solen, innfor Hans åsyn, og gjør det igjen og igjen.
   Den dagen, der ute på veien, ble det åpnet en dør inn i fariseerens hjerte for Ordet om korset, for frelsesbudskapet, for Livets Ord! - Ikke den dagen han hadde nådd toppen av menneskelig fromhet, men den dagen han ble en synder for Gud - ikke da han kunne stå fremst i templet og bryske seg, men da han lå som en orm i støvet - da ble hans øyne åpnet for Guds frelse.

   Kanskje sitter du her, og når du ser inn i ditt eget hjerte, må du krympe deg, du bukter deg nettopp som en orm i støvet - å, visste folk bare, hvor ille det egentlig er fatt med meg! Det er nettopp deg evangeliets ord søker! Se opp hit! - sier Han på korsets tre: Hva ser du? Svar Ham nå! - Hva ser du? Jeg ser Guds Sønn bære all min synd! Jeg ser Jesu blod utøst til en soning for mine synder!
   Hvorfor gleder du deg ikke da! Det er jo nettopp det du må krympe deg over, Han har tatt bort. Hør det nå, som om du aldri hadde hørt det før: Han har sonet verdens SYND! - Han har tatt bort din SYND! DEN er ikke mer for Gud!
   Dette er altså det som er gitt oss, og der hvor dette vitnesbyrd blir grunnfestet i oss, der vil det ikke mangle på Guds gaver i virksomhet.

   Da står jo bare ett spørsmål tilbake: Hva så med resten av veien? - Hva med de dager og år som ennå måtte være tilbake her på jord? Du får et fint svar på det, også her i teksten vår: «Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag!» (v.8).
   Han skal gjøre det! - Han skal sørge for at du fremstår ulastelig på den siste dag! Du skal slippe å måtte streve Saulus sin vei, etter det! Jeg kan ikke få ropt det høyt nok - for vi lever i en åndelig mørk tid, og når mørket brer seg, myldrer ulvene frem. - Og det er ikke bare de liberale, de som fører mennesker ut i åpenbar synd, det da er tale om, men det er også mennesker av Saulus' ånd - hellighetspredikanter, men som, fordi de selv ikke ser, fører mennesker ut i et helliggjørelsesstrev som ikke bærer - som ikke bærer god frukt - men skaper lovtreller! Det er mennesker som tror de står seg godt med Gud på grunn av sitt kristenliv og sine gjerninger, sin tro og sine kunnskaper, sitt åndelige syn og hva det nå måtte være de skjeler til - men som i virkeligheten har bygd opp en mur mellom seg og Ham, nettopp ved det de setter sin lit til!

   «Der Herrens Ånd er der er frihet!» (2 Kor 3:17). Han har kjøpt deg fri, med sitt eget blod - Han tok din plass, for at du skulle få Hans! «Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd!» (1 Joh 1:7). Kan du gjøre det bedre! Du driver og flikker, og forsøker å få bukt med en slik ytre synd kan hende, en som stadig henger ved deg - men Hans blod renser fra all synd! - Alt på en gang!

   Teksten vår slutter slik: - Paulus peker på denne grunnvollen - grunnen til at vi tross all vår elendighet kan være frimodige og glade, den ligger nemlig ikke i vårt ustabile hjerte, men hør: «Gud er trofast, Han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre!» (v.9).
   Derfor: Vær frimodig! - Vær glad! - Takk Gud!

   Saulus fikk et annet hjerte og et annet sinn, i møte med dette budskapet, ser du. - Måtte også du få det! - Det er nemlig det det er gitt deg til - at du skal ha håp, ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! - Da det var en død til forløsning fra syndene, og en oppstandelse til vår rettferdiggjørelse! (Rom 4:25)

E.K.