«Jeg formaner,» skriver apostelen her. Noen har fått den ideen at vi ikke skal gjøre det, det blir så uevangelisk, eller det kommer i konflikt med evangeliet, tenker de. Men det er da i tilfelle tanker ut fra en åndelig umodenhet. Dersom det var sant, da var det jo i tilfelle underlig at apostelen gjorde det, ikke sant? Jeg formaner! - skriver han, og det ikke bare her, men flere steder i brevene sine.
   Vi kan vel trygt si, at formaningene har aldri noe med din frelse å gjøre, det vil si, din oppnåelse av frelse - for der duger bare Jesu gjerning, Jesu gjerninger. Det er ved dem du frelses! Han er din frelse! Han er din frelser! Ikke noe kan, og ikke noe skal trekkes fra eller legges til det! Da begår du vold mot selve Guds frelsesverk, det som er så høyt verdsatt av Ham, det vil si, så fullkomment og fullendt at det er til frelse for hele den falne verden - til gjenopprettelse av alt! - og det kan du neppe bli frelst ved, vet du! Nei, du må tvert imot underlegge deg dette, og dette alene, for å eie den gunst hos Gud, at Han tar deg imot i sin salighet. Med andre ord - det er troen på Jesus som frelser, ikke etterlevelse av formaninger.
   Tenk nå bare på loven som er Guds uttrykkelige vilje for mennesket, uttrykt i ord - men ikke noe menneske kan bli fullkomment for Gud ved etterlevelse av den.
   Men Gud må da se med velbehag på at jeg ønsker å leve etter Hans åpenbarte vilje! Nei, Gud ser ingen hellighet og sannhet i dette, men kun løgn, overmot og hovmod! Guds vilje for deg er tvert imot at du skal tro på Hans Sønn, Jesus Kristus, og la deg nøye med det. Han har endatil lovt deg, at denne tro vil Han gi deg som en gave ved nådens forkynnelse - det vil si, ved proklamasjon av Hans nåde for ditt hjerte.
   Dette virker Han i deg som har innsett lovens maktesløshet på grunn av ditt kjød. Du som ikke har oppnådd noe annet ved etterlevelsen av Hans bud, enn at himmelen er blitt som kobber over deg! En himmel uten en Gud som svarer deg!
   Det hjertet er som en pløyd åker Han kan så sitt livets frø i!

   Ja, det sa vi om formaningene. Likevel sier apostelen: Jeg formaner! Så de må jo ha en hensikt! De skal ikke forbedre din sak innfor Gud - dette er det viktig å ha klart for seg - men de skal sette rammer omkring deg, en opplysning om at en kristen ikke lenger skal leve som hedningene, slik som vi leser om dem her: «Følelsesløse har de gitt seg over til tøylesløshet, så de lever i all slags urenhet og griskhet.» (v.19). Eller synes du det sømmer seg - eller sagt på en annen måte, at det er greit for en kristen å leve slik? Nei, vi kjenner jo straks at det butter kraftig imot! Det er ikke av den Ånd som nå bor i en kristen.
   Men hør du! - hvordan er formaningene med på å forbedre en kristens liv - og da tenker jeg på sinn og livsførsel? Kan du svare på det?
   Ja, en gjør vel bare slik og slik, som det står, så blir vel livet vårt fint og rett og godt! Nei, så visst ikke! - det blir et hyklerliv! Gjerne fullt av ytre handlinger om så var, men uten et sinn og et hjerte som er drevet av Guds Ånd.
   Nei, de skal tvert imot, likesom all lov i Guds ord, være med til å knuse ethvert håp hos deg om noen forbedring - så du i din nød tar din tilflukt til Jesus alene! Da skuler du ikke etter egen forbedring lenger, men du har lagt ditt liv i Guds hånd.
   Gjøre gjerninger for å forbedre deg selv! Leve etter Guds bud for å blankpusse deg selv ved det! Kan det tenkes noe mer selvsentrert enn det? Til og med Gud selv vil du bruke til egen fordel! Han er bare til for din skyld!
   Ja, vi ser ikke dette så snart, og derfor er Guds rike på jord, også så fylt av døde gjerninger.

   Det er brukt et ord her i teksten - som du også finner flere andre steder i Skriften - om den troendes liv med Gud, og livsførsel her i verden: «- at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med!» (v.1). At dere vandrer! Hva forbinder du med begrepet å vandre? Da sitter du ikke stille, vet du! - men du løper heller ikke! Nei, for en troende vandrer i ferdiglagte gjerninger! (Ef 2:10). Det er ikke noe heseblesende over en troendes liv, for han vet at alt er av Gud, og at dersom han lever med sin Herre vil også Herrens gjerning skje ved ham eller henne.

E.K.

   Du har vel merket deg at alt det formaningene byr deg å gjøre, det er av det gode? Og det kan aldri bli ondt å gjøre det som er godt, vet du. Og alt det formaningene, eller loven om du vil, byr deg å la være, det er av det onde - og det kan aldri bli godt å gjøre det som er ondt! Vil du ikke høre dette så er det en falsk ånd som har makt over deg. Men når blir dette et problem - et sant problem - så du må vike unna det? Vike unna det fordi det kommer i veien for og skjuler din frelse for deg! Jo, når du begynner å regne noe av ditt eget til gode for deg i din frelsessak! Ser du den, min venn?

   Alt i mitt forhold til Gud er av nåde! - alt jeg mottar av Gud, er av nåde! - det vil si, for Jesu skyld alene! - og det er ikke noe som så til de grader stiller seg i veien for denne sannhet, denne virkelighet, enn egne fromme gjerninger, egne indre kvaliteter og lignende. Noe ved meg som legger noe til Kristus, kan vi kalle det som et samlebegrep! Hva det så måtte være!

   Ikke mange - om noen - visste dette bedre enn Paulus, likevel skriver han altså: Jeg formaner! Merk deg det! Du har et liv her i verden å ta vare på! Du har lov til alt, men ikke alt gagner! (1 Kor 6:12; 10:23). Må du ha det nærmere forklart - ja, da er du en grønnsak! Det er ren logikk, som også livet selv lærer oss.

   Ta imot velsignelsen! - sier vi. Hvorfor skal jeg få velsignelsen? Er det fordi jeg har vært så hellig og rettferdig? Nei, men fordi det er gitt i Jesus Kristus til hvert falne og syndige menneske på denne jord!

   Men la oss se litt på disse formaningene i teksten til slutt! Ikke bare formaningene som et begrep, men hva han konkret formaner til.
   Hvordan kommer vi ut med vår vandring? Hør!: «- med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.» (v.2). Ja, hvordan går det? Ydmyk, mild, langmodig, overbærende, kjærlig. Det høres vel ut som deg?
   Ydmyk nok for Gud? Mild nok for Gud? Langmodig nok for Gud? Overbærende nok for Gud? Kjærlig nok for Gud? Nei, ikke helt vel? Men dette er helt legitime spørsmål, dersom du vender saken den veien. Det skal du være klar over, skal du ta det med deg innfor Ham for noen lønn eller gunst, så må det være nok for Ham! Men dette vil Han at vi skal være overfor hverandre «- så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.»
   «- og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» (v.3). Dette er så viktig! Tenk på Jesu ord i Matt 12:25: «Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.»
   Ikke noe er så ødeleggende for Guds rike på jord, som at vi ikke legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd, som det er uttrykt her. Fører ting inn i Guds rike - særmeninger for eksempel - som ikke hører hjemme der, eller er ganske så perifere, og skaper splittelser av det.
   Med perifere, tenker jeg på tolkninger av Skriftens budskap om endetiden, for eksempel. Ikke perifert, som i betydningen mindre betydningsfullt, men vanskelig å tolke, slik at det er flere syn på en del ting, og det må vi bare leve med uten å lage vanskeligheter av det. Vokt deg!
   Gud har i sin nåde smeltet oss sammen med seg, og med hverandre i ett legeme og én Ånd, likesom vi òg ble kalt med ett håp i vårt kall. - én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far!
   Dette har vi felles - legg vinn på å bevare det! Glede seg sammen i en felles gave fra Gud - ja, en usigelig gave! Tenk det sitter en ved Majestetens høyre hånd i det høye - i Ham er alt dette gitt deg! Burde ikke det være nok å forundre seg over en evighet lang!