En gjenopprettet gudstjeneste!

2 Krøn 23:17-19

   17 Og alt folket gikk inn i Ba'als hus og rev det ned. Hans altere og avgudsbildene knuste de. Og Ba'als prest Mattan drepte de foran altrene. 18 Jojada overlot tilsynet i Herrens hus til de levittiske prestene, som David hadde inndelt i skift for tjenesten i Herrens hus. De skulle ofre Herrens brennoffer, som skrevet er i Mose lov, med glede og sang, etter Davids forskrift. 19 Og han satte dørvoktere ved portene til Herrens hus, for at ingen som var blitt uren på noen måte, skulle komme inn der.

   Et kraftig oppgjør med den falske gudsdyrkelse – enn si, sataniske gudsdyrkelse, for all falsk gudsdyrkelse har sin grunn i det vantro menneskes sinn som ifølge Ef 2:2, er styrt av nettopp høvdingen over luftens makter, som han kalles ved det tilfelle.
   Det hadde vært strid, krig og opprør osv., i Israel. De setter en barnekonge på tronen, og så skjer dette vi leser om her i teksten.
   «Og han satte dørvoktere ved portene til Herrens hus, for at ingen som var blitt uren på noen måte, skulle komme inn der.» (v.19).
   Vi leser i Åp 21:27, om det nye Jerusalem: «Og intet urent skal komme inn i staden, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet.»
   Jeg må tenke på dette med Guds hellighet, når jeg leser om dette. Guds hellighet, det som vi bare aner noe av i vår falne tilstand. Vi hører om Jesus, at Han var ren, uten synd, og så opplever vi at vi ikke engang kan tenke oss en slik tilstand, å være ren tvers igjennom, og langt mindre ha noen erfaring av det.
   Ren i tanker, ord og gjerning av hjertet – alt rett, alt godt! Jeg kan fundere og grunne på det, men jeg kan ikke erfare det – for jeg er jo ikke slik! Men jeg registrerer at det som kommer fra Herren kolliderer med mitt eget!
   Stilt overfor dette erfarer jeg tvert imot sannheten i Skriftens vitnesbyrd om meg som naturlig menneske, at jeg er en fallen skapning. Jeg er rett og slett ikke slik som jeg skulle være, det nytter ikke nå å glatte over det, for det er nå en erfaring i meg som stemmer overens med Guds ord. Det var en som visste det hele tiden, og nå har Han gitt meg del i denne sannhet.
   Hør nå, hva Jesus derimot kan vitne - Joh 8:29: «- jeg gjør alltid det som er til behag for Ham.» Alltid! Han måtte aldri be om tilgivelse, om syndenes forlatelse! Det er å være ren, og slik er det altså du må være for å slippe inn i staden!
 Vi får også et blikk inn i dette, når vi leser i galaterbrevet om Åndens frukt - Gal 5:22: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet.» Og nå kan du jo måle deg på dette!

   Nei visst, er vi ikke fullkomne, men en må da ikke ta så strengt på det, tenker du kan hende, som så mange gjør! Da glemmer vi Guds hellighet.
   Vi leste her om denne mannen Jojada som handlet i samsvar med Guds vilje: «Og han satte dørvoktere ved portene til Herrens hus, for at ingen som var blitt uren på noen måte, skulle komme inn der.» (v.19).
   Folket hadde levd i en tilstand av frafall, der de hadde åpnet helligdommen for all slags urenhet og avgudsdyrkelse. Det var ingen grenser lenger, for det var jo ikke lenger noen som kjente Gud i sannhet!
   Hans avsky og vrede over synden viser seg i dette vi leser her: Han satte dørvoktere ved portene! Det er Han samme, som drev de første syndere ut av Eden, og satte kjeruber med luende sverd til å vokte inngangen.
   Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag! Jeg har aldri takket Ham som jeg burde for det. Du kan høre enkelte som vitner høyt og bredt om hvor høyt de elsker Jesus, men jeg, så forvendt som jeg er i meg selv, ser ikke dybdene her – at den rene, hellige Guds Sønn har gått i mitt sted, og båret all min skyld, derfor blir det så halvt, det jeg holder på med, kampen mot synden, tjenesten for Herren, kjærligheten til Jesus og Hans rikes sak. Jeg ser det, at da Jesus kom til verden, var det virkelig noe å frelse oss fra. Det var, og det er dødsens alvor! «Jesus, Han som frir oss fra vreden som kommer,» leser vi i 1 Tess 1:10.
   Synden med dens følger, døden, djevelen – ja, men hva er vel det mot Guds vrede?

   Synden er vel ikke så farlig, både tenkes og sies det. La oss bare stanse for en av de aller vanligste synder, også blant oss kristne – baktalelse! Er det så farlig da? La oss se hvordan Gud bedømmer det: Rosenius skriver: Dem vi på vårt språk kaller baktalere, kalles på gresk: djevler! – på latin: forrædere! Og på hebraisk: sataner! De kalles i Skriften også ormer og slanger! Og så kan vi spørre: Er det alvorlig?

E.K.

   Men jeg tenker på at dette alvorlige budskap skal altså bæres ut til folket av malte klovner, rockeartister, teatergrupper med dans og spill osv. Du ser, det henger ikke på greip, som det heter! Derfor må budskapet i forsamlingen avdempes og avsvekkes, så det ikke skal bli utrivelig, og folket gå til andre.
   I Joh 15:16, sier Jesus dette: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber Ham om i mitt navn.» Og da nytter det ikke med alle disse verdslige påfunn. Skal det bli frukt som varer, da må et menneske få se inn i evigheten, inn i det åndelige rike som er av Gud, og hvem som hører hjemme der. Det kan bare virkes av Den Hellige Ånd ved Ordet. Og Den Hellige Ånd gjør ikke klovner ut av mennesker, det er det djevelen som gjør. Han som hater oss, og gjerne fornedrer oss. Men Ånden oppreiser oss igjen til å kjenne sannheten.
   For min egen del må jeg si som sant er – jeg har mer enn en gang ønsket å bli satt fri fra tjenesten. Dette å stadig tømmes for sitt eget – hva kan vel jeg utrette!
   Men det er samtidig en stor ting, å få lov til å forkynne evangeliet, det som står fast.
   Det ble så velsignet for meg igjen dette – Jesus gikk inn i helligdommen til en renselse for meg som skulle komme etter! En banet vei! En åpnet adgang! Jeg får stige inn i Ham som er ren! Noen annen vei er det jo ikke, vet du! Det står evig fast – det kommer intet urent inn i Guds helligdom. Legg merke til uttrykket: Intet!
   Så har da altså dette blod renset meg urene menneske innfor den Hellige Gud.
   «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» leser vi i Job 14:4. Ikke én!» Et kraftig anslag mot den lære som fornekter arvesynden, og mener at barn er født uskyldige! Men hør du! – det kan komme en ren av en ren! Og ren, det var hva Jesus var! Det er Jesu blod som gjør denne forskjell.
   At vi venter oss renhet og hellighet i oss selv, det er et stadig stengsel for en glad frimodighet i Herren. Det har sin grunn i dette gamle menneskes vantro hjerte. Denne onde tjener som sitter i vårt eget bryst og taler og fordømmer oss, stikk i strid med Guds ord om den som er kommet til Jesus med sin synd.
   Men får du blikket på Jesus, hvem og hva Han er for deg, og det vitnesbyrd som følger av det, da må han tie.

   Han kan ofte fortone seg streng Herren – og ja, Han er streng, som når Han renset templet for avguderi og falsk gudsdyrkelse, og det samme når Han skal avdekke våre sår og avveier. Han kan riktignok fortone seg streng, når Han tar seg av sine, men Han er virkelig ikke streng med dem som tar sin tilflukt til Ham, og det åpenbares i 1 Kor 11:32, hva denne tukten skal tjene til: «Men når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.» Og i Hebr 12:10-11: «Men Han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i Hans hellighet. All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.»
   Derfor fortsetter neste vers – vers 12 – slik: «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær!» Med andre ord, vær ved godt mot, selv om det ofte kan oppleves tungt i denne verden! Han tar vare på deg, og vil føre deg til en høyde du ikke kan forestille deg nå! Som Paulus skriver i Rom 8:18: «For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.»
   Det er altså verd å holde ut for!