«Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er osv.» – det henviser til det som er sagt like før, og som taler om mennesker det sto særlig dårlig til med.
   Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er. En fin måte å formane på, ikke sant? Ikke et slikt dere må! – for ikke å tale om et dere må sannelig! – men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er! Hva synes du var mest motiverende? Det er noe som heter å tale viselig.
   Det er jo ikke slik at våe handlinger her i livet ikke har noen betydning for Gud. Når vi advarer mot å gi våre gjerninger frelsesbetydning – vår frelse var jo fullbrakt ved Jesus for et par tusen år siden! – så betyr ikke det at det er likegyldig for Ham hvordan vi ter oss. Men dette samtidig som vi står i nåden, som det heter, det berører ikke den.
   Men teksten vår her understreker det jeg nettopp forkynte deg – bare hør – vers 10: «For Gud er ikke urettferdig, så Han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot Hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det.»
   Nei, bare et glass vann fordi de hører Kristus til, blir ikke uten lønn - Matt 10:42: «Og den som gir én av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi» - fordi – et meget viktig ord i denne sammenheng! «- han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!»
   Altså ikke for en slik gjerning i seg selv, men fordi den gjøres fordi han er en disippel, fordi han hører Jesus til! Er det drivkraften, så er det en Åndens drift, en Åndens gjerning!
   Men idet du roser deg selv av en slik gjerning, om så bare i ditt indre, så blir det ikke en som fører til lønn, men blir tvert imot til skarn, noe du må renses for, for at det ikke skal føre deg i fortapelse.
   Vi har kirkesamfunn hvor disse stakkarene samler på egne gjerninger, som om Jesu gjerning her på jord ikke var fullkommen nok! Men de er ikke oppøvd ved Guds ord og Ånd til å skjelne her. Og så går de som en følge av det, i den snare som alltid har forført Guds menighet, nemlig å legge noe til den gjerning Gud allerede har fullført for deg – den Han bekrefter med ed som vi hører det i teksten her.
   Vi har kirkesamfunn, som har dette nedfelt i læren som nevnt, men ikke dermed sagt at vi er fri fra det i våre sammenhenger – nei, vi står stadig overfor forkynnelse som er sløv i forhold til dette, så du går fra hørelsen med en mer og mindre beklemmende følelse av at det ennå beror noe på deg om du skal nå det skjønne land, og så gjentar du gjerne med sangeren: «Mon jeg når det skjønne land, som snubler gang på gang!»
   Det er et resultat av falsk forkynnelse, rett og slett! Du snubleren, skal dit fordi det er en som er gått foran deg, som aldri snublet, og som har gitt denne salige arven videre til deg!
   La oss være nøye på dette!

E. K.

   «Da Gud så ville vise,» leser vi i vers 17 her: – Han sverget ved seg selv! – hvordan skulle Han da kunne gå fra sitt løfte, kan vi spørre? – det er jo aldeles utelukket, og det var jo også hensikten med denne ed, at vi skulle forstå hvor urokkelig Hans vilje er. Han står bak det løftet Han har gitt deg, så hold ut selv om Satan stiller aldri så mange kjelker i veien. Dette har Han nemlig gjort for at du skal ha en sterk trøst ved det – sterk trøst, hør det! - for det utelukker, som det står her, at Gud kunne lyve! Han vet hvor svake vi er, også i troen, og hvor snare vi er til å blande våre egne gjerninger inn i frelsen!
   «- så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.» (v.12).
   Det er tale om å holde ut på løftets grunn! På løftets grunn, det Han har sverget ved! Derfor så viktig at vi ved Guds ords forkynnelse, enten vi hører, leser eller memorerer det, har fokus rettet på løftet, det som har fått sin oppfyllelse ved Jesus.

   «- det håp som ligger foran oss,» skriver apostelen her. Foran oss, der fremme! Det er noe som ligger og venter på deg der, noe Gud har sverget på, at Han ikke vil gå tilbake på!
   «Dette» - Dette, det vil si, dette håp – «har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast» - la slike ord få prente seg inn i deg! «- og når inn til det som er innenfor bak forhenget,» - ja, hva er det som befinner seg der inne? – det skal vi høre nå, så hør godt etter «- der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
   Hva er vel en yppersteprests oppgave? – å bringe offer for synder! – og nå har Han brakt det endegyldige offer – og hør det igjen: - for synder! Ikke for de gode og snille – nei, det ble for høyt for dem, men for de som ikke kunne bringe Ham noe som helst!
   Vi forstår det ut fra den onde natur i det gamle menneske, at det blir for forsmedelig å måtte bli berget som et hjelpeløst spedbarn, så fristelsen ligger der til å ville legge noe av sitt eget til, til egen ros, men den fristelsen er av det onde – enn si – den onde! – som Jesus lærte oss å be - frels eller fri oss fra det onde, det vil si, den onde, så la det for all del ligge og ta imot Hans offer med takk! – det kostet Ham blodet!
   Og så dette til slutt om din frelser og forsoner: «Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
   Det vil si at Han er evig, så da også den frelse som er gitt deg i Ham! - den er evig! Det er hva teksten i dag ville innprente deg!