Først forsvarer apostelen sin forkynnelse og virksomhet iblant dem, for det de fremfor alt sto overfor her, og som førte så mye trengsel innover disse tessalonikerne som tok imot forkynnelsen, var ingen ringere enn Satan selv, og den åndelige makt han har over menneskene i denne verden.
   Hva Paulus og de andre forkynnerne møtte her og måtte forsvare seg imot, skjønner vi bedre om vi vet hva Satan betyr, nemlig bakvaskeren – han som farer med baktalelse, løgn, falske rykter – ja, alt det som er av hans ånd, om hvem Jesus sier i Joh 8:44: «Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.»
   Løgnens far! - Satans sæd er løgnen, med andre ord!
   Ser du? – noe annet har han ikke å bringe på banen enn sitt eget, og hva var nå det? – jo: «Når han taler løgn, taler han av sitt eget.»
   Og videre da sier Jesus, om de mennesker som ikke har fått åpnet sine øyne ved nettopp sannhetens ord, og er satt over fra Satans makt til Gud – vers 45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
   Stans nå for det Han sier der: Fordi jeg sier sannheten! Er det noen her i forsamlingen som er i et slikt forhold til sannheten? Jeg spør ikke da om hvilken bibelskole du har gått på, hvor mye du kan sitere Guds ord, hvor kunnskapsrik du er osv., men har sannhetens ord fått knust ditt gamle menneske så totalt at du er blitt stående naken igjen med et rop om et nytt menneske? Som du sikkert har hørt sitert så mang en gang, da apostelen Paulus gjorde nettopp denne erfaring i Rom 7:24-25a: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
   Eller tenkte du at det var en erfaring riktignok apostelen gjorde, og som du kunne sitte bakoverlent i stolen din og lese om, men ikke var i behov av å erfare selv?
   Hør nå sannhetens virkning på det gamle menneske – og ha det klart for deg at det er Jesu egne ord du hører nå, Han som er denne Sannheten - Matt 21:42-44: «Da sa Jesus til dem: Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er dette gjort, og underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.» - og så kommer dette! – «Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv.»

   Hvordan har det gått med deg i møte med denne steinen? – står du igjen med Jesus alene? – eller er det enda noe som ikke er smuldret til støv?
   Denne Skriftens forkynnelse av det gamle og det nye, var årsaken til disse troende tessalonikernes trengsler! Dette kunne ikke folket omkring dem ta imot, før denne steinen også hadde falt på dem. Og dette er vel også årsaken til at «kristendommen» i anførselstegn går så glatt igjennom i det store og hele, er at denne steinen ikke forkynnes i Ånd og kraft!

   Så er det også heller få iblant oss som blir vakt og kommer til sannhets erkjennelse! Det bygges på hva Gud kan få ut av oss, dersom, hvis, såfremt, ifall, fremfor at Jesus får stå frem som den eneste – eneste! – Gud kunne få noe ut av, for å si det på den måten!

   «Enda vi like før hadde lidt og var blitt mishandlet i Filippi,» skriver apostelen her. (v.2). Hvorfor det? Var det fordi de forkynte noe som smakte kjødet hos filipperne? Nei, tvert imot – hør nå hva han vitner om deres virksomhet - vers 3-5: «Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik, men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter. Vi kom ikke den gang med smigrende ord osv.»

E.K.

   Og da kan vi igjen ta for oss Jesu ord i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
   Men takk Gud! – noen hjerter fikk Han åpnet ved sannhets ord i Tessalonika, så de ga akt på det som ble forkynt og kom til tro! Dette er også nemlig en Guds gjerning alene, der hvor sannheten blir forkynt i ånd og sannhet, som vi får presentert et fint eksempel på i Apg 16:13-14: «På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn. Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen. En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.»
   Hvem åpnet hennes hjerte? Var det Lydia selv? Nei, det var jo ikke det – det var Herren!

   Til slutt, vers 13: «Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.»
   Legg deg nå dette vitnesbyrdet om Guds ord på minne! «- som virker med kraft i dere som tror.» Med kraft! Hvilket Guds ord er dette? – jo, det leser vi i Rom 1:16, - evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror!
   Enkelte kommer til deg og sier: Fint at du er frelst ved evangeliet, ordet om Jesus i ditt sted, men skal det bli noen helliggjørelse, så må også du legge deg i selen, for det går ikke av seg selv.
   Dette er uren forkynnelse! Det er hva de gamle lutheranerne hadde et uttrykk for: De går til Golgata for å bli frelst, og til Sinai for å bli helliggjort!
   Det går ikke av seg selv – nei, så langt er det sant, men hvem sier at det går av seg selv? – vi sier jo ut fra Skriftens vitnesbyrd at det går ved Guds kraft! – den kraft som er virksom i ordet om korset!
   En som har sitt liv der vil jo så inderlig gjerne leve rett for Gud – å, om jeg kunne vært uten denne synd! Men han vet også bare en kilde til renselse, nemlig Jesu Kristi dyrebare blod utøst til syndenes forlatelse for oss! Som Paulus vitner i Rom 7:22: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.» Og som Per Nordsletten skriver så fint i sangen: «Du lov, jeg har deg kjær, for Jesus deg oppfylte.»
   Vi gir loven rett i at den er hellig og god, men det som blir oss til frelse i forhold til den, er at Jesus oppfylte den i vårt sted!
   Det disse før nevnte ikke ser, det er at de faller inn under den dom som er beskrevet i 2 Tim 3:5 om visse mennesker i den siste tid: «De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft.» «Slike skal du vende deg fra,» står det!.

   Måtte det kunne sies det samme om oss, som det vitnes om tessalonikerne her i vers 13: «Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord!»
   Det ord som vi ble frelst ved, det beskriver apostelen Peter som det ord som lever og blir - altså ikke et ord som svinner og forgår - nei, det står evig fast, som vi synger i en sang, og dette ord er evangeliet, vitner han!