Godt og nyttig for menneskene, ja – men Gud trenger ikke til det. Han har fått all god gjerning oppfylt av mennesket i Jesus Kristus, Han som ble oss lik for å gjøre Hans vilje. Men mennesker har nytte av at du og jeg gjør det som er rett. Om du mistet en femhundrelapp på gulvet her, så ville du vel ha noe å takke Gud for, at det var en sann kristen som så det og plukket den opp for deg, fremfor en som ikke hadde noe problem med å være en tyv, og stakk den i sin egen lomme, ikke sant?
   Et banalt, men opplysende eksempel kan vi si.
   Vi gjør spontant det som er rett, men ikke for at Gud skal være fornøyd med oss – for det vet vi, at Han er allerede, men da ikke grunnet i vår gjerning, men i Jesu stedfortredende gjerning! Derfor står det – som vi leser i teksten vår her - at vi, rettferdiggjort ved Hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.
   Rettferdig for Gud, ikke ved noen vår gjerning, men ved Hans nåde! Rettferdiggjort ved Hans nåde, leste vi her. Men da kunne du vel like gjerne stukket pengeseddelen i egen lomme, for det ville ikke gagnet deg noe å gi den til rette eier likevel? Ja, det er det de beskylder deg for å forkynne, dersom du forkynner alt av nåde, alt i Kristus! Da kan vi jo bare synde fritt, sies det!
   Hør hva apostelen skriver i Rom 3:8: «Skal vi ikke da like gjerne gjøre det onde for at det gode kan komme av det - slik vi spottes for og som noen sier at vi lærer? Rettferdig er den dom som rammer slike!»
   Hør nå riktig, hva som sies her: «Rettferdig er den dom som rammer slike!» Hva slags folk er da disse slike, som vi møter her? Er det kristne? Nei, han taler om den dom som rammer dem! Deres tankegang viser at de er ikke kristne, men fremdeles i sine synder og dermed fortsatt under dommen!
   En kristen kan fortsatt fristes til et tyveri, men ikke gjøre det og skyve det inn under nåden. Så den gode gjerning – la oss kalle den det – som springer ut av at tyven ikke lenger stjeler, den er jo da som teksten her vitner, et gode og en nyttig sak for det menneske som mistet seddelen.
   En kristens gode gjerninger er hva som springer spontant ut i den enkelte situasjon, og ikke noe du har lagt opp som en plan for dagen! Jeg blir ikke noe bedre menneske eller mer freelst ved å leve rett!

   Hva forårsaker da disse spontane gjerninger – vel å merke under all skrøpelighet? – jo, etter å ha pekt på rettferdiggjørelse av Hans nåde og løftet om det evige liv av samme årsak, skriver han! «Det er et troverdig ord, og dette vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene.»
   Altså ved innprentingen av dette salige evangelium, vil frukten bli disse gode gjerninger. Det er en frukt av evangeliet! Altså, at tyven nå ennå kan fristes av tyveri, men ikke gjør det, det er en frukt av den nåde han vet seg å stå i for sine synder. Det er altså den stikk motsatte virkning enn den disse nådeforfølgerne viser til. Nåden fører ikke til utskeielser, men som vi leser om det i Tit 2:11-12: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den – DEN - opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.»
   Var Herren redd for at Hans nådeforkynnelse til deg, arme synder, skulle føre til utskeielser? Nei, Han er ikke det! – Han vet at om Han bare får formidlet dette budskap om sin nåde inn i ditt engstelige hjerte, så knytter Han deg til seg, med bånd som ingenting i denne tilværelsen kan slite!

   Det vi har talt om her som ankepunkt mot den frie evangelieforkynnelsen, det er det som populært kalles å synde på nåden, men en sann kristen, det vil si, en som er fanget inn av det han ser skje på korsets tre, han gjør ikke det, uten at han fanges inn av syndens lyst, og faller! Faller! Selv når han gjør det han vet er galt og Gud imot – det som i Guds ord kalles overtredelse – så vet han at det er et fall, og det svir i samvittigheten. Det er ikke noe han tar lett på!

   Og det jeg sier til deg nå, er at du som kristen har fått et annet syn, en ny forståelse av rett og galt – og om du ikke kjenner deg igjen i dette, så er ikke ordet til deg: Gå bort, for du har ikke del i dette! – men tvert imot, kom til Jesus med det, for du har åpenbart ikke del med Ham! Og hvorfor blir du gjenstand for den forkynnelsen, og ikke en total fordømmelse, som du jo har fortjent? – jo, nettopp fordi som du hørte: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker!» For alle mennesker! Derfor forkynner vi Guds nåde i Jesus Kristus for alle mennesker – de som sitter der glade for Hans nåde, de som sitter der som lunkne, og de som sitter der som en istapp, for du vet, at det ikke er gitt noe annet til frelse for dem enn Ordet om Jesus!
   Men det er ikke dermed sagt at det ikke må komme til en omvendelse! – og hva er så en sann åndelig omvendelse? – det er synderen som tar sin tilflukt til Jesus som sin eneste redning fra det som bor i ham. Du vender deg fra ditt eget til Ham - det vil si, fornekter deg selv!

E.K.

   Det er som vi leser i teksten vår – vers 4-6: «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste Han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som Han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.»
   «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart – åpenbart! – det vil si, at det ble synlig for deg, da fikk du del i Hans frelse ved det, og ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort! Men at det skyldtes hva Han hadde gjort! – Hans miskunn! – da skjedde dette badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd! Den Ånd som er rikelig utøst over oss ved Jesus Kristus!
   Hva er det jeg taler om nå? – jeg utlegger evangeliet med dets følger for deg!
   Hva skriver vel ikke en sanger: «Da dette budskap jeg forsto, I floden sank jeg ned!» Ja, i nådehavet! Som vi også møter det i Rom 5:5: «Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»
   Ikke at vi nå er fylt av en veldig kjærlighet som vi kan ta og føle på, men det er Guds kjærlighet til oss alle som er åpenbart i vårt hjerte ved Den Hellige Ånd!
   Og Guds kjærlighet, hvor er den åpenbart deg? Jo, i dette at Han sendte sin enbårne Sønn hit til verden som en soning for all verdens synd!
   Om ikke dine gode gjerninger har dette som sitt utspring, så er det ifølge Guds ord – hør! – døde gjerninger!

   Noen «nattlige syner» her mot slutten: Du blir angrepet og anklaget fra mange hold du som betegner deg selv som konservativ og kristen, men det er da ikke verd å legge vekt på – såpass må du tåle, men hva som virkelig er verd å legge vekt på er om du virkelig er det du kaller deg selv. Hvis ikke så er jo det hele bare et skuespill, og virkelig ikke verd å bære noen byrde for!

   Jesus sier i Luk 5:31: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!»
   Det er altså din lege Han ønsker å være! Han søker dem Han kan være lege for, men dersom du er frisk er du selvsagt ikke i behov av lege, som Han også sier i Mark 2:17b: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
   Den rettferdige har ikke behov av Hans syndenes forlatelse, det vil si, omvendelse, og den friske trenger ikke til Hans legedom!

   Det er på bakgrunn av dette faktum at Paulus gledesstrålende vitner: Jeg roser meg av min skrøpelighet! Ikke fordi skrøpelighet er noen verdi i seg selv, for det er det jo ikke, men fordi den åpner for Kristi kraft! Slik blir det som i seg selv ikke har noen verdi, verdifullt!
   Gud virker i det svake, det skrøpelige, det falne, det syndige, der hvor det er erkjent for hva det er!
   Så kan vi jo stille det alvorlige spørsmål: Er det her kristenheten befinner seg? Hvis ikke, så er det jo ingen inngang for Gud i kristenheten! Kan det være så galt? Nå kan jo du svare på det spørsmålet om du mener å ha svaret!
   Det ser jo heller ut for at kristenheten er forført til å søke og bygge opp det som Gud ikke virker i og gjennom, for hva det er sies jo svært så klart for eksempel i 1 Kor 1:28-31: «Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud. For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at - som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!»
   Det er altså ikke mitt verk, at jeg er i Kristus Jesus, at jeg er en kristen, med andre ord - det er Hans verk, leser vi her!    En sann kristen vil umiddelbart si - ja, slik måtte det være, for det var umulig for meg! - og det har jeg ikke bare lest, men fått erfare!
   David, denne kjempen i Guds rike, som slo i hjel både løve, bjørn og Goliat, hvordan kom han seg ut av den gjørmen som Adams fall hadde brakt ham i? Vi leser i Sal 40:3-4: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»
   Han, ikke David, gjorde det! Og denne klippe som Davids føtter ble satt på, Han vet du vel hvem er – den annen Adam, Jesus Kristus, som i motsetning til den første Adam er blitt deg til liv! I Ham er livet og intet annet sted!