Du kan jo teste troen litt, når du leser slike tekster. Det kan for en kristen så snart fortone seg så enkelt og liketil å tro det du leser – ja, dette skjedde selvfølgelig, Han var der og lyttet og hørte. Ja, men når har jo vi kommet sammen her i kveld nettopp for å tale med hverandre om det som hører Herren og Hans rike til – har du like lett for å tro at Han er her nå, og noterer, om vi kan si det på den måten? Her nå! Ikke like enkelt og liketil kan hende? – men hør du: Like virkelig!

   At det blir skrevet en minnebok for deg, innebærer jo at du vil bli husket, du vil ikke bli glemt!
   Det vil ikke si at du bare vil være i Herrens minne, slik som vi husker de som er gått bort. Vi husker dem, men de er ikke hos deg lenger. Ikke slik med de som er i Herrens minne – de lever for Ham, de har fått av Hans levende vann, Hans Ånd har tatt bolig i dem og blir i dem en kilde med vann som veller frem til evig liv. (Joh 4:14). Nettopp som vi leser med andre ord i teksten vår her: «De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom!»
   Har det gått opp for deg, at det er deg som har tatt din tilflukt til Jesus det tales om da? Deg!

   Det som anfekter en levende troende så ofte, er jo nettopp dette at han ser seg nærmest som en motsetning av de som er omtalt her i teksten» «Da talte de med hverandre, de som frykter Herren.» Og: «- dem som frykter Herren og høyakter Hans navn.» (v.16).
   Frykter jeg Herren? Er jeg en slik en som Skriften ville omtale på den måten? Når jeg ofte finne meg selv så løselig i forhold til det jeg vet er synd og verdslighet? Hvordan kan jeg være slik om jeg virkelig er gudfryktig? Skulle jeg ikke frykte det mer da?
   Ja, du kjenner vel tanken og anfektelsen? Og denne anfektelse har gjerne sin grunn i at vi forestiller oss dem som frykter Herren, som tilnærmet noen dydsmønster. Gode og hele i all sin ferd! Men, å nei, det er slett ikke slik fatt! At du i det hele tatt anfektes av dette, viser at du nettopp har denne gudsfrykten, ellers ville du brydd deg mindre om det. Synden, skaden fra fallets dag er blitt din nød, og den eneste åndelige trøst du kjenner nå er den som du finner i Jesus og Hans fullbrakte verk for deg! Denne ufattelige kjærlighetsgjerning. Og den som er gjenstand for denne ufattelige kjærlighet, det er du!

E.K.

   Bevisstheten om, erkjennelsen av dette, det vil si, den levende tro er det som virker at du, tross så mange skavanker, som kanskje ikke verden omkring deg ser så mye av, men du kjenner det med smerte, er en av dem som skiller deg ut. Du kjenner fremdeles verdens sinn i deg, men du er ikke etter det lenger. Du skulle så gjerne være helt fri det.
   Det oppfylles på deg, det vil leser i vers 18 her i teksten: «Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener Ham.»
   Troen som er av Gud og har renset ditt hjerte for Ham, har tross alt gjort deg annerledes sinnet, kan vi si:
   Ja, men jeg ser så lite og ingenting av dette, alt er i det minste smittet av noe som ikke kan bestå for Gud! Ja, men vet du hva som ville skje om dette ikke lenger var tilfelle? Du ville mer og mer forlate kilden med det levende vann og begynne å hogge deg ut sprukne brønner som ikke holder vann!
   Så lenge du er en synder, må du også være klar over det, så du søker den eneste kilde med levende vann, det rensende Lammets blod, som ble utøst til syndenes forlatelse for deg! Som vi kan lese det i Rom 5;2: «Ved Ham (Jesus) har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet.»
   Nåde som vi står i! Hør nå godt etter! Hva behov skulle vi ha av å stå i nåde, om vi ikke fremdeles hadde behov for den? – og det vil jo igjen si, at vi fremdeles er skyldige syndere for Gud ved hva vi er i oss selv! Som Jesus lærte oss alle å be: Forlat oss vår skyld!
   Disse er det altså Han lytter til, hører og lar skrive en minnebok for! De skal møte Ham med frimodighet på den siste dag!
   Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds Lam, Ene i din rettferdighet, Skjules all min skam!