For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Til deg, Herre ...!

Sal 143:1-9


   En salme av David.
   1 Herre, hør min bønn! Vend øret til mine inderlige bønner. Svar meg i din trofasthet, i din rettferdighet! 2 Gå ikke i rette med meg, din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. 3 For fienden har forfulgt min sjel. Han har knust mitt liv og slått meg til jorden, han har satt meg på mørke steder som de evig døde. 4 Og min ånd mister sin kraft i meg, mitt hjerte er forferdet inne i meg. 5 Jeg kommer de gamle dager i hu. Jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunner på dine henders gjerning. 6 Jeg rekker ut mine hender til deg, min sjel lengter etter deg som et uttørket land tørster etter regn. Sela. 7 Skynd deg å svare meg, Herre! Min ånd tæres bort. Skjul ikke ditt åsyn for meg, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! 8 La meg få høre om din miskunnhet om morgenen, for til deg setter jeg min lit. Kunngjør meg den vei jeg skal vandre, for til deg løfter jeg min sjel. 9 Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly.


   Det er noe en levende kristen kjenner meget vel til – dette – Til deg, Herre ...! Til deg, Herre, retter jeg min bønn! Til deg, Herre roper jeg i min nød! Til deg, Herre, kommer jeg i alle situasjoner og med alle ting! osv. Han har fått dette ankeret innenfor forhenget som Hebreerbrevets forfatter skriver om. (Hebr 6:19). Han har opplevd den åpnede dør som Jesus har satt foran oss alle, og som Han minner Filadelfiamenigheten på i Åp 3:8.
    Jeg vil spørre deg nå – har du sett at Jesus har satt foran deg en åpnet dør? - det vil si, at Han har åpnet deg den, og har du gått inn til Ham gjennom den?
   Du vet det er så mange som går til Jesus utenom denne åpnede dør. Det vil si, at de forsøker å gå til Ham utenom den, og tror ofte at de har nådd frem til Ham også – men det de har for seg og tilber er et bilde de selv har dannet seg av Ham. Skal ikke gå inn på hvordan disse bildene kan fortone seg for den enkelte, for det kan være så ymse, men det er bare én vei inn dit, og det er gjennom denne åpnede dør, og denne åpnede dør ser du bare ett bestemt sted i tilværelsen og det er på det kors som ble reist på Golgata. Men har du sett denne døren - det vil si, erkjent virkeligheten av den – da forstår du hva apostelen taler om i Hebr 10,19, da han sier: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Og så må du merke deg, hva han sier videre i neste vers, for da peker han på noe helt bestemt, som vi allerede har vært innom: «Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (v.20). Vi kan si: Til den – altså, helligdommen – har Han åpnet for oss osv.» Den åpnede dør!

  
Vi kan spørre i den forbindelse: Hvorfor måtte Han åpne den? - hvorfor var den i utgangspunktet stengt? Jo, på grunn av vår synd! Og da må en undre seg over hvorfor det er så lite tale om synden, vår verste fiende, den som utelukker oss fra himmel og evig salighet, og da ikke i verden, for det kan vi jo forstå, tross alt - at den ikke er interessert i å minnes om synd - men i den kristne forsamling! Hvorfor så lite tale om den der? Er den blitt betydningdløs? Ingen fare? Ingen plage?
   Disse henvendelser til Gud David kommer med i salmen her, har sitt utgangspunkt – ikke bare at han nå ser sant på Herren, og den adgang han av Guds nåde har fått innfor tronen, men også i et sant syn på seg selv. Derfor viser han aldri til seg selv og sitt eget som grunnlag for at Herren skal svare og hjelpe, men han viser til Herrens egenskaper – Hans godhet, Hans rettferdighet, Hans barmhjertighet og lignende.
   Viser han noen gang til sitt eget som grunn til at Herren skal gripe inn, så er det for at han er liten og elendig, forfulgt av urett, og lignende, for å vekke Guds medynk.
   Jesus sier til sine disipler – de såkalte Emmausvandrerne - i Luk 24:26: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?»

  
Hør det du som er her nå: Måtte Han ikke lide? Og hvorfor det? Jo, for din synds skyld! Men det finner du det altså ikke verd å snakke så mye om? Og hvorfor det? Jo, det har bare en årsak, i tilfelle – du kjenner deg blamert! Dømt! Fordømt! Fornedret osv., og det liker du dårlig. Dette av denne ene årsak at du aldri egentlig har forsont deg med denne sannhet – at du er en synder! - en synder som aldri kunne nærme deg Gud for egen regning!
   Et sant Guds barn har det ikke slik! Han kjenner seg igjen i salmistens bønn her: «La meg få høre om din miskunnhet om morgenen, for til deg setter jeg min lit.» (v.8).
   La meg få høre det allerede om morgenen! Forsikringen om at Herren ser i nåde til meg! Hvorfor har en sann kristen det slik? Jo, fordi han lever i sannhets erkjennelse – og sannhets erkjennelse i denne sammenheng har to sider, på den ene side at jeg er en synder tvers igjennom i mitt eget, og på den annen side, at den eneste redning fra dette – det vil si, de konsekvenser dette unektelig må få, er Herrens miskunn, åpenbart ved Jesu komme til denne verden. Som han vitner her: «- for til deg setter jeg min lit.» Til deg!

   Det å leve kun i skrekk og gru, på grunn av sin synd – det er jo de som ser på det som dyp åndelighet også – men det er ikke annet enn trelldom, mens sann åndelighet er å se inn i begge sider! Da går du inn til Herren med frimodighet for du ser at du får gå inn på en annens fullkomne regning. Men også når du ikke kjenner på noen følbar frimodighet, fordi synden plager deg for eksempel, går du likevel inn, for du har sett og trodd den åpnede dør. Du tror Ordet med andre ord!
   Vi tenker oss gjerne frimodigheten som en slik opphøyd følelsesmessig tilstand – trygg og glad og viss osv., men frimodigheten viser seg i at du tross alt gjør en ting på Herrens ord, selv om knærne skjelver.
   At Den Hellige Ånd har fått gjort sin gjerning viser seg nettopp i dette at du kommer til Ham, tross alt! Det var spørsmålet døperen Johannes stilte til folket som drog ut til ham for å bli døpt av ham der ute ved Jordan: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (Luk 3:7). Hvem?
   Ja, hvem lærte deg? Kommer du til Herren gjennom den åpnede dør, eller har du funnet en annen? Det finnes ingen annen! Men når det er sagt – denne ene inngang, Lammets blod, står som klippen fast! Ja, om så himmel og jord forgår, og det skal de jo, så står Hans ord fast! (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33).

   Hvor henvendte Jesus seg selv, da Han var i dødens nød på korsets tre? - Jo, den samme vei, nemlig til Ham som hadde all makt. Vi kan lese i Luk 23:46: «Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da Han hadde sagt dette, utåndet Han.»
   I dine hender! Der er Jesus et forbilde for deg, og et evangelium – Han ble nemlig hørt og tatt imot for sin gudsfrykt, som apostelen vitner i Hebr 5,7, og banet dermed veien for deg som kommer etter i Hans navn.

   Slik skal du forstå Davids bønn. Han viser i alt han sier at han kjenner Herren – han kjenner Herrens egenskaper – han forholder seg ikke til bilder han selv har skapt i sin egen fantasi – nei, han vet at det er slik, og på det grunnlag ber han.
    Hvordan kan du vite? Jo, Herrens ord står fast for evig! Herren kan ikke lyve! Han er sannheten! Jeg kan forkynne deg sannheten, dersom jeg selv har fått se den, men jeg er ikke sannheten! - Det er Han!

   «For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn,» sier David her. (v.2). Ikke du heller altså!
    Og så fortsetter han med det som nå har skapt hans nød, i dette tilfelle en ytre fiende - og slik kan det være for oss også, et vanskelig menneske som forsurer livet vårt på en eller annen måte for eksempel - men tenk deg nå, den verste av alle fiender vi står overfor, den iboende synd, når vi leser dette!: «For fienden har forfulgt min sjel. Han har knust mitt liv og slått meg til jorden, han har satt meg på mørke steder som de evig døde. Og min ånd mister sin kraft i meg, mitt hjerte er forferdet inne i meg.» (v.3-4).
   Kjenner du noe til dette? - Det mørke synden kaster et vakt menneske - og en kristen inn i - eller har du bare studert kristendom? Kanskje du tenner lys og røkelse for Ham, som hedningene gjør for sine guder? Jeg våger å påstå – lever du og jeg med den levende Gud, så kjenner vi til dette, og da er det noe vi setter pris på fremfor alt annet, nemlig den åpnede dør, som er et strålende bevis på Guds nåde og miskunnhet! Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle! (Rom 8:32).
   Gir ikke det deg frimodighet til å komme til Ham, hva skal da gjøre det! Han tar imot syndere for sitt offers skyld! I sin nåde brakte Han det offer som måtte til! Det som kalles det endegyldige offer! Med andre ord, det siste og evig gjeldende offer for altsom heter synd og syndere på jord! Det ebeste offer som duger for Gud - Hans eget offer!
   «Fri meg fra mine fiender, Herre! Hos deg søker jeg ly.» (v.9).


  
Se, se, se og lev!
Der er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg!

E.K.