|
Det er
noe en levende kristen kjenner meget vel til – dette – Til deg, Herre
...! Til deg, Herre, retter jeg min bønn! Til deg, Herre roper jeg i min
nød! Til deg, Herre, kommer jeg i alle situasjoner og med alle ting! osv.
Han har fått dette ankeret innenfor forhenget som Hebreerbrevets forfatter
skriver om. (Hebr 6:19). Han har opplevd den åpnede dør som Jesus har
satt foran oss alle, og som Han minner Filadelfiamenigheten på i Åp 3:8.
Jeg vil spørre deg nå – har
du sett at Jesus har satt foran deg en åpnet dør? - det vil si, at Han
har åpnet deg den, og har du gått inn til Ham gjennom den?
Du vet det er så mange som går
til Jesus utenom denne åpnede dør. Det vil si, at de forsøker å gå til
Ham utenom den, og tror ofte at de har nådd frem til Ham også – men det
de har for seg og tilber er et bilde de selv har dannet seg av Ham. Skal
ikke gå inn på hvordan disse bildene kan fortone seg for den enkelte,
for det kan være så ymse, men det er bare én vei inn dit, og det er gjennom
denne åpnede dør, og denne åpnede dør ser du bare ett bestemt sted i tilværelsen
og det er på det kors som ble reist på Golgata. Men har du sett denne
døren - det vil si, erkjent virkeligheten av den – da forstår du hva apostelen
taler om i Hebr 10,19, da han sier: «Brødre, vi har altså i Jesu blod
frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Og så må du merke deg, hva han
sier videre i neste vers, for da peker han på noe helt bestemt, som vi
allerede har vært innom: «Til den har Han innviet for oss en ny og levende
vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» (v.20). Vi kan si: Til den –
altså, helligdommen – har Han åpnet for oss osv.» Den åpnede dør!
Vi kan spørre i den forbindelse: Hvorfor måtte Han åpne den?
- hvorfor var den i utgangspunktet stengt? Jo, på grunn av vår synd!
Og da må en undre seg over hvorfor det er så lite tale om synden, vår
verste fiende, den som utelukker oss fra himmel og evig salighet, og da
ikke i verden, for det kan vi jo forstå, tross alt - at den ikke er interessert
i å minnes om synd - men i den kristne forsamling! Hvorfor så
lite tale om den der? Er den blitt betydningdløs? Ingen fare? Ingen
plage?
Disse henvendelser til Gud David
kommer med i salmen her, har sitt utgangspunkt – ikke bare at han nå ser
sant på Herren, og den adgang han av Guds nåde har fått innfor tronen,
men også i et sant syn på seg selv. Derfor viser han aldri til seg selv
og sitt eget som grunnlag for at Herren skal svare og hjelpe, men han
viser til Herrens egenskaper – Hans godhet, Hans rettferdighet, Hans barmhjertighet
og lignende.
Viser han noen gang til sitt
eget som grunn til at Herren skal gripe inn, så er det for at han er liten
og elendig, forfulgt av urett, og lignende, for å vekke Guds medynk.
Jesus sier til sine disipler
– de såkalte Emmausvandrerne - i Luk 24:26: «Måtte ikke Messias lide dette
og så gå inn til sin herlighet?»
Hør det du som er her nå: Måtte Han ikke lide? Og hvorfor det?
Jo, for din synds skyld! Men det finner du det altså ikke verd
å snakke så mye om? Og hvorfor det? Jo, det har bare en årsak, i tilfelle
– du kjenner deg blamert! Dømt! Fordømt! Fornedret osv., og det liker
du dårlig. Dette av denne ene årsak at du aldri egentlig har forsont
deg med denne sannhet – at du er en synder! - en synder som aldri kunne
nærme deg Gud for egen regning!
Et sant Guds barn har det ikke
slik! Han kjenner seg igjen i salmistens bønn her: «La meg få høre om
din miskunnhet om morgenen, for til deg setter jeg min lit.» (v.8).
La meg få høre det allerede om
morgenen! Forsikringen om at Herren ser i nåde til meg! Hvorfor har en
sann kristen det slik? Jo, fordi han lever i sannhets erkjennelse – og
sannhets erkjennelse i denne sammenheng har to sider, på den ene side
at jeg er en synder tvers igjennom i mitt eget, og på den annen side,
at den eneste redning fra dette – det vil si, de konsekvenser dette unektelig
må få, er Herrens miskunn, åpenbart ved Jesu komme til denne verden. Som
han vitner her: «- for til deg setter jeg min lit.» Til deg!
|
Det å leve kun i skrekk og gru, på grunn
av sin synd – det er jo de som ser på det som dyp åndelighet også – men
det er ikke annet enn trelldom, mens sann åndelighet er å se inn i begge
sider! Da går du inn til Herren med frimodighet for du ser at du får gå
inn på en annens fullkomne regning. Men også når du ikke kjenner på noen
følbar frimodighet, fordi synden plager deg for eksempel, går du likevel
inn, for du har sett og trodd den åpnede dør. Du tror Ordet med
andre ord!
Vi tenker oss gjerne frimodigheten
som en slik opphøyd følelsesmessig tilstand – trygg og glad og viss osv.,
men frimodigheten viser seg i at du tross alt gjør en ting på Herrens
ord, selv om knærne skjelver.
At Den Hellige Ånd har fått gjort
sin gjerning viser seg nettopp i dette at du kommer til Ham, tross alt!
Det var spørsmålet døperen Johannes stilte til folket som drog ut til
ham for å bli døpt av ham der ute ved Jordan: «Hvem lærte dere å flykte
fra den kommende vrede?» (Luk 3:7). Hvem?
Ja, hvem lærte deg? Kommer
du til Herren gjennom den åpnede dør, eller har du funnet en annen? Det
finnes ingen annen! Men når det er sagt – denne ene inngang, Lammets blod,
står som klippen fast! Ja, om så himmel og jord forgår, og det skal de
jo, så står Hans ord fast! (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33).
Hvor henvendte Jesus seg selv,
da Han var i dødens nød på korsets tre? - Jo, den samme vei, nemlig til
Ham som hadde all makt. Vi kan lese i Luk 23:46: «Og Jesus ropte med høy
røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da Han hadde sagt
dette, utåndet Han.»
I dine hender! Der er
Jesus et forbilde for deg, og et evangelium – Han ble nemlig hørt og tatt
imot for sin gudsfrykt, som apostelen vitner i Hebr 5,7, og banet dermed
veien for deg som kommer etter i Hans navn.
Slik skal du forstå Davids bønn.
Han viser i alt han sier at han kjenner Herren – han kjenner Herrens egenskaper
– han forholder seg ikke til bilder han selv har skapt i sin egen fantasi
– nei, han vet at det er slik, og på det grunnlag ber han.
Hvordan kan du vite? Jo, Herrens
ord står fast for evig! Herren kan ikke lyve! Han er sannheten!
Jeg kan forkynne deg sannheten, dersom jeg selv har fått se den, men jeg
er ikke sannheten! - Det er Han!
«For ingen som lever, er rettferdig
for ditt åsyn,» sier David her. (v.2). Ikke du heller altså!
Og så fortsetter han med det
som nå har skapt hans nød, i dette tilfelle en ytre fiende - og slik kan
det være for oss også, et vanskelig menneske som forsurer livet vårt på
en eller annen måte for eksempel - men tenk deg nå, den verste av alle
fiender vi står overfor, den iboende synd, når vi leser dette!: «For fienden
har forfulgt min sjel. Han har knust mitt liv og slått meg til jorden,
han har satt meg på mørke steder som de evig døde. Og min ånd mister sin
kraft i meg, mitt hjerte er forferdet inne i meg.» (v.3-4).
Kjenner du noe til dette? - Det
mørke synden kaster et vakt menneske - og en kristen inn i - eller
har du bare studert kristendom? Kanskje du tenner lys og røkelse for Ham,
som hedningene gjør for sine guder? Jeg våger å påstå – lever du og jeg
med den levende Gud, så kjenner vi til dette, og da er det noe vi setter
pris på fremfor alt annet, nemlig den åpnede dør, som er et strålende
bevis på Guds nåde og miskunnhet! Han sparte ikke sin egen Sønn, men gav
Ham for oss alle! (Rom 8:32).
Gir ikke det deg frimodighet
til å komme til Ham, hva skal da gjøre det! Han tar imot syndere for sitt
offers skyld! I sin nåde brakte Han det offer som måtte til! Det som kalles
det endegyldige offer! Med andre ord, det siste og evig gjeldende offer
for altsom heter synd og syndere på jord! Det ebeste offer som duger
for Gud - Hans eget offer!
«Fri meg fra mine fiender, Herre!
Hos deg søker jeg ly.» (v.9).
|
2
søndag i treenighetstiden
