I motsetning til den foregående salme - Salme 128 (Se: Her!) - som tar for seg velsignelsene over den eller de som vandrer i Herrens frykt på Hans veier, handler denne salmen om det motsatte, nemlig at en ved å gå imot Herrens vilje mister velsignelsen, eller for å bruke det sterkere uttrykk - kommer inn under Guds forbannelse. Her i teksten kalles de - de som hater Sion. Det vil si, de som hater Guds folk fordi de er Guds folk! Da de ikke kan ramme Gud direkte søker de å ramme Ham gjennom Hans folk.

   Merk deg hva Israel sier her: «Mange ganger har de stridd mot meg helt fra jeg var ung.» Helt fra jeg var ung! Med andre ord, helt fra begynnelsen av! Helt fra den dagen jeg ble Israel!
   Se hvordan Ismael, trellkvinnens sønn, begynte å forfølge Isak, løftessønnen, Se hvordan Josefs brødre behandlet ham, da det viste seg at han var den utvalgte blant dem. Og se hva som oppsto den dagen vismennene åpenbarte for Herodes og Israel at en konge var født! Nemlig Kongen med stor K - Jesus Kristus selv. Forfølgelse fra dag en!
   Og jeg kom også i tanke om hva en dansk venn skrev på nettet: «Etter å ha vært kristen i 3 år og i ny og ne skrevet oppslag på Facebook som har hatt sterke og til tider hårde, men sanne, budskap, begynner jeg så smått å kunne forstå den smerte og anfektelse som har fulgt enhver sann forkynner av Guds Ord opp gjennom historien, forkynnere som har forkynt Guds Ord sant i lov og evangelium. Det går ikke 2 sek. etter at jeg har postet et oppslag som det jeg for eksempel postet for noen timer siden, før Satan angriper meg med all verdens tanker. Osv.»
   Ser du? Også her - fra jeg var ung! Med det samme en kommer til liv ved Ordet, og derfor bringer Ordet ut, kommer anslagene fra fienden. Som oftest gjennom mennesker - men det skal vi være klar over: - ikke av mennesker! Det vil si, det er ikke mennesker som er den egentlige kilden til dette åndelige fiendskapet, men den ånd som er virksom i vantroens barn - ingen ringere enn høvdingen over luftens makter, som han kalles i Ef 2. Derfor hater de Gud! De kan elske en gud de har skapt i sitt eget bilde, og alt det som følger av kultur, kunst, musikk osv., som følger av denne eventuelle religionsutfoldelse, men den sanne Gud, åpenbart i verden ved sin Sønn, Jesus Kristus, Han kan de ikke tåle, og derfor heller ikke Hans folk. Han tar nemlig ifra dem alt det de naturlig tror om seg selv. Altså alle opphøyde tanker om mennesket og menneskets muligheter.
   Da den såkalte opplysningstiden brøt frem, sa de kristne: Det vil ikke lykkes! Det blir ingen fred, intet paradis før Fredsfyrsten kommer!
   Har du hørt maken til bakstrevere! Holder igjen utviklingen! For noen sauer! Og mennesket har gjort mange fremskritt - ikke noe galt i det - men er mennesket i seg selv blitt noe bedre? Er det mindre vold, ondskap og krig i verden? Har det bedret seg i takt med den øvrige uyvikling? Det kan synes slik i det vi kaller de siviliserte samfunn - men slangen ligger like under overflaten, viser det seg. Den fremste kulturnasjon i Europa - Tyskland - ja, vi vet alle hva de var i stand til å foreta seg. Og dermed ble de plukket ned fra denne høye stilling og selvforherligelse.
   Nei, vi er nok ikke kommet så langt som mennesker kan like å tro. Og denne lære er som rød klut for den som ikke er av sannheten! - det vil si, den som ikke kjenner og har tatt imot sannheten! For også de kjenner sannheten, kan vi si, i og med at de har fått den forkynt, men de har ikke tatt imot og bøyd seg for den. og da står bare ett tilbake - å forfølge og søke å slette den ut! Det er det som skjer i vår kulturkrets nå i disse dager!

   Men teksten vår her handler ikke bare om forbannelse over Guds fiender, men også om velsignelse over dem som må lide på grunn av Hans navn. Hvor langt vil fienden nå? Det er et fint malende bilde på det her i teksten: «De skal bli lik gress på taket, som visner før en får rykket det opp.» (v.6).

E.K.

   I det grunne jordsmonnet som var på takene, vokste det opp gress - men det rakk ikke å utfolde seg, kom aldri til blomst, for det visnet i solsteiken. Det ble svært raskt svidd av! Som vi også kan lese det i Jes 40,6-8: «Hør, det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hva skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner.»
  Når Herrens ånde blåser på det! Det består altså ikke for Gud! Da gjelder det altså at en har del i det som kan bestå, og profeten vitner også om hva det er: «Men vår Guds ord står fast til evig tid.» (v.8b).
   Hebreerbrevets forfatter skriver også om dette - og da må du høre, for det er en som vil at du skal få ha del i dette, og bli berget! At du ikke skal bli forført og kan hende endatil endee opp som en Guds rikes motstander og forfølger, alt i den tro at du kjemper for Guds rike! Det skjer også, nemlig! Guds rike har mange forskjellige fiender - det skal vi være klar over!
   Hør da fra Hebr 12:27-28: «Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt.»
   Et rike som ikke kan rystes! Altså, ikke engang når det er Gud selv som ryster!

   «De skal bli til skamme og vike tilbake, alle de som hater Sion.» (v.5). Skam - det kan jo være en positiv ting. At et menneske skammer seg over noe det har gjort, eller en viss oppførsel og lignende, kan jo føre til at vedkommende går i seg selv og legger dette av seg seg. Det er ikke hva det er tale om her. Her er det tale om å bli gjort til skamme, ydmyket, stående som den tapende part. Her er altså ikke noen anger til stede, bare en smertefull erkjennelse av at en har tapt, men like hatefull mot den seirende - ja, gjerne mer enn før.
   Som vi leser i Fil 2:9-10, om alt kjød på den siste dag: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham (Jesus) og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
   Hvert kne, hver tunge! Også fienden med andre ord, men fremdeles like fulle av hat! Det er kun Guds godhet som driver til omvendelse! (Rom 2:4). Om et menneske ikke har begynt å få øye på den, men kun holder hardnakket fast på sin vrangforestilling, uansett av hvilken årsak, så slukner aldri dette fiendskapet i det mennesket!
   Men den Guds godhet, miskunnhet og barmhjertighet som åpenbares oss i evangeliet - det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham - det utslukker dette fiendskapet, og Herren får flytte inn hos deg, mottas av deg, som det står om de tre søsknene i Betania, at de tok imot Jesus i sitt hus - og du får flytte inn hos Ham, som vi kan lese de ufattelige ord i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.»

   I himmelen! Allerede i himmelen, i Ham! Hvem kan fatte en slik åndelig virkelighet? Ikke jeg! - ikke du! - men så sier Ordet, og det er mer enn du og jeg! Takk Gud!
   Dette kjennes bare av den som har mottatt sannheten! Det står at Gud vil ha sannhet i hjertets innerste! - eller: «- lyst til sannhet i det innerste av hjertet! (Sal 51:8).
   Det innerste av hjertet! - Det er jo dypest i din person! Dit vil Han ha sannheten! Og hvem er nå sannheten? Jo, det sier Jesus selv: Jeg er sannheten! (Joh 4:6). Det er Jesus Han vil ha i det innerste av ditt hjerte! Det er den fullkomne og fullstendige helliggjørelse av synderen!

   De, fienden, skal bli til skamme, men ikke du som i din nød - først og fremst nød over synden - har fått ta din tilflukt til Ham, Guds endegyldige og fullkomne offer for all verdens synd!