- men vi priser Herrens, vår Guds navn - i motsetning til disse som priser effektive og kraftfulle ting av denne verden!  
   «Vi har ikke noe å rose oss av.» Det er en slik typisk kristen bekjennelse en ofte kan høre. Det som gjør det alvorlig er, at det er en 100% bibelsk bekjennelse.
   Og skal vi få gi hverandre et godt råd: Stans opp for alt du sier som er bibelsk og spør deg selv om du virkelig har ditt hjerte med på det. For det går an å gå seg bort i rett lære, de rette meninger og de rette synspunkter.
   En hviler da i noe som er rett, uten å ha det rett! Av døpte vrimler stad og land (og det er ikke noe galt med dåpen), men hvor er troens brann? spør Brorson i en av sine sanger.
   Ikke tjenesteiver, den kan til og med vise seg å ha svært så urene motiver om du får se bak det ytre skinn, men troens brann! Den kan nemlig bare ha en årsak, denne frukten av å se inn i himmelen og den virkelighet som da åpenbares. Hvilken virkelighet? Jo, den apostelen peker på i Hebr 1:3: «Etter å ha fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.»
   Når du har fått se inn i det og har funnet din hvileplass der, da blir det også en spesiell «ild» som følger ditt vitnesbyrd om Jesus, idet du er overbevist om å forkynne sannhet. Og da – som en direkte frukt av det - blir det også virkelig bibelsk for deg at vår ros er utelukket. Og hvordan? Jo, du vet vel hvordan du ble frelst? Og da ser du: Dette er ikke min gjerning, men Guds alene! Han ga meg sitt lys, midt i mitt mørke!

   Skriften vitner om denne utelukkelsen av vår ros i Rom 3:27: «Vår ros er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens!»
   Troen er det altså som utelukker vår ros! Dette sier også noe vesentlig om hva troen ikke er, nemlig: Den er ikke vår gjerning. Ikke av oss!
   Sann forkynnelse av den Guds frelse som er åpenbart i Skriften, har aldri støttet opp om dette vi hører så mye av i dag: «Jeg har bestemt meg for å bli en kristen!» «Jeg har tatt et standpunkt for Jesus!» og lignende.
   Det blir en kristendom uten Åndens vitnesbyrd, for det blir en kristendom som er grunnet på noe jeg selv har gjort. Jeg har valgt! Og slik vil det fortsette inn i en tragisk etterligning av sann kristendom om du ikke får hjelp.
   Og det er en som vil hjelpe deg; Han som roper ut i Joh 7:37: «Den som tørster, han komme til meg å drikke!» Til meg!
   Denne selvbestemte kristendom vil aldri slukke «tørsten» din, forstår du.

   Det Jesus her roper ut, det er Guds kall til omvendelse. Verdens åpenbare syndere - ja, ingen er vel i tvil om hvor de plasseres, skjønt det er de som i sin frekke motstand mot Guds ord, disputerer også om det i dag, men Jesus foretrakk dem, det skal du merke deg nøye, fremfor de langt større overtrederne, nemlig de som satte Guds evangelium til sides og ville nå himmel og salighet på et egenprodusert evangelium i stedet. Hvilket gjerne kan være en vei bestrødd med «gode gjerninger» og «kristelige dyder,» men er uten Guds behag. Det er en verre tilstand, for det er ikke den vei Han har pekt ut for oss, men «det var en som var villig å dø i mitt sted for at jeg skulle leve ved Ham.»

   Den sanne tro har dette ved seg at den peker på Jesus. Den har gjennomskuet alt annet! Den har derfor Johannes sin pekefinger og vitnesbyrd: «Se, der, Guds lam som bærer verdens synd!» (Joh 1:29). Den peker aldri på bevegelser, organisasjoner og kirkesamfunn. Troen har dette ved seg at den henger fast ved Ham alene. Og jeg kommer på et ord av Luther, hvor han skriver om den rette tro: Den rette tro; at Gud er nådig og barmhjertig. At dette er blitt en levende realitet og sann trøstegrunn for ditt hjerte.

   At troen ikke er noe et menneske kan ta seg til, ser vi kan hende klarere om vi bruker et annet ord for troen, nemlig tillit. Det er ett og det samme. Og vi vet at tillit er noe som ikke kan tas, det må virkes ved kjennskap. Det er en side ved deg selv som du ikke råder over. Like lite som du kan elske hvem du vil, like lite kan du ha tillit til hvem du vil. Du kan heller ikke kreve et annet menneskes tillit. Det må du gjøre deg verdig til – og det er her Skriftens vitnesbyrd om Jesus kommer inn.

E.K.

   Så forstår vi kanskje noe mer av dette med troen, nemlig at det ikke er noe en tar, men noe en får. Noe som virkes frem av Den Hellige Ånd i din omgang med Jesus. Og Han er i sitt eget ord! Derfor, la spekulasjoner om din tro er en tagen eller en given tro ligge, og konsentrer du deg om ordet om Jesus.
   Og troen utretter store ting, det ser vi i Guds ord, og det er ikke slik at vi går omkring og slår om oss med tegn og under som om vi skulle være magikere med kontroll over mektige krefter, men Guds vilje med oss blir oppfylt. Vi holder ut, tross alt og når målet. Vi makter å si nei til verden, tross alt og tross mange fall, om så skal være, så reiser vi oss og sier nei takk, på ny! Ikke av egen kraft og bestemmelse, men det er noe som holder oss fast, som gjør at vi skyr synden og verden og allikevel holder fast ved Jesus, og dette noe er troen (tilliten). Det Gud har lagt ned i oss! Som Han sa til Peter: Jeg ba for deg at din tro - tro - ikke måtte svikte!
   Dette er ikke menneskeverk, men det er Guds tro. Jeg erkjenner enten jeg ligger under, badet i min egen synd og skam, eller jeg står oppreist, så er det en frelse - Jesus, som har gått hele veien i mitt sted.

   Den som etterligner tro, om han når så langt at han lar seg brenne på bålet, (1 Kor 13:3), eller oppnår alle de troendes vitnesbyrd (Åp 3:19), så farer han likevel bare vill i mørket og går fortapt, for Herren frelser bare på et vis, nemlig uforskyldt av nåde! - for Jesu Kristi skyld!
   Hvorfor skulle nå det være så galt, og vanskelig å fatte? kan vi spørre. Nei, det er enkelt å si det, dette med nåde, men når det kommer til praksis, så viser denne nådeveien seg å være så smal for oss at det blir helt umulig. Vi er ikke i stand til å holde oss på denne veien. Og det er nettopp der, i vår avmakt, Jesus er og møter oss. Han som kom for syndere, hungrige, tørste, nakne, blinde, villfarne, elendige og fortapte. Og da forstår du vel at Gud er god og barmhjertig? Han elsker ikke dommersetet, (Esek 18:23), det er bare nødvendig, men Han har reist en nådetrone som Han kaller deg til.

   Ved tro! Så er det altså ved dette Åndens vitnesbyrd: Hva Ordet vitner om Ham!

   Det er noe som heter gode gjerninger og det er noe som heter et kristenliv i denne verden, og det bør vi legge vinn på å få klarhet i. Men i dette som har med din frelse og din sak innfor Gud å gjøre, må du lukke øynene og være blind og døv for alt annet, enn den Guds nåde som er deg åpenbart i Jesus Kristus.

   Noen vil jo hevde at dette er en altfor lettvint vei, men så mye har jeg erfart av det, at jeg kan si; de vet ikke hva de taler om, for det er først i denne tro at verden, djevelen og kjødet reiser seg til motstand.

   Og djevelen han som har en trofast medspiller i vårt kjød, han hvisker deg gjerne i øret: Skal si du har vokst og gjør fremgang - ja, stå på! Eller; dette er for dårlig, en alvorlig forbedring må til. Men nåden, hvem forstår den? Troen, hvem forstår den? Den som utelukker våre gjerninger! Utelukker vår ros og får oss til å prise Gud og Lammet alene. Alle ting ved Ham alene!
   Alle ting, også det nye livet. Han ga det og Han oppholder det, ved sitt ord, som vi leser i Hebr 1:3.
   Men overalt er det noen ører som har begynt å høre og motta. Og salige er dere som hører det dere hører. Dere er på vei til himmelen, dette fedreland Skriften vitner om, ved det dere hører!
   Hold derfor fast ved det du har lært og hørt, da du vet hvem du er lært av, og ved at du har funnet frelse og hvile i Jesus alene!

«Til deg overgir den elendige sin sak,» leser vi fra Salme 10:14. Og den korte teksten fra Salme 20:8 til slutt: «Noen priser vogner, noen hester, men vi priser Herrens, vår Guds navn.»