Nå er dette en salme av David, hvor han fokuserer på Jerusalem, fordi «Herrens vår Guds hus er der,» som han forkynner det, mot slutten av denne salmen. Men Guds ord er ikke bundet til det, så det kan uten videre anvendes generelt. «Vi vil gå til Herrens hus!» sier de. Det er altså dem som har dette i sitt hjerte, at de ønsker å være der hvor Herren er, rett og slett. Det er med andre ord ikke knyttet til noen bestemt by, sted eller hus, for den nytestamentlige menighet, for de lever i den sannhet, den erkjennelse, den virkelighet som Jesus i Joh 4:24 – hvor Han er i samtale med den samaritanske kvinne – uttrykker: «Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.»
   Der gjør Han det nettopp klart, at det ikke er knyttet til noe bestemt sted: «Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell» - det vil si, Garisim, hvor samaritanerne tilbad - «eller i Jerusalem.» (Joh 4:21).
   Legg merke til hva Han sier: Heller ikke Jerusalem! Det er mye underlig Israels-forkynnelse ute og går i disse tider. Mye bra – men ikke bare det. Satan har som kjent en finger med i spillet alltid, når det gjelder de åndelige sannheter.
   Hva består så tilbedelsen av da? Hvor møtes Gud? Der hvor Hans Ånd møter ditt hjerte, ved forkynnelsen av Hans ord! Det er ikke avhengig av noe bestemt sted. Det kan være på kjøkkenet hjemme, ute på veien, på arbeidsplassen osv.

   Det som beskrives i dette verset i salmen er ganske likefremt denne lengselen etter å være der hvor Herren er å møte, og på den tid var det knyttet nettopp til Jerusalem, til Sion. Men vi har Jerusalem, vi har Sion over alt hvor vi er, for vi har Jesus over alt hvor vi er! Som Han selv lover deg i Matt 28:20b: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Du får en oppfordring her: Se! -sier Han. Ja, merk deg hva Han sier i den sammenheng: Og se! Ser du det nå – du som dag for dag må ta din tilflukt til Jesus, Hans sår, Hans soning, Hans nåde åpenbart på korsets tre – at Han er med deg nå, der du er just nå, og alle dager du er tiltenkt her på jord? Hør igjen, hva Han sier deg: Se! Se dette! Om dette sitt ord vitner Han selv: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå!» Dette løftet finner du ordrett i tre av evangeliene: Matt 24:35; Mark 13:31 og Luk 21:33.

   Salmisten gledet seg over disse menneskene! Det var de han hadde samfunn med! Åndens samfunn! «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn,» skriver apostelen i Rom 8:14, og Ånden driver alltid til Jesus. Det er Han som driver et menneske til Jesus, og det er Han som knytter et menneske til Jesus. Vi kan ikke det selv! Det skjer ved forkynnelsen av Kristi ord i følge Rom 10:17.
   Derfor må du utsette deg for Ordet, og derfor er det så viktig at det er rett og sann forkynnelse du er utsatt for – for all forkynnelse fører til tro, men ikke all forkynnelse fører til en sann og levende tro på Jesus selv. Det skal vi være klar over!

   Jeg kan nå og da høre forkynnelse, hvor det ropes mye om Jesus – ja, det er som om de ikke kan få ropt høyt nok av og til – vi må ha mer av Jesus, vi må gå på i tro på Ham, vi må la oss fylle av Ånden og lignende. Du kan gjerne sitte og høre en times preken eller mer av den slags, og det er sant og rett det meste, men det er ikke evangeliet! Evangeliets ord kan lyde midt oppe i det hele som: Han døde for oss! Jesus renser oss! og lignende, men det er ikke budskapets hovedinnhold, og heller ikke hva forkynnelsen tar utgangspunkt i – det du blir sittende igjen med er at, du nå må betale noe tilbake for hva Han har gjort for deg, eller betale i en eller annen form for å få del i det. Tro for eksempel! - og troen gjøres dermed til en lovgjerning.

E.K.

   Jeg satt og hørte på en preken på nettet, av det som må kalles en kjent predikant i Norge. Der har en slike kommentarfelt, vet du, hvor en kan skrive noe om det inntrykk det har hatt på deg. Og det var nærmest ikke måte på hvor det ble opphøyd. Og som en skrev: Han vet å forkynne et radikalt evangelium! Jeg ble sittende der og tenke - jeg hørte ikke noe evangelium! Bare en masse oppfordringer.
   Det er snakk om en masse lovisk tale, fremført med fynd og klem, som setter det gamle menneske i oss i gang – men det er som kjent fåfengt! Om ikke evangeliet får gripe deg – altså, om du ikke får dette møte med Herren selv, slik Han åpenbares i sitt evangelium, så er det alt forgjeves. Da fylles du av en falsk ånd! Så alvorlig er dette! - Som apostelen Paulus skrev til korinterne i 2 Kor 11:3-4: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.»
   Ja, du la vel merke til det som gikk igjen her: En annen! Et annet!
   Disse er ikke av den sorten salmisten gledet seg over – nemlig dem som var opptatt med Herren selv, og gjerne ville være i Hans hus.

   David ber en alvorlig bønn til Herren i Sal 51:13, hør bare: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!»
   Noen ville da kunne si: Ja, se! - David var også opptatt med Den Hellige Ånd! Men hvorfor var David opptatt med Ånden, tror du? Jeg tror det var en bestemt grunn til det – David visste at, uten Den Hellige Ånd kunne Han ikke ha noe rett kjennskap til Herren, eller noe samfunn med Ham. Det er nemlig Skriftens lære om Den Hellige Ånd og Hans gjerning, og du kan lite på at kongen og profeten David ikke tok feil her. Og det skal heller ikke du gjøre! Gå til Herren selv i Jesu navn! Be om visdom. Be om åndelig syn! Be om hjertets opplyste øyne! Be om visdoms og åpenbarings ånd til kunnskap om Gud! Be, og du skal få, sier Jesus, når du ber for å eie sannheten selv, og ikke for selv å bli stor eller for å «sløse det bort i deres lyster,» som han skriver i sitt brev apostelen Jakob. Det kaller han å «be ille.» (Jak 4:3).
   Men hør!: Be og du skal få! Og hør løftet som følger på: «For hver den som ber, han får!» (Matt 7:8; Luk 11:10).
   Den som kjenner Herren slik, han vil gjerne til Herrens hus, for å si det med teksten her i salmen.
   For en del år siden hørte jeg en tale av professor Carl. Fr. Wisløff, hvor han sier: «Når jeg går på et møte, så er det én ting jeg ønsker å få høre.» Du skjønner nok hva det var. La meg få høre om Jesus! Det er ikke noe jeg legger bak meg etter hvert, og går videre, som det gjerne kalles – nei, led meg atter til Golgata, la meg få høre mer om Jesus! Eller som vi leser i Sal 42:2: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.»
   En bør frykte den situasjon efesermenigheten var kommet i: «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.» (Åp 2:4). Så lenge du frykter den situasjonen, så er du ikke i den. Men den for hvem Jesu død og soning er blitt en selvfølgelig ting, vil snart begynne å se seg om etter noe mer interessant. Det er fordi en ikke lenger ser sant på seg selv! Men den som lever i erkjennelsen av sitt eget, sin synd, sin elendighet innfor Gud, sin skrøpelighet, han kan ikke komme Jesus nær nok, og han gleder seg åndelig sett kun i Ham – men det er også en salig glede: Jeg ser meg løst og fri – DER! Derfor dette inderlige ønsket, dette begjæret: La oss gå til Herrens hus! La oss gå dit hvor Herren er!