Et par ting vi umiddelbart skal peke på i den teksten vi nettopp leste sammen. Først noe vi ikke skal dvele så mye ved – ikke fordi det ikke er så viktig å få innsyn i, men fordi det er så enkelt at det i grunn ikke trenges så mange ord, for å se sant på det.
   Vi leser i vers 32, at de talte Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus! Hvem var nå alle disse som var i hans hus, må vi spørre da? Jo, vi skjønner jo at det må ha vært hans familie, han selv, hans kone og hans barn pluss hans tjenerskap, som var det vanlige på den tid. De fikk alle høre Herrens ord! – det ble altså etter Herrens eget ønske og vilje talt til dem alle! Og ikke nok med det, men så avsluttes teksten med en meget viktig opplysning med tanke på det vi nå er inne på – vers 33b: «Og straks ble han døpt med alle sine.» Alle – uten unntak!
   Trenger du mer? Nei! – det trenger du ikke, men er du som meg, så vil du gjerne ha noe mer! Vi vil gjerne ha Guds ord til å være rimelig for vår tanke – vi vil med andre ord kunne forstå det!
   Nei, spedbarn trenger da ikke dåpen sies det gjerne av enkelte – og nå må jeg be deg om å forstå meg rett i det jeg nå sier – nei, ingen av oss trenger dåpen, det vil si, denne handlingen fra vår side i seg selv – vi trenger Ham som møter oss i dåpen, Han som kjøpte deg til Gud med sitt blod før du i det hele tatt ble født til denne verden! Det er denne gaven du blir båret til i dåpen! Det er ikke en handling du selv foretar deg!

   Nå skal du høre noe fint om lydighet – nemlig hva apostelen skriver om den i Rom 5:19: :For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.»
   Hvilken lydighet, sa du? Den enes!

   Det var det første som sprang imot meg, da jeg leste denne teksten igjen, og så var det en ting til – men før vi ta det så er det jo dette som så ofte blir sitert, men som også møter så motstand, selv fra forkynnere som ellers nyter tillit blant konservative, nemlig dette utsagnet i vers 31: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!»
   Ja, jo, men – og så kommer det forskjellig argumentasjon imot det. En kan jo ikke bare ta det som det står, sier de i sin selvklokskap, og er vel da neppe fullt ut klar over at de da går direkte imot Guds ord.

   Fangevokteren ble av Paulus kalt til tro på Herren Jesus – altså helt konkret til personen Jesus! Vi er kalt til å tro Guds ord som det lyder, sier vi, men det forutsetter jo da at vi har forstått det som står der. Som i dette tilfellet blir spørsmålet, hva vil det si å tro på Jesus? Hvor mye av troen i kristenheten er egentlig tro på Jesus – og hva med deg personlig?

E.K.

   Nevnte to ting vi særlig skulle stanse for i teksten vår – det andre var spørsmålet fangevokteren stilte – vers 30: «Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?»
   Hørte du det? Hva skal JEG gjøre! Vi kan spørre: Hvem er det han umiddelbart tror på her? Jo, uten å være seg det bevisst, så er det jo på seg selv! Troen på at JEG kan gjøre noe! Det avslører ham som den falne skapning han nå engang er! Han forstår ikke et fnugg av Guds hellighet, og derfor heller ikke sin egen fordervelse og hjelpeløshet!
   Det er på denne bakgrunn Paulus’ svar faller på rett plass – tro på Herren Jesus! Altså ikke fordi han nå kunne gjøre det å bli frelst, for det ligger ikke i vår makt, men det settes opp som en direkte motsetning til denne tanken om at vi kan gjøre noe i denne sammenheng. Apostelen vil her – og over alt ellers hvor du kalles til tro på Jesus – kalle din oppmerksomhet til Jesus og hva Han har gjort for deg! Denne tro er altså ikke noen din gjerning, men tvert imot en motsetning til dine gjerninger! Altså, se hen til det som alt er gjort ferdig for deg!
   Denne Guds ords forkynnelse må du høre til tro, som vi også ser av det vi videre leser i vers 32: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.»
   «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» hører vi av den samme apostels munn i Rom 10:17.