For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6
|
Til
fastsatt tid! 2 Mos 12:40-41 40 Den tid Israels barn hadde bodd i Egypt,
var fire hundre og tretti år. 41 På den dagen da de fire hundre og tretti
år var til ende, drog alle Herrens hærer ut av Egypt. |
| Det
var noe bestemt som stanset meg da jeg satt og skrev noe inn på PC’n
her en dag. Vi leser ofte Skriften temmelig bevisstløst, og derfor ser vi ofte så lite av det som virkelig står der. Vi er ofte langt mer opptatt av hva vi skal gjøre og være for Herren, enn av hva Han har talt. Mer opptatt av å være «kristne,» enn av å høre Hans ord, skjønt det er av og ved Hans ord vi både blir kristne og forblir det. Ved Hans ord, rett og slett! Jesus peker jo også så klart på det for oss i denne beretningen om søstrene Marta og Maria. Maria har valgt den gode del, sier Jesus. Hun satt ved Hans føtter og hørte på Hans ord – de ord som opplyste henne om hvem Jesus virkelig var for henne, og alle andre syndere på jord. Men om vi ofte leser bevisstløst, så er det ikke skrevet bevisstløst. Det er skrevet av Ham som kjenner hvert sekund av historien – både det som har vært, det som er nå, og det som kommer. Han vet alt – også hvert sekund i mitt og ditt liv. Også de sekunder vi helst ser at ingen vet om. Han kjenner det! Det som stanset meg denne gang, det var måten teksten vår – vers 41 - begynte på – formuleringen: «På den dagen da de fire hundre og tretti år var til ende -» På den dagen! – Nøyaktig på dagen! For det er noe som går igjen i hele Skriften. Herren fastsetter tider. Ikke noe på slump, ikke noe tilfeldig, men nøyaktig på den dagen Han har fastsatt. Ja, Jesus, når Han taler om de siste tider, sier Han: Ingen kjenner timen! Det skal du få tenke på, når du ser alt det skremmende som utvikler seg mot den siste tid, at Han har fastsatt en time da Han skal gripe inn, og ingen kan hindre Ham. Israel sine fire hundre år i Egypt – siden 70 år i Babylon – ikke 69 år, ikke 71. Og slik hele veien! Leser du for eksempel Daniels bok, så er den til tider som en tallbok. Alle slags utregninger for når det skal skje. Da begynner vi å bevege oss noe inn i Guds verden, om du vil. Og da kommer vi jo også til det viktigste for deg og meg – det som bare få får øynene opp for dessverre, fordi vi hører mer på våre egne tanker om Guds ord, enn på hva Guds ord faktisk forkynner. Men nå skal jeg si det, og så hører den som har ører til det: Gud fastsatte en dag til din frelse, en bestemt time i historien. Se, Per eller Kari, sier Han – nå og ved dette frelser jeg deg! Og dette nå er viktig! Når var dette nå, da Han frelste deg? Da vil mange svare slikt som – ja, jeg husker jo en dag da jeg sa ja til Jesus – eller da jeg ble døpt, da inntraff frelsens dag for meg, osv. Ja, en dag fikk du del i Hans frelse, men det er ikke den dagen Guds ord taler om. E.K. |
Vi
kan spørre slik: Den dagen arvingen overtar godset, er egentlig det den
dagen da arven ble hans? Nei, da fikk han jo bare del i det som helt fra
unnfangelsen av hadde vært hans eiendom. Når frelste Han deg? Det gjorde Han den dagen Jesus bar sitt kors ut til Golgata, med dine synder på sitt legeme. Da Han utåndet på korset, da var du frelst. Så trygg grunn er vi satt på, slik at det bare er én ting som kan utestenge deg fra denne frelse, og det er vantroen – det at du ikke vil tro det. Vi skal lese hva Paulus sier om dette i Rom 5:6: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» Er det ikke ditt da, kan vi spørre? Her møter vi det igjen – fastsatt tid. For det første forteller det oss, at det må stå en person, en vilje, bak, en som fastsetter – og så forteller det oss at våre synder ble sonet på en fastsatt tid. Det er altså gjort! Og hva slags folk var det nå Gud fastsatte en slik frelsens dag for? Ja, det var vel for skikkelige, lydige og gode kristne? Ja, det er fint om du vil være lydig for eksempel, men hvis du vil ha noe fortrinn hos Herren fordi du er lydig, så er du for sent ute. Les bare for eksempel vers 19 i samme kapittel (Rom 5): «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet (Adam), så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.» Jesus! Jesu lydighet er altså din rettferdighet for Gud! Her står det jo ingenting om vår lydighet! Og her står jo om den lydighet vi skal stå som rettferdige for Gud ved, og den er altså ikke vår egen. Nei, hva slags folk var det Han fastsatte denne frelsens dag for? Disse som Han taler til og sier: Løft blikket og se på Golgata – nå frelser jeg dere! Ved det som skjer der! Vi skal lese det en gang til: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom 5:6). Men en ugudelig, det er jo en Guds fiende! Hva er det som kan gjøre ham gudelig? Jo, at han ser hva Gud gjorde for ham, mens han ennå var ugudelig. Det er ikke vår vilje og anstrengelser og tjeneste, og fromhet og bønner osv., som gjør oss til kristne, men det Gud har gjort til fastsatt tid – da Han gav sin Sønn den enbårne i ditt sted. Derfor, når Guds ord taler om vår frelse, er det ikke dette usikre som vi så ofte baler med – skal tro hvordan min sak ser ut i dag – nei, da er det som det sies i Hebreerbrevet 9:12: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.» |
10
søndag i treenighetstiden
