Vi skal merke oss at Gud alltid utvalgte én person til enten å styre og lede sitt folk Israel, eller utfri dem fra fiender de lå under for, eller var plaget av – alltid én! Herren ville – som den gode hyrde Han nå engang er – ha gode ledere for sitt folk, ledere som kunne føre dem på Hans stier. Men at det nødvendigvis skulle være kun én, det hadde en dypere årsak – han skulle nemlig som den enestående leder for Guds folk, være et forbilde på Messias, på Jesus! Derfor finner vi en David, en Salomo, en yppersteprest, en Samson, en Jefta og en Gideon, som her osv.
   Derfor viser også dette at det var to yppersteprester på Jesu tid Annas og Kaifas (se; Luk 3:2), hvilken (elendig) forfatning Guds folk befant seg i på Jesu tid.

   Gideon var altså en slik som var utvalgt av Gud til å lede Hans folk til seier og utfrielse fra fienden. Filisterne, de støter du ofte på i Skriften som Guds folks erklærte fiender. De var høyst fysiske og reelle fiender i sin tid, men de er også bilde på Guds folks åndelige fiender til enhver tid – ja, et bilde på den ondskapens åndehær i himmelrommet, som apostelen Paulus åpenbarer for oss i Ef 6:12: «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»

   Vel verd å stanse for dette spørsmål: Hvor er filisterne i dag? De er ikke å finne noe sted. Noen mener det er de såkalte palestinerne, fordi de har nærmest navn etter dem, men de opprinnelige filisterne, de er det ikke rester å finne av. Og så på den annen side – hvor er Israel i dag? De er fremdeles her iblant oss. Ja, verd å merke seg!
   Men i Gideons tid var det ikke filisterne, men midianittene som var Israels plageånder. De røvet og herjet i Israel. Erklærte aggressive fiender av Guds folk.
   Men hvem var nå disse midianittene egentlig? Hvor stammet de fra? De var en mektig araberstamme som stammet fra Midian, Abrahams fjerde sønn med Ketura.
   De var altså – likesom jødene – Abrahams barn etter kjødet! Midian var med andre ord, Isaks halvbror. Abrahams barn etter kjødet, men langt fra i ånd!
   Men de var først ikke i konflikt med Israel. Det synes å ha vært et vennlig forhold mellom disse to folk. Moses' svigerfar Jetro var prest i Midian blant annet. Så Moses' kone var altså midianitt. Men siden viste de seg mer og mer fiendtlige mot Israel, og dette toppet seg nettopp i dommertiden.
   Dette åpenbarer igjen at lys og mørke ikke kan forenes, før eller siden åpenbares fiendskapet. Jmf. 2 Kor 6:14-16a: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hva samfunn har en troende med en vantro? Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder?»
   Det er vel nok de som ikke vil like å høre dette, men det er nærliggende å trekke en parallell til vår tid – og tenker da på arbeiderbevegelsen generelt og Arbeiderpartiet spesielt og deres vennlige forhold til Israel, i den første tiden etter at jødene hadde fått sin nasjon i Midt-østen, og forholdet i dag – ja, det behøver det vel ikke sies mange ord om, det burde være kjent nok for alle.

   Gideon var en person som var anfektet i sitt gudsforhold, grunnet den situasjon han så Guds folk befant seg i, og det tilsynelatende fravær av Gud i deres nød. I Dom 6,13, leser vi: «Men Gideon sa til ham – denne engelen som åpenbarte seg for ham -: Hør på meg, Herre! Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss? Og hvor er alle Hans undergjerninger som våre fedre har fortalt oss om, når de sa: Førte ikke Herren oss opp fra Egypt? Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss i midianittenes hånd.»
   Ja, nå har anfektelsen brakt ham dit hen at han rett og slett trekker denne konklusjon: «Men nå har Herren forlatt oss og overgitt oss!» Det var han altså overbevist om ut fra hva hans øyne så. Men nettopp der møtte Gud ham. Vi tenker gjerne – og slik blir det da også forkynt, både i fortid og nåtid – at vi må ha tro for at Gud skal åpenbare seg for oss, altså at troen går forut for Gud. Men så er det nettopp slik at Gud kommer til oss og virker troen i oss, der vi går i vår åndelige blindhet, tvil og direkte vantro.

   En kan jo fristes til å stille et noe lignende spørsmål til Herren i dag. Det synes som om saltet har mistet sin kraft, og det trås ned av de ugudelige. Men Herren hadde ikke forlatt sitt folk – og vi skal få tro og håpe at Han heller ikke har forlatt oss, da Han er selve innbegrepet av trofasthet. Altså ikke grunnet noe ved oss blir Han, men for sin trofasthets skyld. Han som ifølge Ordet er trofast, eller forblir trofast, selv om vi er troløse, for Han kan ikke fornekte seg selv! (2 Tim 2:13).

   Gideon skulle føre Herrens hær, og da måtte han gå i krigslære hos Herren. Det tar seg annerledes ut enn ved menneskelig militære. I 1 Sam 16:7, kan vi lese: «Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» I Sal 147:10: «Han har ingen glede av hestens styrke, Han har ikke behag i mannens ben.» I Luk 16:15: «For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne.»
   Så var også Gideon fanget i den villfarelse, at han måtte være stor for å kunne brukes i Guds gjerning: «Men han sa til ham: Å, Herre! Hvordan skal jeg kunne frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.» (6:15). Men hva leser vi vel ikke i 1 Kor 1:26-29: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe -» og så kommer dette: «- for at intet kjød skal rose seg for Gud.»

   En annen ting Gideon fikk åpenbart i sitt møte med Herren, det var at «Herren er fred!» Dom 6:22-23: «Da Gideon så at det var Herrens engel, sa han: Ve meg, Herre Herre! For jeg har sett Herrens engel åsyn til åsyn. Men Herren sa til ham: Fred være med deg! Frykt ikke, du skal ikke dø. Da bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det: Herren er fred. Det står ennå den dag i dag i Abieser-ættens Ofra.»
   Underlig å betrakte hva han kalte alteret han bygde for Herren: Herren er fred! Tenk hvor ofte Jesus taler om fred! Og hilser sine nettopp med dette: Fred være med dere /deg! Og apostelens ord i Ef 2:14: «For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet.» Han er vår fred! Herren er fred! Og Han er den som har seiret og seirer! Det er ikke vi som skal seire i den kamp vi står i, uten ved Ham – i Ham!

E.K.

   Dom 6:31: «Men Joas sa til alle dem som stod omkring ham: Vil dere kjempe for Ba'al? Vil dere hjelpe ham? Den som kjemper for Ba'al, skal miste livet før det blir morgen igjen! Er han gud, da la ham kjempe for seg selv, siden de har revet ned hans alter.»
   Klokt sagt av Joas. Så også en kristen, han skal ikke kjempe for Herren med verdslige våpen. Herren kan kjempe for seg selv, dersom Han virkelig er Gud – og det er jo nettopp hva den troende kristen tror – Han er den levende, allmektige Gud!

   Ennå ikke kjent med Herrens veier samler nå Gideon så mange krigere han kan, for han har ennå ikke forstått at dette er Herrens kamp. Herren skal vise sin makt – og at Han ikke har overgitt dem i midianittenes hånd, slik Gideon trodde. (Dom 6:34-35).

   Filistrene – Guds rikes åndelige fiender – hærskarene fra avgrunnen – kan, lik midianittene, plage og delvis invadere den ytre menighet – ja, gjerne innta den ytre menighet, men kan aldri få fullstendig makt over det sanne Israel, som er Kristi menighet bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. (Ef 2:20). En menighet bestående av Kristus-troende jøder og hedninger.
   Jmf, Jesu ord i Matt 16:18: «Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

   Gideon gjør noe etter han har fått kallet av Gud, som ikke er å anbefale for noe menneske. Vi leser fra Dom 6:36-40: Dristig av Gideon dette – men Herren godtar det. Det er likevel ikke noe godt trekk – han burde jo hatt nok med ordet han hadde fått. I Matt 12:39 og 16:4, sier Jesus endatil: «En ond og utro slekt krever tegn.» Ond og utro! Men Herren så vel til Gideons svakhet her. Ikke å undres over at han fryktet – rent menneskelig sett – det han nå gav seg ut på var enten full seier eller døden.

   Dommerne det sjuende kapittel, det åpenbarer hvor annerledes Herrens tanker og veier er, i motsetning til våre. Gud reduserer denne i utgangspunktet store hæren av israelitter ned til det kun er 300 mann igjen! Disse skal altså slå den enorme midianitthæren.
   Hele dette kapitlet vitner om at Herren ikke seirer – og det vil si, at ingen seier i Guds rike overhodet – vinnes ved menneskelig makt. Om vi er mange eller få gjør ingen forskjell for Herren, men Han gjør oss svake og små i oss selv, så vi skal innse og forstå at det er ved Ham vi seirer, og ikke ved vårt eget. Jmf. 2 Kor 4:7: «Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.»
   Midianittene endte som Israels slaver – jmf. Matt 16:18: «Jeg sier deg at du er Peter*, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
   I denne forbindelse kan vi lese hva apostelen skriver til menigheten i Rom 15:4: «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.» Det vil ikke gå annerledes med Guds rikes fiender i dag.

   Dom 8:22-23: «Israels menn sa da til Gideon: Du skal herske over oss, både du og din sønn og din sønnesønn! For du har frelst oss av midianittenes hånd. Men Gideon sa til dem: Jeg vil ikke herske over dere, og min sønn skal ikke herske over dere. Herren skal herske over dere.»
   Et fint trekk ved Gideon åpenbares i dette, et trekk som er absolutt nødvendig hos den som er utvalgt av Gud til en bestemt gjerning i Hans rike, for Hans folk. Han ville ikke ha noen opphøyd plass hos dem, det var det Herren alene som skulle ha.
   Men til tross for dette bar han seg likevel ille ad i noe – etter å ha slått de siste kongene i Midian ihjel, samler han sammen alt gullet de hadde røvet fra den slagne fienden, og så støpte han et bilde av det. Beruset av seieren som åpenbart var av Gud, vant avguderiets ånd seier i Gideons hjerte, helt uten at han var seg bevisst hva som skjedde. Så farlige er åndsmaktene! Her lot han seg styre av beruselsens følelser, fremfor et edruelig forhold til Herren selv, og resultatet ble et avgudsbilde som Israels barn siden drev avgudsdyrkelse med.
   Det er underlig å lese - så langt tilbake i historien - om midianittene, at et viktig gullsmykke for dem var en halvmåne, som jo er selve hovedsymbolet i Islam, en religion som oppsto først på 600 tallet e.kr.
   Det står så tragisk at denne billedstøtte av gull han reiste i sin by Ofra, ble en snare for Gideon og hans hus. Denne bautaen over den seier han hadde vært med å vunnet.
   Det er vel her det er på plass med Jesu ord i Matt 26:41 og Mark 14:38: «Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.»
   Det er jo nettopp hva som åpenbares om Gideon her – Ånden var villig, men kjødet skrøpelig. Din beste venn kan forføre deg, ikke av ond vilje, men fordi han selv har falt, uten å være seg det bevisst. Jesus har lært oss å be: «Frels oss fra det onde!» - fordi vi ikke alltid vet hva det er – hvilken skikkelse det kommer til oss i!

   En gruelig synd av Israel, blir åpenbart her i teksten – v.33-35: «Men da Gideon var død, ble Israels barn igjen troløse og holdt seg til Ba'alene, og de tok Ba'al-Berit* til sin gud. (Ba'al-Berit betyr paktens herre) – det var så visst ikke Herrens pakt. Israels barn kom ikke i hu Herren sin Gud, som hadde frelst dem fra alle fiender rundt omkring. Heller ikke viste de Jerubba'als, Gideons hus, noen kjærlighet til gjengjeld for alt det gode han hadde gjort for Israel.»
   Skrekkelig, ikke sant? Mennesket i sitt avgrunnsdype syndeforderv åpenbart! På denne bakgrunn kan du høre ordet fra Sal 103:2: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger!»
   De glemte det, og det gikk ille! Og la oss da avslutte med apostelen Paulus' ord i Rom 15:4 igjen: «Og alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.»
   Vi ser at Herren er trofast og står med den som henger ved Ham, men lar det også gå ille med den som forlater Ham for noe annet! Om det så er en «bauta» over hva Gud har brukt ham eller henne til. Du kan tro det selv og mene det vel, men du ærer ikke Gud ved å blande deg selv inn, på denne måten.
   En alvorlig påminnelse og lærdom til slutt det, av Guds eget ord!