Det er jo et riktig Abbarop dette vi møter her i teksten! (Se Rom 8:15 og Gal 4:6). Olav Valen-Sendstad blant annet, beskriver Abbaropet slik: Et rop som trenger seg frem fra et beklemt indre. Og det er jo nettopp hva vi møter her.
   Det er flere ting som kan skape et beklemt indre i en troende - dette vi kaller anfektelse. Det kan være egen synd. For eksempel en synd som man stadig faller i på ny. Det behøver ikke være noen stor synd - slik som vi mennesker regner på det - men plagen er dette, at du aldri får bukt med det. Det skjer igjen og igjen, og likesom spotter deg like opp i ansiktet: Se her ja, hvordan det egentlig står til med deg!
   Eller det kan være en eller flere bestemte synder som tidligere er begått - kan hende et åpenbart syndeliv. Apostelen Paulus for eksempel led av at han hadde forfulgt Guds menighet! Tenk hvor mye nød han hadde skapt, og hvor mye nød han hadde sett - hvor mange tårer som han selv var årsak til. Hvordan tror du det tok seg ut for ham nå, når han visste hvem disse var, og at de hadde måttet lide dette for det samme håps skyld som han nå hadde selv - håpet i Jesus Kristus alene!  Hver gang dette dukket frem i minnet ble det nok et Abbarop fra apostelens indre - men også et klart og sterkt lys over hvor stor Guds nåde var. Nettopp på denne bakgrunn!
   Vi ser salmisten her er også inne på det samme: «Kom ikke i hu min ungdoms synder og mine overtredelser!» (v.7a).
   Mon jeg lider det jeg nå lider på grunn av dette eller hint? Å, den tanken ligger så nær oss, selv om vi har hørt ordet: «Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger.» (Sal 103:10).
   Han gjør altså ikke det! Det har du Hans ord på her! Den som har tatt sin tilflukt til Jesus, er fri all straff for all synd! Ikke fri fra tukt - men fra straff! Tukt har sitt utspring i Guds kjærlighet ifølge Ordet: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg.» (Åp 3:19). Alle dem jeg elsker! Tukten har altså en god hensikt - den skal få deg på rett vei, og berge deg fra den som fører i fortapelse!
   Straff derimot har sin årsak i Guds vrede, og rammer Hans fiender i den endelige dom!
   Hvordan det kan gå en Guds fiende, nå i nådens tid, da skal du se på Paulus! Det sier da også Paulus selv: «Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at Han aktet meg tro, idet Han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.» (1 Tim 1:12-16).
   Til et forbilde for deg som nå tar din tilflukt til Ham! Og en ting til, som han sier her: Jeg handlet uvitende og i vantro! Det er jo nettopp hva Jesus sier i sin bønn på korsets tre: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34). Det gjelder alle dem som forfølger Jesus - de vet ikke hva de gjør! Men dermed er de ikke uskyldige! Det vil si, uten synd!

   En annen årsak enn egen synd, kan være sykdom. En er så plaget, og dermed dukker tanken så snart opp: Det er vel en Herrens straff for dette og hint! Eller, jeg er nok ikke noen riktig kristen ellers hadde jeg vel ikke hatt det så tungt! Det er vel noe galt med min tro! Og det er også mange forkynnere i dag som taler i en demonisk ånd om dette, og legger stein til byrden. De mener nok selv at de går Herrens ærend, men det er djevelens gjerning de fremmer.
   Jeg skal si bare noe helt kort om det - og dersom du trenger noe mer for å bli overbevist om at det er Guds ords lære - ja, da trenger du fremfor alt omvendelse til Gud!
   Det er ingen tvil ut fra Guds eget ord om at Herren helbreder syke, når og hvor Han vil! Og dette er et poeng du ikke må se forbi: Når og hvor Han vil! Han gjør nemlig ikke dette alltid! Det er altså ikke nødvendigvis noe galt med deg fordi du ikke blir helbredet fra noen sykdom. Det er i Guds øyne ikke noe galt ved den som tar sin tilflukt til Jesus. Du er fullkommen i Hans øyne!
   Vi kan ta noen eksempler fra Skriften, blant annet Paulus selv, som tydeligvis var en skrøpelig person - så skrøpelig at han roser galaterne for at de ikke tok anstøt av ham på grunn av dette. Hør bare: «Dere vet jo at det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere. Og enda mitt kjød kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.» (Gal 4:13-15).

E. K.

   Dette kan tyde på at det var en øyensykdom det var tale om - men det er ikke det som betyr noe, det var iallfall en skrøpelighet, apostelen ikke ble helbredet fra! Så nevner han selv to av sine medarbeidere - først en vi ikke hører så mye om ellers - Trofimus: «Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.» (2 Tim 4:20). Nei, tenk det - syk! Kunne ikke Paulus bare lagt hendene på ham da - han reiste jo ved andre tilfeller opp døde! Kanskje det var Trofimus tro som ikke holdt mål?
   La oss høre om en annen medarbeider, som vi ellers hører mye om - Timoteus: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og for de sykdommer du så ofte lider av.» (1 Tim 5:23). «Dine jevnlige sykdommer,» sier 1930 oversettelsen av Bibelen.
   Nei, skulle du hørt på maken! En apostel som så ofte lider av bestemte sykdommer - ja, jevnlig! Hva var galt med ham, mon tro? Bare noen få ord om ham: 1 Kor 4:17: «Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt i hver eneste menighet.» Altså en betrodd medarbeider og lærer i Guds ord!
   1 Kor 16:10: «Når Timoteus kommer, sørg da for at han kan være hos dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning, likesom jeg.» Det var ikke lite!
   1 Tess 3:2: «Vi sendte da til dere Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Han skulle styrke dere og formane dere om deres tro.» Altså en som ikke bare trodde selv, men også kunne styrke andre i troen!
   1 Tim 1:2: «- til Timoteus, min ekte sønn i troen!» Min ekte sønn i troen! Men altså med sine jevnlige sykdommer!
   Trenger du mer?

   Det er altså ikke min hensikt, å ta fra deg troen på en mulig helbredelse, du som måtte være syk, for Jesus kan helbrede også i dag - men min hensikt er å ikke ta motet fra noen fordi de er syke, og kanskje ikke blir helbredet! La ikke sykdommen ta fra deg troen!

   En tredje ting som kan forårsake dette Abbaropet, er ytre forfølgelse. Leser du resten av denne Salme 25, så vil du se at det var særlig dette som var årsaken her. Har Herren forlatt meg i denne nød? Er jeg blitt overgitt til fienden? Til og med Jesus selv opplevde en slik anfektelse i denne situasjon, at Han måtte rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27:46; Mark 15:34).
  Men legg merke til apostelens henvendelse til Gud - hele tiden setter han kun sitt håp til Ham! Han appellerer til Hans barmhjertighet og miskunnhet, ber om at Han må åpenbare sin sannhet for ham og vise ham veien osv. Du må alltid se slikt på bakgrunn av Jesu vitnesbyrd: «Jeg er veien og sannheten og livet.» (Joh 14:6). Jeg er! Har du ikke sett det?
   Og så vitner han dette velsignede om Herren: «Herren er god og rettvis, derfor lærer Han syndere veien!» (v.8). Syndere! Han lærer syndere veien! Hører du Jesu vitnesbyrd?: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13; Mark 2:17; Luk 5:32). Dette er gjengitt direkte i tre av evangeliene, så dette er det viktig for Herren å få frem!
   Og dette altså - som salmisten sier her - fordi «Herren er god og rettvis» Nettopp hva Jesus selv sier i denne forbindelse: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!»
   Så sier jeg altså til deg nå - hvem du så er: Kom til Herren - du vil møte barmhjertighet! Det var Ham salmisten satte sitt håp til - og ble berget! Tenk for et liv å leve!: «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham, og Hans pakt skal bli dem kunngjort.» Fortrolig samfunn med Gud selv! Du må bare ikke være så sky, men tro Hans ord til deg! «Vær frimodig, redde hjerte, Dristig, du forsakte sinn! Skynd deg nå med all din smerte Like til din Jesus inn!»
   Ja, dette skulle jeg gjerne gjøre, men er Han nå min Jesus? Vel, Faderen gav Ham nå for verden - så kan du tenke etter selv. Vær frimodig, du som gjerne vil komme til Ham - det er ifølge Guds eget ord, Faderen som drager deg!
   Det er ikke noe spesielt fromt det, vet du - å gå slik sky og tvile på frelsen. Jeg liker det dårlig, når folk tviler på det jeg sier - hva tror du da Herren gjør?

   Hvor salig å få ha, og leve med det vitnesbyrd, likesom salmisten her: «Mine øyne er alltid vendt til Herren, for Han drar mine føtter ut av garnet.» (v.15).
   Han gjør det! Han drar mine føtter ut av garnet! Regn med det! Tro det! Det er gitt deg til det!