Dette er forkynt midt i en tid, da landet og folket er i en dyp krise. Det står ille til - alt det som var fint og rett og godt er revet ned og folket befinner seg følgelig i en dyp krise. Nå er det Herren som taler - og da kan vi søke Hans svar på spørsmålet: Når er et land og et folk i en dyp krise?
   Vi kan ta for oss Japan som et eksempel - det er et land kjent for høy moral. Jeg husker min far, som var sjømann, fortalte - om man så hadde glemt igjen lommeboka på en bar, så kunne en regne med å få den igjen, med alt urørt. Men om et land var strøkent på den måten - at de nærmest kunne si som Paulus før sin omvendelse: «- i rettferdighet etter loven uten lyte» (Fil 3:6), kunne det likevel være i dyp krise? Om alt fungerte som det skulle i Norge etter Norges lover og den allment aksepterte moral, var det dermed ingen krise?
   Det ville jo være en velsignelse for samfunnet om det fungerte bra - ikke minst i forholdet til Guds regler for menneskelivet - men om en skrapte av noe av denne fasaden, denne overflaten, om du vil, sto det da like bra til, på det åndelige området? Nei, denne fasaden kunne tvert imot vise seg å være noe som skjulte den sanne tilstanden.

   Forfallet som fulgte frafallet i Israel så mang en gang - til og med så langt at Herren måtte sende dem i landflyktighet, som krigsfanger hos fienden - var tross alt en fordel. Jesus åpenbarer noe vesentlig idet Han sier til fariseere og skriftlærde ved et tilfelle: «Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.» (Matt 21:31).
   Vi skjønner hvorfor - synden og fallet, og dermed skylden innfor Gud, var så mye mer åpenbar hos dem, enn hos de egenrettferdige fariseere. Vi kan faktisk si det slik, at den åndelige krisen er større i et folk hvor frafallet og ugudeligheten ikke viser seg i det ytre, enn når det synker ned i moralsk forfall. Hvem kan nemlig overbevise et egenrettferdig menneske om hans dype behov for redning, så lenge hans sanne tilstand - den som egenrettferdigheten dekker over - ikke blir avslørt?

   Så er da Israel i stort moralsk forfall, og som nevnt i en dyp åndelig krise. Men bare inntil noe skjer! Og hva er nå det? Jo, det sies like før i kapitlet: «- inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes for skog.» (v.15).
   Det er bare én som kan snu dette - og det er Gud! Og det skjer idet Ånden blir utøst! Skjønner du? Du kan bli et så moralsk fortreffelig menneske det bare er mulig å bli, du er likevel i dyp åndelig krise, på den brede vei til den vide port som fører i fortapelsen! Ja, dess lenger du har kommet på den veien, dess mer har du forøket krisen!
   Først når Den Hellige Ånd er blitt utøst i ditt hjerte, er krisen over! Ikke faren nødvendigvis, men krisen. Apostelen forkynner: «- Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.» (Rom 5:5).

   Det er ikke det at vår kjærlighet er blitt så stor, men vi har sett Guds kjærlighet til mennesket! Det er blitt oss åpenbart ved evangeliet - ved Golgata! Og dette har blant annet denne frukt som vi leser om hos disse i teksten vår - de sår ved alle vann! Og fordi de har sett inn i frihetens fullkomne lov, kjennes de på at de løser mennesket fra bånd, og ikke pålegger dem nye lovbud. Jesus har kjøpt deg fri! Det var hva Han åpenbarte meg, broder. Han har kjøpt deg fri ved sitt eget blod! Den kjærlighet er det som er utøst i mitt hjerte ved Den Hellige Ånd! De slipper oksen og eslet på frifot!
   Jesus er kommet for å slippe deg på frifot! Fra nå av skal du kun følge meg, sier Han. Nå skal du få skjule deg under mine vinger! Nå skal du slippe å måtte gå et skritt selv, på en vei du allikevel ikke kan ta deg frem på- jeg bærer deg hele veien! I mine sår har du legedom, og i min straff - den som rammet meg - har du fått fred! Er ei det kjærlighet?

E.K.

   De betegnes med et bestemt begrep disse menneskene - disse «såmenneskene» - de kalles lykkelige. At det ikke nødvendigvis er en følbar lykke, kan vi forstå ut fra at de blir fortalt at de er lykkelige. Det tyder jo da på at det er tale om den høyeste form for lykke, nemlig salighet! Salige er dere!
   Er de salige fordi de sår? Nei, de sår fordi de er salige! Ingen oppnår det aller minste hos Gud, ved lovgjerninger! «Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de oppriktige av hjertet,» leser vi i Sal 97:11. Hva skal vel du så, om ikke dette lyset først er blitt sådd i ditt eget hjerte?

   Vi har fått å forkynne forløsningen! Gjenløsningen i Jesus Kristus! «Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:18-21).
   Hvordan skal du bli rettferdig for Gud? For det vil du vel gjerne være! Allerede her og nå, ikke sant? Hvordan skal jeg bli det, tenker du gjerne? Du er, svarer Ordet - ved at Han ble gjort til synd for deg!
   Det er jo det som er blitt forkynt oss, og som vi forkynner videre - Han har tatt vår synd bort! Det er vel det du også sår hos andre? Det som av Ånden er sådd i deg! Det er Ånden - Han som herliggjør vår frelser og Herre, Jesus Kristus, for våre hjerter - som gjør hele forskjellen! Det er denne utøsing av Guds kjærlighet ved evangeliet som gjør Herrens hær sterk! Det vi trenger er et frigjort Guds folk! Sant frigjort, ved evangeliet! Satt fri ved Åndens vitnesbyrd i hjertet!
   Visst finnes det noen slike originaler blant oss, som nok kan gå like til bålet for det de tror på - men det er jo fordi de er slik av natur, og av og til mangel på forstand - sunt bondevett som det gjerne kalles. Men uten Ånden er det et offer forgjeves!
   Nei, Kristi kjærlighet driver oss, vitner den fremste og største av apostlene. (2 Kor 5:14). Jeg har sett - det er en som elsker deg! Det har jeg sett ved evangeliets åpenbaring for meg - den samme kjærlighet til alle mennesker! Gud er forsonet! Gud er forlikt! Og det - som vi hørte - la Han selv grunnen for!

   Gjenløst! «Ikke med forgjengelige ting, med sølv eller gull - men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.» (1 Pet 1:18-19).

   Så har du vel såkorn - har du ikke? Dette såkornet, det har i seg evig liv - liv i Gud! Ja, Guds liv!

   Vel, så får du som i det hele tatt bryr deg med dette – og ikke bare er fornøyd med å leve for deg selv i din egen lille boble her i verden – spørre: Hva skal hjelpe vårt folk i dets dype åndelige krise? Og måtte det dog skje, at du ble svar skyldig, i dette svært så alvorlige spørsmål, slik at du kunne bli avhengig av Herren i alle ting, og vandre ydmykt på Hans veier, som det heter. Da skal nok sannheten bli deg åpenbart – og åpenbar!
   Hør til slutt hva en av Guds betrodde vitner om det i Sak 4:6: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.»