|
Den store profeten - ildprofeten som han kaltes - var nå i stor anfektelse.
Han som hadde nedkjempet de 500 Ba'alsprofeter på Karmel-fjellet,
var nå på flukt fra en kvinnes makt. Nemlig Jesabel, dronningen -
selve hovedkilden til Israels frafall og avgudsdyrkelse.
Det var ikke mye igjen av den store profeten nå - han
som hadde stått så frimodig opp imot avgudsprestene i Herrens navn.
Hør ham nå - dette kan vi lese i det samme kapittel som teksten vår
er hentet fra: «Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte
han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er
nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn mine fedre.
Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn
har forlatt din pakt. Dine alter har de revet ned, og dine profeter
har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter
livet.» (v.4 og 10).
Nå orker han ikke mer. Nå er også ildprofeten kun en
fattig synder innfor Gud! For det finnes ikke inngang i Guds rike
for noen andre enn fattige syndere. Elias kunne ikke gå inn i Guds
rike på sin store tro på Herrens velde og makt! Han kunne ikke gå
inn der på den store gjerning han hadde fått stå i! Han kunne ikke
gå inn der på grunn av de store tegn og under Herren hadde utvirket
ved ham! Dette er noe vi bør ta oss ad notam i vår tid. Jesus taler
nemlig om noen som skal tro seg selvskrevne til himmel og salighet
på grunn av slike ting. I Matt 7:21-23, leser vi: «Ikke enhver som
sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den
som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen:
Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder
i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da
skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra
meg, dere som gjorde urett!»
Vi kan også lese om en annen flokk i Luk 13:26-27: «Da
begynner dere å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre
gater. Men Han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er
fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.»
Hva leste vi hos Matteus her?: «Mange skal si til meg
på den dagen!» Mange! Det skal være mange slike! Som viser
til sitt eget i frelsesspørsmålet. Som viser til hva Gud har brukt
dem til - hva de gjorde osv.
Hos Matteus sier Jesus dette i forbindelse med at Han
taler om treets frukt! På frukten skal treet kjennes! Dette er altså
en dårlig frukt! Det er ikke en frukt av samfunn med Herren! Når mennesker
altså finner noen trøst og frimodighet i sitt eget kristenliv og sin
tjeneste.
Nei, ildprofeten hadde ett stort behov innfor Herren - et behov han
ikke kunne tilfredsstille selv. Ikke engang ved Herrens hjelp og kraft.
Profeten var i behov av å få sine synder renset bort. Han var i behov
av syndenes forlatelse - han som alt annet kjød. Det måtte gjøres
soning også for ham, om han skulle kunne stige inn i himmel og salighet.
Derfor ser vi gjentatte ganger disse underlige veier
«de store» måtte gå. Tenk bare på døperen Johannes - lange tider i
et fangehull, for så å bli henrettet ved sverd, som en forbryter.
Hør hvordan Jesus taler til sin mor Maria der hun kommer til Ham med
en begjæring, i bryllupet i Kana - hun som pavekirken har opphøyd
til en avgud større enn Jesus selv: «Da det ble mangel på vin, sa
Jesu mor til Ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Kvinne, hva
vil du meg?» (Joh 2:3-4).
«Kvinne, hva vil du meg?» Kvinne! Det er sin mor
Han taler til! Og hvem er Han? Det kan det jo sies mye om, vet vi
- men Han er blant annet den som har gitt oss det fjerde bud: «Du
skal hedre din far og din mor!» (2 Mos 20:12).
Vi leser et ord i Klag 3:33: «For det er ikke av hjertet
han plager eller bedrøver menneskenes barn.» Nei, aldri av hjertet!
Han har altså ikke noe behag i det - men det hender Han må likevel.
Og det har denne ene grunn - at det kun er én inngang til Guds rike,
nemlig den drakt, den bryllupskledning som er renset i Lammets blod!
Derfor må ikke mennesket få noe annet å opphøye seg på
innfor Gud, for da er det tapt. «For hver den som opphøyer seg selv,
skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (Luk
14:11).
Derfor må Han ta slike grep ofte, for at Han skal få
opphøye oss i sin tid, på det sanne og rette grunnlag - løsepengen
Han selv har betalt for oss: Blodet!
Paulus var jo også en slik som var rikt utrustet fra
Herrens side, til den gjerning han skulle stå i - men hør hva han
forkynner: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store
åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal
slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.» (2 Kor 12:7).
Og nå Elias i en hule ute i ørkenen. Hva er det som får
deg til å stige frem for Herren med frimodighet? Når, og på hvilken
grunn våger du deg frem? Nå er Elias liten og hjelpeløs. Nå ser han
sin svakhet - den lyser vel som en sol for ham der i den mørke hulen!
Jeg har sviktet! Jeg har ikke bare klaget min nød, men jeg har endatil
bedt Gud om døden!
E.K.
|
Og
så, midt oppe i denne situasjon skjer det noe, der ute like for hulens
inngang. «Og se, Herren gikk forbi. Foran Ham fór en stor og sterk
storm som kløvde fjell og knuste klipper.» (v.11). Det var virkelig
Herren som gikk forbi - men i den tilstand han var, Elias, våget han
seg ikke ut til Ham. Å nei, ikke når Han kom slik! Men så står det
noe underlig og velsignet her: Denne stor og sterke stormen fór foran
Ham, men Herren var ikke i den! Hør det!: Ikke i den! Når dette
var passert, står det videre: «Etter stormen kom det et jordskjelv.»
Det var Herren som var der ute, men Elias kjente Ham ikke igjen, og
han våget seg ikke ut. Nei, han så nå hvor langt fra han var Hans
likemann! Hadde du våget deg ut? Men også her vitnes det: «Men Herren
var ikke i jordskjelvet.» Videre: «Etter jordskjelvet kom det
en ild.» (v.12). Hvem våger seg nær til ilden? Den fortærer deg! Det
er jo ildens vesen det - den fortærer alt den kommer i berøring med!
Men så får vi dette velsignede budskapet igjen: «Men Herren var ikke
i ilden.»
Det er møtet mellom Gud og et syndig menneske vi leser
om her. Har du ikke det for øye, så går hele meningen tapt for deg.
For se det som skjer nå: «Etter ilden kom lyden av en stille susen.
Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut!»
Da Elias hørte den! Nå kjente han Herren igjen
- den Herre som synderen kan nærme seg! Nå våget han seg ut! Han la
riktignok kappen om ansiktet - et tegn på beskjemmelse. Han skulle
stå innfor Herren! Da kommer det gjerne en blygsel over synderen.
Men det hindret ham ikke fra å gå ut - ut dit hvor Herren var. Ut
dit hvor Herren åpenbarte seg som en stille susen. Denne var Herren
i! Dette var ikke bare noe Han sendte foran seg eller hadde
omkring seg - nei, slik er jeg! «Herren er barmhjertig og nådig,
langmodig og rik på miskunnhet.» (Sal 103:8). «Da Han så folket, fikk
Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne
som får uten hyrde.» (Matt 9:36). «Jesus ble grepet av medynk
og rørte ved øynene deres. Straks fikk de sitt syn igjen, og de fulgte
Ham.» (Matt 20:34). «Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden,
rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren!» (Mark 1:41). «Da Herren så
henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!»
(Luk 7:13). Bare for å nevne noe.
La du merke til et ord som gikk igjen her? Medynk!
Og apostelen vitner så fint om Ham: «For vi har ikke
en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår
skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten
synd.» (Hebr 4:15).
Her møter vi det igjen: Medlidenhet! Har Han ikke
medlidenhet med oss - Han som var villig til å ta korsets død for
oss! Dette er den stille susen, ved hvilken Herren kaller den fryktsomme
synder ut av den mørke hulen han er blitt drevet inn i! Kom ut Elias!
Frykt ikke! Det er meg! Jesus! Han er i sin egen person, den stille
susen som Herren ikke bare er i, men som er Herren selv!
Dersom du er her i kveld - kom frem! Eller er du en av dem som våger
å møte Ham i noe annet? De mennesker som har opplevd orkanen,
de som har opplevd jordskjelv, som har opplevd hva ild
kan gjøre - de skjønner hva dette dreier seg om. Forkynn for dem at
de komme til dette for å møte Gud - de ville rømme så langt bort det
var mulig å komme! De ville ikke oppleve dette en gang til! Du skjønner
tanken? Hvor uvettige vi egentlig er, når vi vil møte Gud på noe annet
grunnlag!
I andre religioner - i filosofiens verden - kan det være
mange fine og høyttravende ord og tanker, men i møte med den hellige
levende Gud vil det blåse bort som agner for vinden - brenne opp som
fjon i ilden. Våre synder må sones! Og det er der - og kun der du
kan møte Gud - i syndebæreren! I det Guds lam, Jesus Kristus! Og det
med frimodighet! Du behøver ikke engang legge kappen over ansiktet.
Nei, som det står i Sal 34:6: «De så opp til Ham og strålte av glede,
og deres ansikt rødmet aldri av skam.»
Rødmet aldri av skam! For de så - og trodde hva de så
- deres synder var ikke mer for Gud! Og hva skulle de da rødme for?
Så helt og fullt har Herren tatt våre synder bort fra oss, at vi ikke
engang behøver å rødme i møte med den tre ganger hellige Gud.
Men det tar noen tid i Herrens selskap for et menneske
å nå dit hen - om en noen gang gjør det i dette livet - hvor vi bærer
det gamle menneske med oss! Men vi skal, uansett hvordan vi føler
det eller har det, få lov til å tro denne totale syndefordrivelse,
og syndsforlatelse, som er gitt oss i vår Herre og frelser, Jesus
Kristus! Han er det Guds Lam som bærer verdens synd! (Joh 1:29 og
36).
|
Pinsedag
