Da syndefallet inntraff, kom mennesket og hele denne jord inn i en ny situasjon - torn og tistel skjøt opp av bakken - jorden skal være forbannet for din skyld - i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød - og selv skal du være underlagt døden, og i livet de krefter som hører døden til.

   Det er menneskets situasjon, og denne situasjon har da mennesket prøvd å avhjelpe så godt det har kunnet. Og denne menneskehet har da delt seg i to flokker helt fra begynnelsen av, representert ved Kain og Abel.

   Den ene flokken sier: Arbeid så vil Herren hjelpe deg! Deres motto er: «Herren hjelper den som hjelper seg selv!» Den andre flokken har et åndelig lys, i hvilket det ser, og sier: «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til!» (Ordsp 10:22).

   Kain kunne ikke forstå Abels vei, og hånet og spottet den - men den dag de stilte seg innfor Herren med sine offer, ble det åpenbart - Gud så til Abels offer, men til Kains så Han ikke!
   Kains offer var noe han selv hadde fått virket frem - altså et resultat av hans egen virksomhet - mens Abels offer, et slaktet lam, ikke var noe mindre enn et vitnesbyrd om Jesus!

   Marta for eksempel, var en kristen kvinne som var mer influert av Kains sinn og tanke enn av Abels, og derfor angrep hun Marias plass, og irettesatte Herren selv, for at Han ikke gjorde noe med situasjonen - og derfor måtte også Herren irettesette henne, og gjøre henne oppmerksom på den fare hun svevde i. Marta, du er en fallen skapning, og nå står du i fare for å gå ned feil vei - ja, er allerede godt i gang med det.
   Hun hadde ikke evnen til å vurdere situasjonen selv, men trodde seg altså å ha det - og det var faren!
   Hvorfor hadde hun ikke den tillit til Jesus, at Han selv kunne vurdere situasjonen, og gjøre det som var rett?
   Han lot Maria sitte der og «ikke gjøre noe!»

   Disse menneskene - som Maria her - har altså dette lys: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matt 6:33).
   I en salme er det uttrykt slik: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.» (Sal 127:1-2). Mens han sover! Altså, uten å gjøre noe som helst!
   Det stemmer overhodet ikke med vår tanke, vet du - og heller ikke med det som stort sett er blitt forkynt oss - nemlig, at vi må da gjøre en egen innsats, om vi skal få noe!
   Men den tanke har sin grunn i to ting - at vi fremdeles har tro på betydningen av vår egen innsats - og at vi ikke forstår oss på, og kjenner Guds nåde! Nemlig at Han gav deg alt, mens du ennå var en hedning, en ugudelig, ifølge blant annet Rom 5:6.
   Men dette er selve forutsetningen for å kunne leve sant med Gud - at du kjenner Hans nåde, det vil si, at du lever i bevisstheten om at alt beror på Hans nåde - og ikke noe på din egen innsats.
   Og nå må du spørre deg selv, om det virkelig er her du lever! Befinner du deg på Marias plass - Jesu gjerning for deg! - eller på Martas plass - din gjerning for Jesus!

   Han som taler til oss i teksten her hos Jesaja, det er den samme som talte til Marta og sa: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.» (Luk 10:41-42). Det kan også sies slik: Dine tanker el. ditt sinn, trekkes hit og dit av de mange ting.
   Det er det samme som vi hører her: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter. Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.» (v.2-3a).
   Og det er dette budskapet, som da går ut som vi hører det her: «Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (v.1).
   Men her står jo om å kjøpe! - det nevnes to ganger i denne forbindelse. Det er altså i utgangspunktet en pris for dette du innbys til å motta uforskyldt av nåde - det er verdifulle saker! Hvordan er det da mulig? Jo, du har fått løsepengen, nemlig Jesu Kristis dyrebare blod! En annen har betalt for deg!

   Hva slags folk er det tale om her? Jo, de som tørster, og de som ikke har noe å betale for seg med! Med andre ord, de elendige! - Og ikke de som kan gjøre en innsats!
   Han har ikke bruk for din innsats!
   Peter fremstår i Skriften som et eksempel på det, for oss. Han ville blant annet bygge hytter for Jesus, Moses og Elias på Tabor, og ble slått til jorden av en åpenbaring ovenfra - hvor han får høre: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!» (Mt. 17,5).
   Og denne reaksjonen på Peters tilbud kom også fort: «Ennå mens han talte,» står det! Han fikk ikke engang talt ferdig.
   Det er ikke din innsats jeg har bruk for Peter, men at du hører Ham!
   Videre kjenner vi til Peters løfter og forsikringer forut for Getsemanekampen og korsfestelsen, og hvordan det gikk med ham.

   Men da så Peter gikk der fullstendig knust og dømt av sin egen synd, og ikke minst, uten det minste fnugg av tro på egen innsats - da får han høre hilsenen fra den oppstandne Jesus.
   Så er det også nettopp han som siden skriver til menigheten, til meg og deg: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (1 Pet 5:5).
   Det samme skriver Jakob i sitt brev. (Jak 4:6).

   De som tørster og ingen penger har!
   Ja, men så er det dette som vi stadig støter på da - ja, at vi skal komme slik til Herren, det er nå så - men vi skal vel ikke fortsette som sådanne? Vi skal vel bli bedre nå da vi osv.
   Og så ser vi gjerne ikke da, hva som løfter hodet - det er kjødet, det gamle menneske, som vil opp og leve, og utfolde seg - for denne veien blir det for smal, og denne porten blir det for trang.
   Jeg blir jo bundet! - Jeg får ikke leve ut! - Nei, jeg dør! Men hvem er nå egentlig denne Jeg? Hva er det for en kar? Jo, det er en antikrist, som vil styrte Gud selv av tronen! Derfor må han dø! Ikke forbedres, for han kan ikke bli annerledes - han må dø, og så må det fødes et nytt - et helt nytt - menneske!

   «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del!» Og så fortsetter Han: «- som ikke skal bli tatt fra henne!»
   Denne plassen har - midt imot det naturlige menneskes tanke og fornuft - Herrens velbehag over seg! Den skal ikke tas fra deg! Herren elsker disse som sitter der!
   Han har ikke kalt deg til disse vannene for at du bare skulle få en sup å gå videre på, men for at du skulle bli ved dem! Bli værende!
   Det er dette Peter kaller «å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» Det er det du er kalt til!

   Da reiser gjerne det gamle menneske seg i oss - for det er fullstendig uten forstand på det som hører Guds rike til, og sier: «Ja men, skal vi ikke gjøre noe da?»
   Hør hva Jesus sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt.» (Joh 15:5).
   Vi er kalt til hvile, ikke til strev og trelldom.

   Denne Maria, som ifølge sin søster, «ikke gjorde noe» - bar hun frukt?
   Det står en beretning som vi skal lese: «Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, da kom en kvinne til Ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over Hans hode mens Han satt til bords. Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige. Men da Jesus merket det, sa Han til dem: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg! De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd. Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.» (Matt 26:6-13).
   Du ser, disse disiplene, de forsto ingenting, de var opptatt med å utbre Guds rike etter sine egne begreper - men denne kvinnen, hun så hvordan, og ved hva, Guds rike skulle utbres - nemlig ved at Jesus ble ofret i vårt sted! Hun hadde det åndelige lys, som de andre manglet!
   Og Guds rike utbres heller ikke i dag, ved noe annet enn at forsoningsverket blir klart for hjertet! - Og videre: Det blir heller ikke utbredt  i deg ved noe annet!
   I Jobs bok, står det et ord: «Stå stille og gi akt på Guds under!» (Job 37:14).
   Det fører ikke til passivitet, men det fører til at vi vandrer i Hans gjerninger i stedet for i våre egne!

   «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse.» (v.3).
   Hør! - står det - og ikke: Gjør!
   Og jeg vil opprette en evig pakt med dere! - Evig pakt! - Noe som er slått fast én gang for alle - nemlig at vår frelse er i Lammets blod, og det kan ikke rokkes!
   Han sier om det selv blant annet: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.» (Jes 54:10).

   Dette kan du altså ta din tilflukt til også i dag - for det rokkes ikke! - Det står evig fast!
   Så lyder det også i teksten vår, og det er Guds eget ord: «- og gi dere Davids rike nåde, den visse.»
   Om denne nåde - som jo er for vår skyld, rettet på oss - er så viss, hvorfor kan ikke du være viss da? Du henger vel ikke fast i noe annet? - Din tro, ditt kristenliv, din kunnskap, dine opplevelser. - Eller kanskje du er med i den rette sammenheng, og lært av den rette, eller de rette predikanter? - Eller kanskje det er noen bestemt åpenbar synd som holder deg tilbake?
   Eller er det denne nåde, den som er åpenbart deg i Jesus Kristus, som er grunnen, alene!

   Vik ei fra mitt hjerte, dyrebare smerte, åndens fattigdom!
Vis meg mine brister så jeg aldri mister nådens legedom!

E.K.