«Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter?» (v.22b). Ja, hvorfor? Det er vel et folk som skriker over sin smerte, over det som kommer over dem, men de skriker ikke over hvordan de har stilt seg til Gud og til Hans ord, det som er selve årsaken til denne nød de befinner seg i! De skriker ikke over den tilstand som råder i menigheten, over at den falske gudsdyrkelse har tatt over. Utskårne bilder, fremmede lands falske guder. Men de skriker høyt over det som rammer dem som en følge av dette frafall.
   Derfor må profeten si: «Jeg er sønderknust fordi mitt folk er sønderknust. Jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet meg.» (v.21).
   Det var ikke en søderknuselse som førte til omvendelse for folket. Ikke en bedrøvelse etter Gud som vi kan lese om i 2 Kor 7:10. Derfor hadde de, i eget omdømme, ikke bruk for den forbinding som er av Gud. Nei, her drev de med sin falske gudsdyrkelse og var vel fornøyd med det. De mente å kunne kjøpe seg frelse. Det kan skje ved klingende mynt, som en sier, eller såkalte gudelige gjerninger. Falsk gudsdyrkelse går alltid til syvende og sist ut på avlat – å betale for deg! Når du bare har fått oppfylt disse ting, kan du ta det med ro.
   En slik Gud blir ikke så brysom – nei, han blir i virkeligheten ikke mer brysom enn du tillater ham å bli! Du avspiser ham med noen goder, og så bør han være fornøyd.
   Men ærlig talt – hva tenker du om en slik Gud? – en som er ute etter hva du kan gi ham? Å du, hvor mange har ikke gjort – og hvor mange pr. i dag gjør ikke Bibelens Gud til en slik avgud, de avspiser med sine offer, og ellers gjør de som de selv vil. Som en, som til og med står frem som en forkynner sa: Når jeg gir tiende til Gud, gjør jeg som jeg vil med de øvrige 90%.

   Slik holdt altså dette jødefolket på, og Gud var harm, står det. Så går altså muligheten til den høyeste salighet dem forbi! Han har som det står tidligere her, sendt til dem sine tjenere profetene, daglig, tidlig og sent – men de ville ikke høre!
   Er vi ikke Abrahams barn? – er det ikke nok det vi driver med? Og så våkner de ikke opp av dette bedraget før den dagen det er for sent, og Guds dom over ugudeligheten, velter inn over dem med tyngde!
   «Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst!» lyder det. (v.20). Nå er dagen kommet, da de trær som ikke bærer frukt skal hugges ned og kastes på ilden. Og så oppdager du, at du er blant dem! – Jeg er ikke frelst! – og nå bryter Guds dom innover oss!

   Har du sett ditt behov for den forbinding som er av Gud? Det hadde ikke skjedd hos folket her. Derfor ble de heller ikke forferdet over det de drev med – det som etter hvert fylte hele menigheten. Alle slags avguder og avvikelser fra Guds ord!
   Det er en avgud som vel ligger oss aller nærmest, og som vi er snare til å bygge et alter for, og ofre til. Jesus taler om Ånden – Han skal gå i rette med verden og overbevise om synd, og den avgud Han fremfor alt avslører er vår egen frelsesvei! – at de ikke tror på meg, sier Jesus. Og der denne avgud og dette avgudsoffer får lov til å stå, der følger alle de andre etter.
   I dag kan du møte så mye underlig som fyller bede- og forsamlingshus, som gjør at de sanne troende ikke kjenner seg hjemme der lenger. Ser ikke sine egne tegn, men i stedet fremmede.
   Det første jeg måtte tenke på, da jeg leste denne teksten, var fikentreet i vingården – det som ikke bar frukt. Vingårdsmannen ville ha det hugget ned, men det var en som ba for det, gravde om det og ga det gjødning.

E.K.

   Men så blir det dessverre ofte likevel slik, ser vi, når vi leser i Guds ord, at hvor mye Han enn graver og gjødsler, blir det ikke frukt. Treet tar ikke til seg den næring som er nødvendig.
   Vi som av naturen er slike ufruktbare trær, hvordan tar vi til oss denne næring? Jo, gjennom øret! – gjennom det ord vi hører forkynt! Derfor, det menneske som støter ordet fra seg, det har ingen mulighet for frelse.
   Men mange gjør seg opp sin egen mening om hva som er kristendom – og da er alle kanaler stengt! Det tar ikke til seg næring!
   Andre går inn for å bære frukt for Gud. Det er viljen som starter det hele – og så ber de om styrke og kraft og hjelp. Ja, du har vel hørt det mang en gang? Som om det var det de i første rekke trengte.
   Så taler de gjerne om Den Hellige Ånd mer enn noen andre, men de er i virkeligheten fremmede for alt sant åndsliv.
   Jesus kalte oss ikke til å streve etter alt mulig, vi mener vi må, eller bør ha - nei! Han kaller deg til hvile!  - som vi leser i Matt 11:28. Han stiller seg fremfor deg igjen og igjen, og viser deg sine hender og føtter, og sier: Det er nok! Det er hva jeg har gjort for deg! Jeg er ikke kommet for å la meg tjene, men tro det jeg forkynner deg!
   Og hva er det så Han forkynner deg? Det står så godt og klart i Hebr 9:26b: «Men nå er Han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.»
   Dette er gjødningen! Av dette evangelium blir det frukt for Gud. Om Gud så fylte deg til randen av all mulig kraft, kunne ikke du bære frukt for Ham av den grunn. Nei, dersom et menneske i sin samvittighet ikke er løst fra alle bud og krav, kan det ikke bære frukt for Gud.
   Se på Golgata kors – slik vil Gud bli tjent, at vi tror det som skjer der. Det virker Han selv ved sitt ord og sin Ånd, der hvor Han får komme til!

   «Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er hennes konge ikke der? - Hvorfor har de vakt min harme med sine utskårne bilder, med fremmede lands falske guder?» (v.19).
   Et land langt borte, det er å være under syndens og lystens herredømme! Da er du i et land langt borte fra Herren, fra Guds rike, hvor ikke noe urent får komme inn! Men vi leser i Luk 15, og om en som våknet i tide, der han satt blant svina og mettet seg med de skolmer som de åt. Han kom til seg selv, hører vi!
   Vi tenker gjerne på et vilt liv i synder, slik som han levde, men det behøver det slett ikke å være! Hør hva Paulus sier om sin tidligere gudsdyrkelse – den som skinte så fint både i hans egne, og andres øyne: Rettferdig det vil si, ulastelig, uten lyte, etter loven! Hva sier han om det nå? – skarn! Det vil si, menneskeavfall! Så lite aktet han det nå, det han den gang mettet seg med, og mente seg å nå himmel og salighet ved!
   Han kom til seg selv! Det vil si, våknet åndelig opp, da Jesus åpenbarte seg for ham, og han fikk se den rettferdighet som er av Gud. Da begynte han å vitne annerledes enn før. Nå vitnet han ikke lenger om sin tjeneste for Gud, men Guds tjeneste for ham! Som han skriver til korinterne, som var på vei inn i en svermerisk åndelighet - 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Det evangelium er nemlig en Guds kraft til frelse og liv!

   Ja, tenk om mange som tror de eter fete og margfulle retter, kunne våkne opp for hva de i virkeligheten metter seg med! Bare Gud selv kan gi innsikt i det!
   Så får det være vår bønn, at vi må få se - og se i tide!