|
Profeten Jeremia handler her i samsvar med sitt kall og sin oppgave
- han profeterer.
Vi kan spørre på menneskelig vis: Hvordan kunne han vite
dette, og tale dette? Hvor hadde han det fra? Dette talte han jo mange
hundre år før Jesus sto frem!
Det spørsmålet svarer Guds ord på selv. Det er det som
er så godt med Guds ord blant annet - det gir den enfoldige forstand.
(Sal 119:130).
Enfoldig - det er i daglig tale
og etter vanlig forståelse, noe tilbakestående, en som det er lite
ved som en gjerne sier - men en rett forståelse av hva det virkelig
er, ses først, når du ser det i forhold til mangfoldig!
Det er altså tale om en ensrettethet. Det bibellærer Øivind
Andersen kalte - hjertets rettethet på Jesus!
Kort sagt er det en som holder seg til Guds ord alene,
i denne sammenheng vi taler om. - Altså når det har med hva Guds ord
forkynner om mennesket, om Gud, om Guds rike, hva Guds vilje er osv.,
spør en ikke andre kilder til råds!
Og hva svarer så Guds ord på vårt spørsmål? - Hvordan kunne profeten
vite dette? Det svarer: «Aldri er noe profetord brakt frem ved menneskers
vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.»
(2 Pet 1:21).
Den Ånd ved hvem Jesus ble avlet i Marias liv som menneske,
Han var det som talte gjennom Jeremia her. Det er profetordets Ånd!
- Det er Kristi Ånd! - Det er Guds Ånd! - Og derfor kan du også stole
mer enn 100% på det, om det var mulig! De er ord om hvilke Jesus sier,
at himmel og jord skal forgå før dem! Du finner det utsagnet i tre
av evangeliene. (Matt 24:35; Mark 13:31; Luk 21:33).
Og det du gjør, når du hører slikt - det er nok det samme
som jeg ofte griper meg selv i - når Hans ord er så trygt og sikkert,
da skulle det også bare mangle om ikke jeg virkelig trodde på det!
Og hva gjør jeg da? Jo, jeg fører det hele tilbake til min person,
og blir sittende igjen med en forpliktelse overfor Guds ord, i stedet
for den trøst dette var ment å gi meg!
Han har sagt det! - Og det er nok!
Ser du dette?
Vi blir ute av stand til å ta til oss ordet til frelse
og trøst og utfrielse, fordi vi hele tiden tror at det dreier seg
om oss! Men Ordet til frelse, trøst og utfrielse, det er ikke ordet
om oss, det er Ordet om Jesus! - Det er Ordet om korset!
Født under loven!
Selv om vi i utgangspunktet er hedninger, og ikke jøder,
er vi like fullt født under loven, og forstår oss ikke på annet enn
det som taler med lovens røst. Lovens røst, den kjenner vi godt igjen,
og den forstår vi oss et stykke på vei på - selv om vi ikke forstår
oss på loven i seg selv - for den er åndelig sier Paulus. (Rom 7:14).
Men vi kjenner oss «familiære» overfor dens tale - og
det har sin årsak i dette som også Paulus skriver om: «For når hedninger,
som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse,
som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven
krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet
og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem
-» (Rom 2:14-15).
Dette som Gud har lagt ned i dem, som vi leser her, det
er det som får dem til å handle til en viss grad, - mer og mindre,
fra individ til individ - i samsvar med det som er rett etter Guds
vilje - og som får det ugjenfødte og av Guds Ånd uopplyste menneske
til å tro, at det finnes noe godt i dem!
Men de ser ikke hvor ofte de handler i motsetning til
det denne lov i dem taler og vitner om - for ikke da å tale om Guds
egen lov!
Og det er også dette som får deg til å igjen og igjen
søke løsningen i deg selv! Du har nemlig av naturen en inngrodd tro
på deg selv, rett og slett! Men denne natur er fallen, vitner
Ordet!
Og enda verre blir dette, når du ikke lenger bare har
del i denne loven som er lagt ned i det naturlige menneske, men i
tillegg får innsyn i Guds lov!
Den klareste frukt av loven i et menneske - altså
at loven er virksom - det er denne erkjennelse: «Jeg må bli annerledes!» Jeg!
Det stanser der! Det stanser ikke hos Gud - for der kan du jo ikke
komme, slik som du er nå! Nei, først må du bli annerledes, ikke sant?
Først må saken komme i orden, og det hviler på deg!
|
Og når ble du så «annerledes» da, at du kunne ha med Gud å gjøre?
For du mener vel at du har med Ham å gjøre i dag? - Du gjør vel det?
Hvordan skjedde så det?
Hvordan har du hatt det i dag, min venn?
- Svar ærlig nå. Har du gått der med dette: Jeg må bli annerledes!
- over deg? Jeg er en så dårlig kristen! Jeg er et så elendig vitne
for Jesus! Jeg faller så ofte igjennom! Min tro er så liten og svak,
at det kan knapt kalles en tro! osv.
Ja, alt dette er ille - og det er ikke noen bra ting
å slå seg til ro med dette! - Det er mange som gjør det til et evangelium,
vet du! Det er så deilig å være uten ansvar for sine handlinger -
for synden er så deilig!
Nei, det er ikke slik - men det blir aldri noen løsning
på dette - du får aldri løftet hodet og bli glad, før det begynner
å gå opp for deg, at du hører Herren til, med all
denne elendigheten! Det er ikke dette som teller i denne saken!
Problemet for oss her er alltid dette, at vi tenker: Jeg må bli annerledes først!
Dette er ikke noe du behøver å tenke og resonnere deg
frem til - det kommer helt spontant og naturlig - fordi du er født
under loven! - Og dette ditt gamle menneske kan aldri bli annerledes!
Det er derfor Jesus taler i klartekst til oss, idet Han
sier: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle
syndere.» (Matt 9:13).
Syndere! - Ja, men det er jo det du
er nå! - Før du er blitt annerledes!
Det er deg Han kaller på! Og hvorfor kaller Han på
en som deg? Jo, det leste vi teksten vår - og det var ikke mulig å
tro det, om det ikke sto skrevet i Guds eget ord: «Dette er det navn
som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet!»
Du vet, en som bærer et slikt navn - Han trenger syndere, Han trenger
noen Han kan være det Han er for! Han trenger bare dem som selv ikke
har noen rettferdighet! Og da sier jeg bestemt: Ikke har noen, ingen
som helst, rettferdighet!
Det er nemlig nettopp hva Ordet forkynner oss: «Den derimot
som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige,
han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» (Rom 4:5).
Her understrekes det, at det er tale om dem som ikke
har gjerninger - det vil si, gjerninger som holder for Gud. - De rettferdiggjøres
ved tro!
Og i denne sammenheng ser vi enda en velsignet sak -
nemlig at troen ikke er noen gjerning! - Det er altså
ikke noe som kommer fra oss, som en løsepenge vi
betaler Gud for frelsen ved - men det er tvert imot noe som formidles til oss,
idet vi hører om den løsepenge som allerede er betalt!
Det tales av enkelte mye om dette som heter livets rettferdighet -
det som Skriften kaller troens frukt - skal ikke si så mye om det
nå - bare dette: For all del ikke forfør noen til å skulle bli tilfreds
med den rettferdighet en måtte finne der! Altså i deg selv og
ditt liv som kristen - for om du har fått et kall ifra Herren til
å vitne for andre mennesker, så er det å vitne om den rettferdighet
vi leser om i teksten vår nå: Herren, vår rettferdighet!
Tenk, Han har gått så langt i dette, i dette å få deg
til å se og begripe det, at Han har tatt det som sitt eget navn!
Idet du sier at du tror på Jesus, sier du altså at du
tror på Herren, din rettferdighet! Legg deg det på hjertet!
Jeg skal si deg noe som du kanskje synes låter underlig: Ikke engang
den klareste åpenbaring av evangeliet for ditt hjerte, ved Den Hellige
Ånd, er noen garanti mot denne giftige soppen som jeg blant annet
har pekt på i kveld! Du kan bare lese i Galaterbrevet for å bli overbevist
om det - for du bærer dette gamle loviske menneske med deg hele den
tid du er på jord. Derfor må du høre Ordet
om Jesus igjen og igjen, så det får korrigere deg. Og jeg håper jeg
har fått bidra noe med det i kveld, å opplyse deg om hva Ordet om
Jesus egentlig er for noe. Det forstår du bedre, ikke minst, om du
får feste blikket på det navn Han betegner seg med her hos profeten
Jeremia: «Herren, vår rettferdighet!»
|
Julenatt
/ ottesang
