«Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La Ham redde ham! Han skal utfri ham siden Han har behag i ham.» (v.8-9).
   Det er som å stå ved Jesu kors og høre spotternes ord dette. Hadde du stått der og hørt dem - og på samme tid vært kjent med Salme 22, da ville du forstått hvem som hang der på korsets tre. Iallfall om Ånden fikk opplyse ditt sinn. Bare hør: «Andre har Han frelst, seg selv kan Han ikke frelse! Han er Israels konge, la Ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på Ham! Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri Ham om Han har behag i Ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn.» (Matt 27:42-43).
   Det er jo som å høre ordene fra Salme 22! Da David skrev ned Salme 22, var Jesus allerede korsfestet! Ikke fysisk her på jord, men i Guds hjerte! Han var allerede gitt for verdens synd. Derfor kunne også mennesker bli frelst ved troen på Ham, før Han fysisk ble korsfestet for våre synder her på jord. Derfor hører du disse vitnesbyrdene fra spotterne ved korset. Selv om det var spott fra deres side, så uttrykte det en sannhet: «Andre har Han frelst, seg selv kan Han ikke frelse!»
   Begge deler var sant! Han hadde frelst mennesker - eller gitt mennesker del i sin frelse, før Han ble korsfestet! Vi skal ta med noen vitnesbyrd om dette. Synderinnen i Simon fariseerens hus får høre: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (Luk 7:50). Den blodsottige kvinnen som bare rørte ved kappen Hans: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (Luk 8:48). Og til sine disipler: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» (Joh 15:3).
   Alt rene! Men Jesus var ennå ikke korsfestet! Og dessuten sto de like foran et veldig svik mot Jesus. Og det kom ikke overraskende på Ham - Han hadde tvert imot forutsagt det. Men likevel: Dere er alt rene! Rene for Gud! Rene for all synd, med andre ord! Men midt i sin synd!
    Hvordan kan det ha seg? Om vi ikke kjenner svaret på dette - da undrer jeg meg på hvordan du har tenkt å nå frem til målet! Hvordan du da skal unngå å havne under loven og dens vilkår!
   De var rene på grunn av sin tilflukt til Jesus. Og denne tilflukt til Jesus igjen, hadde sin grunn i det ord Han hadde forkynt dem, og lagt inn i dem.
   I sin yppersteprestelige bønn i Joh 17:8, hører vi Jesus si om dette: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg.»
   Derfor var de rene for Gud - og ikke fordi de i motsetning til alle andre, var uten synd i seg.

   Slik ble mennesker frelst gjennom hele den gamle pakt - det vil si frem til Jesu kors og død. Ikke ved den gamle pakt, men ved den nye som skulle komme!
   Så det var sant som spotterne sa. Han hadde frelst andre! Men det andre var også like sant: «- seg selv kan Han ikke frelse!» Nei, Han bad inderlig i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39; Luk 22:42).
   Skulle du bli frelst, da kunne Han ikke frelse seg selv fra kors og død! Han måtte sone dine synder! De hadde altså rett! Gud som kan vitne gjennom steiner og et esels munn, Han kunne også vitne gjennom disse forblindete fiendenes munn! Til og med djevelen må tjene Hans sak!
   Paulus vitner i Ef 1:4: «For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.»
   Hellige og ulastelige for Hans åsyn. Er det ikke hva det hele dreier seg om? Det gjør det for det menneske som har begynt å ane hva det vil si, at Gud er hellig og du en synder. Og det blir prekært for den som ser noe dypere inn i dette. Og da ser vi all religiøsiteten som blomstrer i kjølvannet av dette. Mennesket forsøker etter evne å bli nettopp hellige, rettferdige og ulastelige for Guds åsyn. Kanskje du også kjenner til dette strevet som ligger oss i blodet! Herren er nær - jeg må pynte meg!
   Men her fikk du jo løsningen lagt frem for deg, så enkelt at et barn kan forstå det: «For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi» - altså ved det - «skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.»

E. K.

   Er ikke det et forunderlig ord? Er ikke evangeliet et forunderlig budskap til oss? Er det noe du blir fort ferdig med? Når ble du hellig og ulastelig for Gud? Hør nøye det forunderlige svar Herrens ord gir deg her: Før verdens grunnvoll ble lagt!
   Det du altså så ofte strever med å bli - det fikk du i Ham før verdens grunnvoll ble lagt! «Den rettferdige av tro, skal leve!» (Rom 1:17). Men da må det jo være noe å komme til tro på! Og det er dette det vitnes om i Salme 22, så mange århundrer før det skjedde her på jord. Her henger Han som ble lovt allerede på selve fallets dag - Han som skulle få sin hæl knust. Det vil si, Han som skulle lide for det som nå var skjedd! Han som skulle frelse oss gjennom sin lydighet, sin rettferdighet, sin hellighet og sin lidelse!
   Han var uttatt i Guds evige råd til å ta på seg ansvaret for menneskets synd. Og hør hva Han vitner her: «Til deg satte våre fedre sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.» (v.5-6). Nei, de ble ikke til skamme - og det blir ikke du heller - for Gud er trofast!
   Men nå skal du få se noe merkelig og gripende, som blir åpenbart også her i denne salmen: Du har allerede sett denne kjærlighet Gud har til mennesket - Han fridde dem ut, og de ble ikke til skamme, de som ropte til Ham i sin nød. Han hadde altså behag i disse! Men til hvilken pris? Hva med Hans Sønn? Han måtte erkjenne sin stilling innfor Gud: «Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk.» (v.7). Ikke mye Guds velbehag å spore her! Han må tvert imot rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke.» (v.2-3).
   Ser du hva din frelse kostet har? Nei, ingen av oss kan måle det, men vi kan ane noe, av hva Jesus i sin kjærlighet til oss, var villig å ta på seg.
   Men Han ble hørt! Av en helt bestemt grunn - en annen grunn enn grunnen du og jeg blir hørt for. Vi leser i Hebr 5:7: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
   «For sin gudsfrykt!» Det kan ikke sies om noen av oss! Nei, vi blir hørt på grunn av denne Jesu gudsfrykt, som vi leser i Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.»

   Jesus døde ikke forgjeves der på korset - det skal nemlig du nå himmel og salighet på! Ved det har du Guds fulle velbehag over deg nå. Du som har vendt deg fra ditt syndige jeg, til Ham for frelse.

   Åpenbar synd - det bør jo være utenkelig for en kristen å leve i det. Men likevel er ikke det, det farligste - for det vet du hva er, og derfor driver det deg nettopp til frelseren. Selv om du rødmer av skam som tolleren ned ved tempeldøren, så kommer du nå likevel - for hvem andre har sonet din synd? Hvem andre kan du gå til med dette?
   Men religiøsiteten - hva med den? Den er tusener ganger mer farlig for oss - for den har den egenskap ved seg, der den får vokse frem, at den skjuler sannheten - virkeligheten - for oss, så vi tror vi er i oss selv, hva vi kun kan være i Jesus. Sannheten om oss - vår totale fortapthet i oss selv, åpenbares også der på korset - ja, i hele Jesu stedfortredende gjerning på jord. Det var det egenrettferdige kjøds reaksjon på dette, vi ser i dem som sto der ved korset og spottet Ham - og det er det som er årsaken til spotten mot Ham også i dag. Mennesket vil ikke akseptere sin falne og fortapte tilstand, selv om døden taler sitt tydelige språk!

   Men vi - og jeg håper virkelig at du er med i dette vi - vi tror til sjelens frelse, som Hebr 10:39 uttrykker det.