|
«Sett deres lit til Herren til alle tider!»
(v.4a). Jeg møter av og til mennesker som bekjenner kristennavnet,
og for hvem dette med frelsen er en liketil og selvfølgelig sak. Og
jeg kjenner på trangen til å spørre vedkommende: Er du aldri
i tvil? Hva med hjertedommen over brist og nederlag?
Mennesket er av naturen utstyrt
med dette som heter samvittighet. Dette i oss som enten forsvarer
eller fordømmer våre tanker, ord og gjerninger. Den er mer og mindre
aktiv hos de forskjellige mennesker.
Noen har en øm samvittighet,
som vi sier. Det skal aldri så lite til, så går de nedbøyd. Andre
kan ha en stor syndserkjennelse, men likevel med den største ro for
det. Likevel er det dette – samvittighetens stemme, hjertedommen –
de fleste bygger sitt gudsforhold på. Med andre ord, hva føler jeg
i forhold til dette og hint. Men dette er ikke å ha med Gud
å gjøre. Det er å ha med din falne syndenatur å gjøre – enten
den frikjenner eller fordømmer deg.
Her er det mange som går
feil, og noen av dem ser evigheten lyst i møte, mens andre skjelver
ved tanken. Begge ut fra den dom de føler her inne.
Den falske profeten,
den falske læreren som er deg nærmest, det er ditt eget hjerte.
Det er de svar du finner her inne.
Det er noe som heter å grunne på Guds ord,
og i rett forstander det sant. Jeg grunner på den natt og dag, som
salmisten sier, men vi har også noe vi kaller grublerier. Og
da tenker vi gjerne på dette å gå og rote i sine egne tanker om Gud,
om hellighet, åndelighet osv. Men det er å spørre det
fortapte menneske til råds, for det er nemlig hva du er – fortapt!
I åndelig henseende allerede død.
Derfor kommer det til oss
utenfra. Og det å ha med Gud å gjøre, det er å høre
hva Han taler til deg. Herren er i Ordet, i budskapet.
Så helt og fullt ett med det, at den som tar imot det tar imot Herren
selv. Derfor sier også Jesus oss, at mine ord er ånd og er
liv.
Så holder altså Herren frem
for deg en helt bestemt gjerning, tanke, følelse
og lyst. Og så sier Han: «Den som gjør dette skal dø.» Og da
vil jeg spørre deg: Er det ikke enkelt? Du kan jo bare lese i Guds
ord og se om du skal få leve eller dø! Guds ord er jo i så henseende
ikke noe abstrakt, det er helt konkret. Det taler like
ut! Og her betyr det jo overhodet ingenting, hva du og jeg eventuelt
føler i forhold til dette.
Om du har begått et tyveri
eller et drap, og stilles for domstolen, betyr det jo ikke noe hva
du føler – om du føler skyld eller ikke. Om du er sønderknust eller
likeglad. Det eneste som betyr noe er hva lovboken sier.
Et menneske kan komme langt i dette med erkjennelse
av synd og skyld – ja, så langt at de drukner i selvforakt og tar
sitt eget liv. Slik som Judas for eksempel. Men det er noe bare Gud
kan virke, og det er dette som heter bedrøvelse etter Gud.
Å du, om det riktig gikk
opp for meg og deg, hvor forkomne vi i virkeligheten er. Vi kan ikke
frembringe noe som forslår hos Gud!
Når jeg leser denne teksten, kommer det for
meg, det som står – Frelsen hører Herren til! Det er ikke noe
som vi ikke må få! Må få det, for vi er aldeles uten!
Jeg leste en interessant artikkel i en avis.
Skribenten var ingen kristen og skrev om menneskets ondskap, og det
var en sann og dyp innsikt som du ikke så ofte finner i kristne forsamlinger,
dessverre. Og jeg ble sittende og tenke – hvordan kan et menneske
med en slik erkjennelse leve uten å vende seg til Gud? Da kom det
et ord til meg, og da så jeg det – det er ennå noe som mangler i din
erkjennelse! Ordet står i Davids salme 51:6: «Mot deg alene
har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort
– »
All synd er synd imot
Gud! Han som har gitt loven som overbeviser om synd. All synd
-
Nå er ikke poenget å føre
det dithen at du skal undersøke om du nå har den rette erkjennelsen.
Nei, tvert imot, men å belyse hvor upålitelige de er de svar du finner
her inne i ditt eget, og hvor pålitelig Guds ord er derimot. At dette
å få det rett med Gud, er noe som ligger utenfor mine og dine evner
og muligheter.
E.K.
|
Det er et ord som har talt til meg i lengre tid nå, og det
har gjort meg godt, og det er det ord Jesus vitner når Han taler om
livets brød i Joh 6:32: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses
gav dere ikke brødet fra himmelen. Men min Far gir dere det sanne
brød fra himmelen.»
Loven førte dere ikke til
livet – nei, var ute av stand til det på grunn av kjødet. Det som
ofte går for å være sunn og sann kristendom, men ikke er annet enn
det som kalles selvforbedringens vei ved hjelp av lovgjerninger.
Det lå heller ikke i noe
menneskes makt, hvor hellig han nå enn var, å gi dere noe fra himmelen.
«Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen,»
som døperen Johannes vitner i Joh 3:27.
Mitt rette gudsforhold, det
er noe som er gitt meg fra himmelen! Ser du den? Det ble født i en
stall i Betlehem. Da kom det til jord i mennesket Jesus Kristus. Mitt
rette gudsforhold er Ham!
«-
frelse setter Han til mur og vern,» leste vi i teksten vår. «- setter
Han!» Hørte du det? Ikke du! - nei, Han!
«Lukk
opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder
fast ved sin troskap.» (v.2).
Her står om porten et rettferdig
folk går inn gjennom. Vi skal først se på Sal 118:20: «Dette er Herrens
port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.»
Her står en helt konkret
påstand: Dette er – Blader vi til Joh 10:9a, så begynner det
slik: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han
bli frelst.»
Det er altså dette
vi leser om her! «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids
hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet,
leser vi om i Sak 13:1. En port til rettferdiggjørelse av syndere,
kan vi si.
Et underlig bilde kan vi
vel si, men dog: Du går inn gjennom denne døren som en
hjelpeløst fortapt synder, og kommer ut på den andre
siden som en rttferdig, hellig himmelborger. Ser du dette?
Vi skal merke oss dette med
synd og urenhet. Det er nemlig ikke rettferdige i seg selv, som er
kalt, men de som hører kallet og går inn gjennom porten, mottar Ordet,
det er de rettferdige for Gud, selv om de er syndere i seg selv.
Det er Jesu blod som renser fra all synd, og det uten noe tillegg!
Så skal vi lese igjen det verset vi begynte
med, og være klar over at det ikke er profeten Jesaja som taler til
oss, men Herren selv: «Sett deres lit til Herren
til alle tider!» (v.4a). Det er Herren som sier det til
deg!
Ja, sier et menneske da,
men kan jeg det nå da? Til alle tider! Det er ingen tider som er unntatt
her, og slett ikke de tider da synden er blitt svær for deg – Jesus
kom jo ikke for rettferdige, men syndere.
Til alle tider! Når du mener
deg å ha gjort de rette valg i livet! Til alle tider! Når du kjenner
deg kald og tom og likegyldig! Til alle tider! Når du kjenner deg
verdslig og uåndelig! Til alle tider! Sett din lit til Herren!
Du sier det kanskje så ofte
du også: Jeg er så uendelig svak! Ja, hadde du enda vært det. Det
er ikke de svake Herren har problem med, men de som har såpass krefter
at de satser selv.
Så møter vi en begrunnelse
videre i verset for at vi skal sette vår lit til Ham: «For i Herren
Herren har vi en evig klippe.» (v.4b).
Klippen er Jesus! Du vet
da Peter bekjente hvem Jesus er – da sier Jesus til ham at dette er
en gave fra himmelen - Matt 16:17-18: «Jesus svarte ham og sa: Salig
er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart
dette for deg, men min Far i himmelen. - og
på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter
skal ikke få makt over den.»
Kjennskapet til Jesus! Han
som kom fra himmelen for å sone mine synder og forsone meg med Gud
ved sitt blod. Derfor er denne grunn beskrevet som en evig klippe.
Evig bestående! Med andre ord – urokkelig!
Vi møter denne urokkelige
grunn i evangeliet, hvor alle anstøt er tatt bort! Er det noe som
vakler, så er det vi, ikke den grunn Han har satt våre føtter på!
På bakgrunn av det vi har vært inne på nå,
må vi se apostelen Paulus’ ord til menigheten i Korint i 1 Kor 2:2:
«For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og
Ham korsfestet.»
Sett deres lit til Herren
til alle tider!
|
For
rettferdighet og fred
