Tilbake            
                                               For rettferdighet og fred

 

 

 

   For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6

 

Sett deres lit til Herren til alle tider!

Jes 26:1-7

   1 På den dag skal denne sangen synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter Han til mur og vern. 2 Lukk opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap. 3 Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit. 4 Sett deres lit til Herren til alle tider! For i Herren Herren har vi en evig klippe. 5 For Han har støtt ned dem som bodde i det høye, den kneisende byen. Han støtte den ned, ja, støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet. 6 Den ble trådt under føtter, under de hjelpeløses føtter, de fattiges fottrinn. 7 Den rettferdiges sti er jevn. Du jevner den rettferdiges vei.

   «Sett deres lit til Herren til alle tider!» (v.4a). Jeg møter av og til mennesker som bekjenner kristennavnet, og for hvem dette med frelsen er en liketil og selvfølgelig sak. Og jeg kjenner på trangen til å spørre vedkommende: Er du aldri i tvil? Hva med hjertedommen over brist og nederlag?
   Mennesket er av naturen utstyrt med dette som heter samvittighet. Dette i oss som enten forsvarer eller fordømmer våre tanker, ord og gjerninger. Den er mer og mindre aktiv hos de forskjellige mennesker.
   Noen har en øm samvittighet, som vi sier. Det skal aldri så lite til, så går de nedbøyd. Andre kan ha en stor syndserkjennelse, men likevel med den største ro for det. Likevel er det dette – samvittighetens stemme, hjertedommen – de fleste bygger sitt gudsforhold på. Med andre ord, hva føler jeg i forhold til dette og hint. Men dette er ikke å ha med Gud å gjøre. Det er å ha med din falne syndenatur å gjøre – enten den frikjenner eller fordømmer deg.
   Her er det mange som går feil, og noen av dem ser evigheten lyst i møte, mens andre skjelver ved tanken. Begge ut fra den dom de føler her inne.
   Den falske profeten, den falske læreren som er deg nærmest, det er ditt eget hjerte. Det er de svar du finner her inne.

   Det er noe som heter å grunne på Guds ord, og i rett forstander det sant. Jeg grunner på den natt og dag, som salmisten sier, men vi har også noe vi kaller grublerier. Og da tenker vi gjerne på dette å gå og rote i sine egne tanker om Gud, om hellighet, åndelighet osv. Men det er å spørre det fortapte menneske til råds, for det er nemlig hva du er – fortapt! I åndelig henseende allerede død.
   Derfor kommer det til oss utenfra. Og det å ha med Gud å gjøre, det er å høre hva Han taler til deg. Herren er i Ordet, i budskapet. Så helt og fullt ett med det, at den som tar imot det tar imot Herren selv. Derfor sier også Jesus oss, at mine ord er ånd og er liv.
   Så holder altså Herren frem for deg en helt bestemt gjerning, tanke, følelse og lyst. Og så sier Han: «Den som gjør dette skal dø.» Og da vil jeg spørre deg: Er det ikke enkelt? Du kan jo bare lese i Guds ord og se om du skal få leve eller dø! Guds ord er jo i så henseende ikke noe abstrakt, det er helt konkret. Det taler like ut! Og her betyr det jo overhodet ingenting, hva du og jeg eventuelt føler i forhold til dette.
   Om du har begått et tyveri eller et drap, og stilles for domstolen, betyr det jo ikke noe hva du føler – om du føler skyld eller ikke. Om du er sønderknust eller likeglad. Det eneste som betyr noe er hva lovboken sier.

   Et menneske kan komme langt i dette med erkjennelse av synd og skyld – ja, så langt at de drukner i selvforakt og tar sitt eget liv. Slik som Judas for eksempel. Men det er noe bare Gud kan virke, og det er dette som heter bedrøvelse etter Gud.
   Å du, om det riktig gikk opp for meg og deg, hvor forkomne vi i virkeligheten er. Vi kan ikke frembringe noe som forslår hos Gud!

   Når jeg leser denne teksten, kommer det for meg, det som står – Frelsen hører Herren til! Det er ikke noe som vi ikke må få! Må få det, for vi er aldeles uten!

   Jeg leste en interessant artikkel i en avis. Skribenten var ingen kristen og skrev om menneskets ondskap, og det var en sann og dyp innsikt som du ikke så ofte finner i kristne forsamlinger, dessverre. Og jeg ble sittende og tenke – hvordan kan et menneske med en slik erkjennelse leve uten å vende seg til Gud? Da kom det et ord til meg, og da så jeg det – det er ennå noe som mangler i din erkjennelse! Ordet står i Davids salme 51:6: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – »
   All synd er synd imot Gud! Han som har gitt loven som overbeviser om synd. All synd -
   Nå er ikke poenget å føre det dithen at du skal undersøke om du nå har den rette erkjennelsen. Nei, tvert imot, men å belyse hvor upålitelige de er de svar du finner her inne i ditt eget, og hvor pålitelig Guds ord er derimot. At dette å få det rett med Gud, er noe som ligger utenfor mine og dine evner og muligheter.

E.K.

   Det er et ord som har talt til meg i lengre tid nå, og det har gjort meg godt, og det er det ord Jesus vitner når Han taler om livets brød i Joh 6:32: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen. Men min Far gir dere det sanne brød fra himmelen.»
   Loven førte dere ikke til livet – nei, var ute av stand til det på grunn av kjødet. Det som ofte går for å være sunn og sann kristendom, men ikke er annet enn det som kalles selvforbedringens vei ved hjelp av lovgjerninger.
   Det lå heller ikke i noe menneskes makt, hvor hellig han nå enn var, å gi dere noe fra himmelen. «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen,» som døperen Johannes vitner i Joh 3:27.
   Mitt rette gudsforhold, det er noe som er gitt meg fra himmelen! Ser du den? Det ble født i en stall i Betlehem. Da kom det til jord i mennesket Jesus Kristus. Mitt rette gudsforhold er Ham!
   «- frelse setter Han til mur og vern,» leste vi i teksten vår. «- setter Han!» Hørte du det? Ikke du! - nei, Han!
   «Lukk opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap.» (v.2).
   Her står om porten et rettferdig folk går inn gjennom. Vi skal først se på Sal 118:20: «Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.»
   Her står en helt konkret påstand: Dette er – Blader vi til Joh 10:9a, så begynner det slik: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst.»
   Det er altså dette vi leser om her! «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet, leser vi om i Sak 13:1. En port til rettferdiggjørelse av syndere, kan vi si.
   Et underlig bilde kan vi vel si, men dog: Du går inn gjennom denne døren som en hjelpeløst fortapt synder, og kommer ut på den andre siden som en rttferdig, hellig himmelborger. Ser du dette?
   Vi skal merke oss dette med synd og urenhet. Det er nemlig ikke rettferdige i seg selv, som er kalt, men de som hører kallet og går inn gjennom porten, mottar Ordet, det er de rettferdige for Gud, selv om de er syndere i seg selv. Det er Jesu blod som renser fra all synd, og det uten noe tillegg!

   Så skal vi lese igjen det verset vi begynte med, og være klar over at det ikke er profeten Jesaja som taler til oss, men Herren selv: «Sett deres lit til Herren til alle tider!» (v.4a). Det er Herren som sier det til deg!
   Ja, sier et menneske da, men kan jeg det nå da? Til alle tider! Det er ingen tider som er unntatt her, og slett ikke de tider da synden er blitt svær for deg – Jesus kom jo ikke for rettferdige, men syndere.
   Til alle tider! Når du mener deg å ha gjort de rette valg i livet! Til alle tider! Når du kjenner deg kald og tom og likegyldig! Til alle tider! Når du kjenner deg verdslig og uåndelig! Til alle tider! Sett din lit til Herren!
   Du sier det kanskje så ofte du også: Jeg er så uendelig svak! Ja, hadde du enda vært det. Det er ikke de svake Herren har problem med, men de som har såpass krefter at de satser selv.
   Så møter vi en begrunnelse videre i verset for at vi skal sette vår lit til Ham: «For i Herren Herren har vi en evig klippe.» (v.4b).
   Klippen er Jesus! Du vet da Peter bekjente hvem Jesus er – da sier Jesus til ham at dette er en gave fra himmelen - Matt 16:17-18: «Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. -  og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
   Kjennskapet til Jesus! Han som kom fra himmelen for å sone mine synder og forsone meg med Gud ved sitt blod. Derfor er denne grunn beskrevet som en evig klippe. Evig bestående! Med andre ord – urokkelig!
   Vi møter denne urokkelige grunn i evangeliet, hvor alle anstøt er tatt bort! Er det noe som vakler, så er det vi, ikke den grunn Han har satt våre føtter på!

   På bakgrunn av det vi har vært inne på nå, må vi se apostelen Paulus’ ord til menigheten i Korint i 1 Kor 2:2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»
   Sett deres lit til Herren til alle tider!