For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               For kristen enhet

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Høyt opphøyet!

Sal 47:2 - 10

   2 Klapp i hendene, alle folk! Juble for Gud med fryderop! 3 For Herren, Den Høyeste, er forferdelig, en stor konge over all jorden. 4 Han legger folk under oss, folkeslag under våre føtter. 5 Han utvelger vår arvedel til oss, en herlighet for Jakob, som Han elsker. Sela. 6 Gud fór opp under jubelrop, Herren under basuners lyd. 7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng vår konge, lovsyng! 8 For Gud er all jordens konge, syng en sang med visdom! 9 Gud er konge over folkene, Gud har satt seg på sin hellige trone. 10 Folkenes fyrster samler seg med folket til Abrahams Gud. For skjoldene på jorden hører Gud til, Han er høyt opphøyet.

   Han er høyt opphøyet! Ja, Han er! Du ser Han er suveren i alle ting! Han er suveren i forhold til Israel - folket til Abrahams Gud som de kalles her - og Han er suveren i forhold til hedningene, om hvem det igjen profeteres her, at de skal samles med Guds folk. De troende av hedningene sammen med de troende av Israel. Om dem som ikke vil tro, heter det i Skriften: «Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36). Og det enten han er jøde eller hedning!

   «Han utvelger vår arvedel til oss, en herlighet -» (v.5). En herlighet, kalles denne arvedel her. David vitner i Sal 16:6: «En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» Hva er det for en arvedel? Hva er det som har tilfalt David, som han priser så høylytt? Peter skriver om denne arvedel i sitt 1 brev, der han skriver om hva profetene gransket etter: «- idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når Han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter.» (1 Pet 1:11). Herligheten deretter! Her møter vi denne herligheten igjen! Det var noe disse hellige hadde sett - hadde fått innsyn i - det var noe Guds Ånd hadde åpenbart dem, en arv som var tilfalt dem - eller for å si det med teksten vår: - som Gud hadde utvalgt til dem.
   Herren taler til Aron i 4 Mos 18:20, og sier: «Du skal ikke ha noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn.»
   Her ser du hva det er tale om: Han gir seg selv til oss! Den levende Gud er vår arvedel! Han gav seg selv til oss i sin Sønn, Jesus Kristus! Han selv med alt som hører Ham til! Det er det ufattelige, det er det ubeskrivelige - men det er om å gjøre at du som troende begynner å fatte noe av dette, for noen bedre beskyttelse mot frafall og higen etter hva denne verden har å tilby finnes neppe. Er det noe som bevarer oss i samfunn med Herren, så er det å få innsyn i denne ufattelige Guds kjærlighet og nåde, at Han kjøpte oss denne arv med sitt eget blod - ja, med sitt liv og sin død!
   Det er ikke med oss som med de fleste israelitter på Arons tid, som var arvinger til et landområde her på jord - selv om det var fint, for det var et landområde under Herrens særlige velsignelse, men vi er i likhet med Aron arvinger til Herren selv, for i likhet med Aron så er også vi nettopp prester, som han skriver til oss i sitt brev Peter: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1 Pet 2:9). Til og med et kongelig presteskap! Dette presteskapet består nemlig ikke av kongens undersåtter, men kongens barn!
   Og vi er i behov av å få stadig innsyn i dette! Det er som Christian Scriver er inne på i en preken, at et barn er i stand til å bytte bort en kostbar perle i noen glassbiter, fordi det ikke forstår verdien av perlen. Nå husker jeg ikke ordrett hvordan han skriver det, men poenget er altså dette.
   Du og jeg må ikke miste forståelsen av denne Guds gave som apostelen Paulus kaller usigelig! (2 Kor 9:15). Du kan ikke få del i dette - eller noe som i det hele tatt ligner på det - noe annet sted! «Simon Peter svarte Ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh 6:68-69). Og som Herren selv vitner for oss i Jes 43:11: «Jeg, jeg er Herren, og foruten meg er det ingen frelser.» Ingen annen! Og Peter igjen, der han står for det høye råd: «Han (Jesus) er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apg 4:11-12).
   Det er kun i dette Jesus navn det er frelse! Hvem er da Han som vitner ved Jesaja og sier: «Jeg, jeg er Herren!» Det er Jesus! Det er Han som skulle komme til jord bærende frelsernavnet Jesus. Om dette navnet vitner en engel før Han blir født inn i denne verden: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1:21). Frelse sitt folk fra deres synder! Frelsernavnet Jesus! Det var altså Hans primære oppgave her på jord. Høyt opphøyet!
   Det gjelder deg også det, vet du. Om du skulle være her som ikke på noen måte har fått bukt med din synd, som daglig plages av dette som ikke burde vært der - hør!: Han har frelst deg fra din synd! Han har! Det er ikke noe fremtidig - nei, det er tvert imot noe som ble brakt til veie i noe vi må kalle en fjern fortid. Det er nå flere tusen år siden! Ja men, hvordan kan det ha seg da, at jeg opplever det i meg hver dag - og noen tid hver stund?

E.K.

   Du gjør den feil som vi alle er kjent for å gjøre, at du venter at Herren skal ta synden ut av deg, mens virkeligheten er den, at Han har sonet for den. Det er det du må få festet ditt blikk på! Det er det som må gå opp i, og bli værende i din bevissthet og erkjennelse - synden er sonet!
   At Han steg ned hit og bar bort verdens synd - for et storverk! Det er det du skal få prise Herren for! Han har banet vei for deg like inn i selve himmelen! Du som ennå kjenner på synd, stor skrøpelighet og åndelig blindhet! Herren vil være din frelse, din styrke og ditt lys! Han vil være det, forstår du - mens du hele tiden har arbeidet på å bli det selv. Med Guds hjelp riktignok, men det er nå du som skal bli stående igjen som helten til sist! Se her, det har lykkes for meg! Å ja, det smaker jo det gamle menneske, men ikke Gud! Han gir ikke sin ære til noen annen! (Jes. 42,8). Som det står om den siste dag: «Herren alene er høy på den dag.» (Jes 2:11 og 17).
   Men hva var denne høye Herres skjebne på jord? Ble Han den ære til del, som i sannhet tilkom Ham? Nei, i en tjeners skikkelse sto Han frem, hånet, spottet, mistenkeliggjort og forfulgt - ja, de holdt Ham til og med for å være av djevelen - og til sist naglet fast til et kors! Dette hode for menigheten, hvordan er Han ansett i verden i dag? I vårt samfunn? Har noe som helst forandret seg på disse flere tusen år? Om dette i himmelen høyt opphøyde hode, må Paul Gerhard skrive i sangen: «O hode, høyt forhånet, med blodig sår og ve, O hode, tornekronet Til smerte, spott og spe.» Høyt forhånet!
   Dette blir virkelig noe for deg og meg, når vi får lese «Han (Jesus) som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.» (Fil 2:6-8).
   Ser du dette? Alt dette var frivillig - dette gjorde Han for din skyld! For at du skulle bli frelst! Begynner du å se dette, da begynner du å prise Ham som denne verden i sin gruelige åndelige blindhet forhåner! For hør hva som videre står i Fil 2:9-11: «Derfor har og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
   Da begynner du her og nå, å gjøre det samme som de i all evighet har gjort i himmelen - nemlig prist og opphøyd Ham som er skaper av alle ting! Og merk deg hva som står her - alle disse som nå fornedrer og forfølger Ham, og alle disse som opp igjennom historien har gjort det samme - også de skal en dag frem for Ham, og hør hva de skal gjøre der: «- i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
   Vi skal også være blant dem, men vi skal gjøre det med en løst tunge, i motsetning til de andre som i strid mot alt i seg også må erkjenne og bekjenne på den dag, at Jesus Kristus er Herre, men for deres vedkommende for sent - evig for sent! Da skal de innse hvem Han er, Han som de våget å forfølge og håne.

   Måtte vi ta oss i vare, så vi ikke skal ende med en vrang erkjennelse av hvem Jesus er. Han er den som kom til soning for dine synder. Den som kom for å kjøpe deg - din sjel - til Gud, med sitt blod. Den som ville være din frelser og forsoner i evigheters evigheter. Derfor fornedret Han seg selv!

   Ta det med deg, min venn! Ånd og lev i det, det er Guds sanne vitnesbyrd på jord!