Israel var, og er som oss - de ville gjerne finne årsaken til deres utvelgelse i seg selv. Det må være ett eller annet ved meg, som er årsaken til Guds gunst! - Og spesielt dersom en opplever at Gud bruker en på en spesiell måte, da må det helt sikkert ha sin årsak i noe ved meg, mine evner eller jeg gir meg mer helt over til Gud enn de andre eller jeg har mer tro enn de andre osv.
   Slik tenkte jo disiplene også - de kranglet jo til og med om hvem av dem som var størst, og han som ganske klart mente å være størst, nemlig Peter - hadde ikke til og med Jesus selv sagt, at det vitnesbyrd han brakte om Ham, det hadde ikke kjøtt og blod åpenbart ham, men Faderen i himmelen! (Matt 16:17) - sto han ikke da under en særlig velsignelse? 
   Vi vet hvordan det gikk med ham, han ble den minste av dem alle, nettopp ved at det han satte sin lit til sviktet. Han falt så dypt, at han ikke engang våget å regne seg til flokken. Da sendte Jesus ham en særlig hilsen! Du ser, ikke da han var blitt stor nok, men da han var blitt liten nok, sendte Herren ham en særlig hilsen. Og hvorfor dette vi er utsatt for fra Herrens side da, om det ikke har noen grunn i oss? Jo, Moses skriver det her i teksten vår: «Fordi Herren elsket dere.» (v.8).
   Om alt Peter sitt sviktet, så var det én ting som ikke sviktet, men sto like fast som før, og det var Jesu kjærlighet til ham. «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved,» kan vi lese i Jer 31:3. Derfor! - evig kjærlighet! Derfor heter det også: «Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke (ingenlunde) støte ut.» (Joh 6:37).
   Vi kan godt si, at Han ikke kan - for sin kjærlighets skyld! Slik er Gud - Han elsker!
   Dette hadde ikke gått helt opp for disiplene ennå - det var ikke dette som var stort for dem, men deres eget. De lette etter det store hos dem selv, helt i samsvar med folkets skade: «- dere skal bli -.» Den skade som oppsto på fallets dag, og som du kan lese om i 1 Mos 3:5.
   Vi finner det samme i oss selv: Hvordan skal jeg bli stor og bra nok, til at Gud skal ta imot meg, velsigne og bruke meg på en spesiell måte? Og skal du oppleve å stå under en særlig velsignelse og bli brukt på en spesiell måte, så undrer du deg gjerne på, hva det er ved deg, som forårsaker dette!
   Vi ser det samme, når det gjelder kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner, det er først og fremst de «store» Gud kan bruke, og bruker, tenkes det. Men hva sier teksten om det folk Gud utvalgte? «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene.» (v.7). Det hadde aldri sin grunn i noe ved dem selv, men i dette vi leser videre: «Men fordi Herren elsket dere og -.» (v.8).
   Det må bli vårt hjertes tro, det vil si, sannhet for vårt hjerte - ikke fordi det er noe særlig ved oss, men fordi Han elsker oss, og de hedninger som omgir oss. - Og sto Han ved den ed Han hadde svoret fedrene, skulle Han ikke da stå enn mer ved den pakt Han har opprettet i sin enbårne Sønn, Jesus Kristus - ja, i Hans blod!
   Gud er trofast i sin kjærlighet! - Det er den grunn vi har å stå på, og det er jo ingen sviktende grunn. De som mener seg å bygge Guds rike, tenker de noen gang på, at de kan bli så store i seg selv, at de blir ubrukelige for Gud! - Eller hva med den enkelte av oss? Har du ikke lest, at Gud har utvalgt og bruker det som ingenting er? Nå kan du jo ta deg noe tid til å meditere litt over ordet, ingenting! - og så se, hvor det da blir av det du til nå har satt din lit til.

   Men det er nå vel én ting, vi trygt kan hevde: Gud har velsignet oss og stått med oss på en særlig måte, fordi vi har holdt fast på sann lære og bibeltroskap! Ja vel! Jesus møter den samaritanske kvinne ute ved Sykars brønn, og også der åpenbares det ganske snart: Hva skal vi gjøre for å dyrke Gud rett? Hun sier: «Våre fedre (samaritanene) tilbad på dette fjellet (Garisim), og dere (jødene) sier at Jerusalem er stedet hvor en skal tilbe.» (Joh 4:20).

   Ser du, hva hun fokuserer på? Hvem av oss gjør det rette? Hva svarer Jesus på dette? «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» (Joh 4:23).
   Men dette kan jo ikke skje før de har mottatt Ånd og sannhet! De må først motta livet - livet i Gud - før de kan leve det - ja, i det hele tatt ha sans for det som hører Gud til. Og det (livet), vitner Skriften, er gitt oss i Hans Sønn, Jesus Kristus, mens vi ennå var syndere, blinde og forkomne. Det er ikke du eller jeg som har gjort det rette, men Gud!
   Og så leser vi lenger ute i Johannes evangelium: «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» (Joh 7:38-39a). De som trodde på Ham! - Altså, de som trodde på Guds fullbrakte frelse for dem i Ham! Og hør hvem Han da kaller på: «Om noen tørster, han komme til meg å drikke!» (Joh 7:37).
   Her er heller ikke tale om de store, de som har det i orden, men de som tørster, nettopp fordi de ikke har - fordi de mangler.

   Rett lære, bibeltroskap, vi trenger det mer enn noen gang før, om det kan sies slik, men du må bare ikke tenke at saken er god, fordi du har fått ett sett av læresetninger på plass. Har du kommet til Jesus? Du har læren om Jesus, ja vel - men har du Ham selv? Må du si: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste?» - for alt mitt eget svikter! - Og jeg har lært denne forunderlige Guds kjærlighet - Guds aldri sviktende kjærlighet - å kjenne, nettopp ved dette, at Han gav sin Sønn i mitt sted. Kan du tvile på en slik kjærlighet som ofret sin egen Sønn for deg, mens du ennå var en fiende? Ja, du kan, men du har ingen grunn til det.

   «For et hellig folk er du for Herren din Gud.» (v.6a). Et hellig folk, ikke fordi de hadde noen hellighet i seg selv, men fordi de var utvalgt av Gud. Og det forplikter, vet du, å være representanter for Den Hellige. Det må du ikke glemme, at i enhver sammenheng, fremtrer du som en representant for Den Hellige, i og med at du bekjenner deg til Hans navn!
   Det forplikter, men det blir aldri din frelsesgrunn! Hans hellighet, ikke din, er din frelsegrunn. - Hans soning, ikke din - Hans lydighet, ikke din - Hans rettferdighet, ikke din - Hans død for synden, ikke din - Hans blod, ikke ditt, er din frelsesgrunn. Frelsen er i Jesus alene, for bare der er det fullkomment for Gud, det Han vil ha av mennesket, og som mennesket må gi Ham om det skal gå vel.
   Men dersom Jesus har gitt Ham det, hva står så tilbake for meg, annet enn å takke og prise Ham for det? Her fødes det nye menneske, det nye livet, og tilbedelsen i ånd og sannhet.
   «Ingen kommer til Faderen uten ved meg!» (Joh 14:6). Hvem er det egentlig, som sier dette? - Er det Han som krever av mennesket? - Nei, hør: Det er Han som er kommet for å søke og frelse det som var fortapt! (Luk 19:10).
   Det som er fortapt, det kan jo umulig ha noe innfor Gud. - Da ville det jo ikke ha sunket, men nå synker det altså i avgrunnen med alt sitt. Dette er det altså Jesus er en frelser for - det som faller igjennom!

   La oss høre dette ordet til slutt, og la oss be i vårt hjerte om, at vi må få forstå det åndelig: «Ikke fordi dere var større enn alle andre folk, fant Herren behag i dere, så Han utvalgte dere. For dere er det minste av alle folkene. Men fordi Herren elsket dere.» (v.7-8a).

   Å, la aldri noensinne
Korsets tre meg gå av minne,
Som deg, frelsens fyrste, bar!
Men la kors og død og smerte
Tale, rope i mitt hjerte
Hva min frelse kostet har!

E.K.