Her har skjedd noe forunderlig med disse menneskene som taler her i salmen. Gud med oss! Det er mange som har påberopt seg det. Det er til og med krigshærer som har hatt det som motto. Men om det har vært berettiget, det er en annen sak.
   Vi leser jo om forholdet mellom Gud og mennesket, allerede tidlig i menneskets historie - ja, det gjelder de første mennesker: «Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte Han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.» (1 Mos 3:23-24).
   Det var blitt fiendskap mellom Gud og mennesket - mennesket var ved fallet inntatt av selvrettferdiggjørelsens ånd, og var derfor kommet i en total konflikt med Sannhetens Ånd. Så finner mennesket årsaken til sine feil og synder alle andre steder enn hos seg selv, og til og med hos Gud selv. Hør bare hva som nå var skjedd med de første mennesker, som til da hadde sett Gud som sitt største gode: «Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. Da sa Han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.» Hørte du det? Her gav Adam både Gud og kvinnen skylden for den synd han selv hadde begått! Kvinnen som du gav meg! Altså underforstått - hadde ikke du gitt meg henne, ville aldri dette ha skjedd! Slik fører han skylden for sin egen synd over på Gud. «Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.» (1 Mos 3:9-13). Det sto altså ikke noe bedre til her. Det var egentlig ikke min skyld, det var slangen som dåret meg.
   Å du, for en visdom i denne enkle beretningen. Her avsløres menneskets skade enkelt og greit! Dette kjenner vi jo igjen fra våe egen virkelighet. Vi unnskylder oss overfor sannheten, og forsøker å omgå den. Vi skjuler oss for den, om du vil, på samme måte som disse første forsøkte å skjule sin nakenhet. I møte med Gud ble deres nakenhet åpenbart. Det er årsaken til at mennesket i utgangspunktet skyr møtet med Gud - det vil si, den sanne Gud. Derfor lager man seg sine egne guder. Guder som tillater oss å leve i mørket, i løgnen. Det kan ofte være svært og strevsomt å leve med disse selvlagde gudene, men vi slipper iallfall sannheten om oss selv.
   Sannheten om oss selv er nemlig av en så alvorlig art, at vi må bli frelst ut av den, om det ikke skal gå evig galt. Bare hør her allerede i 1 Mosebok: «- øst for Edens hage satte Han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.»
   Vi mistet livet - det evige - som var av Gud, og det er umulig for oss, det kjødelige mennesket, å nå inn til dette livets tre igjen. Går vi slik inn i evigheten, da går vi inn i den evige død, vitner Skriften for oss, og derfra er det ingen vei tilbake. Det er den evige fortapelse!

   Men hva er det da med de mennesker vi møter i teksten her? De er jo etterkommere av disse som på grunn av sin synd ble drevet ut fra Guds åsyn. Det står om etterkommerne: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -.» (Rom 5:12).
   Det er meg og deg vi leser om her. Vi er alle inntatt av den gift slangen sprøytet inn i de første to!
   Men så leser vi altså disse menneskenes vitnesbyrd: De sang, står det. De sang ut sitt vitnesbyrd - og det lød slik: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.» (v.2). Hva er det som har skjedd? Det var jo satt opp luende sverd mellom Gud og mennesket! Og nå taler disse synderne om Gud som sin tilflukt sin styrke og sin hjelper! Her må jo ha skjedd noe vesentlig, ikke sant?
   Vi leser nok ofte Ordet ganske så bevisstløst - og tenker ikke over slike ting, og stiller derfor ikke dette spørsmål heller. Noe må jo ha skjedd! Har mennesket klart å forsone Gud? Har det maktet å sone og gjøre opp for sin synd? Har det funnet et betalingsmiddel? Ja, det har funnet et betalingsmiddel - eller rettere: Det har blitt forkynt et betalingsmiddel. Det ble forkynt allerede på fallets dag. Herren ventet ikke engang en dag, før Han forkynte dem evangeliet, det glade budskap, godt nytt! Han taler til slangen, Herren: «Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl.» (1 Mos 3:15).

E.K.

    Her får vi det første budskap om frelseren. Han skal gjøre ende på fiendskapet som synden - slangegiften - har skapt. Han skal knuse slangens hode, gjøre ende på dens makt, med andre ord. Men legg merke til det - det har sin pris! «- du skal knuse Hans hæl.» Her får vi det første budskap om at det skal koste Ham lidelse å få oss fri igjen! Siden møter vi det ut over i hele Skriften - «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5) - helt inntil vi ser Jesus henge der på korsets tre. «Det kostet Jesu dyre blod, Å frelse meg en dag.»
   Dette har disse menneskene fått innsikt i - Gud har en frelse for hånden. for oss! Det vi ikke kunne, det både ville og kunne Han! Frelsen hører Herren til! «Hans høyre hånd og Hans hellige arm har fullført frelse,» leser vi i Sal 98:1. Hørte du det? Han har fullført vår frelse! Det er vel det også du tar din tilflukt til?
   På dette grunnlaget tok de altså sin tilflukt til Ham, regnet med Ham og Hans hjelp - hadde slik tillit til Ham at de ikke fryktet for det skjedde her på jord.
   Tenk på alt det vi ser i dag, som kommer over verden - skremmende ting mye av det. Verden er i ferd med å tape sin glans, også for de verdslige. Den fremstår også for dem bare som mer og mer skremmende. Men de derimot har ikke noe sted å gå hen, så de blir overgitt til frykten og angsten: «Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser.» (Luk 21:25). Søk Gud, og søk i tide!
   Helt annerledes, ser vi, med de vi hører sangen av i teksten vår: «Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot.» (v.3-4).
   Derfor! Det viser jo til noe som er sagt føre - og der leser vi: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.» (v.2).
   De vitner om noe ganske bestemt: «En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig.» (v.5). En strøm! Hva for en strøm er det? Vi vet iallfall om en strøm som gleder Guds hjerte, og hele himmelens hærskare - det er Jesu dyre blodestrømme! Det har åpnet veien for oss, forbi kjerubene og de luende sverd, inn til det levende vann, inn til livets tre!

   Hvordan kan Gud glede seg over dette blodet, av sin egen Sønn? Ja, det står til og med, at det behaget Herren å knuse Ham! (Jes 53:10). Behaget! Å ha behag i noe, det er et sterkt uttrykk. Hvordan kan det ha seg? Jo, for ved dette skulle du bli frelst! Ved dette skulle du få fred! Ved dette skulle gjerdet som skilte brytes ned!
   Vi leser så fint om dette i Ef 2:14-18: «For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte Han fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd.»
   Her står du helt på sidelinjen, og kan bare betrakte dette som Han alene gjør for deg! Les det gjerne om igjen, og merk deg hvem som hele veien er den handlene her.
   Derfor hadde disse Korahs barn, denne frimodige tillit til Herren. Og det er vel all grunn til at også du og jeg skal ha det, ikke sant? Har vi ikke hørt det samme budskap om frelseren? Jo, det har vi! Og det gjelder jo oss!