«Vær oss nådig, Herre! Vær oss nådig! For vi er blitt mer enn mettet med forakt.»

   Når jeg leser denne klagesangen fra Guds folk, må jeg tenke på den flokk i Israel på Jesu tid som kaltes de stille i landet, og som Simeon i templet hørte til – det står om ham i Luk 2:25: «Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.»
   Merk deg det, at det ikke var nok at han var en rettferdig og gudfryktig mann. Heller ikke at han hadde kontakt med Den Hellige Ånd, og hadde fått løfte av Ham. Det er først når han en dag står der med Jesusbarnet i armene at han kan si av hjertet – og måtte det bare få synke inn hos den enkelte av oss: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse.» (Luk 2:29-30). Nå har jeg sett Jesus! Han er min frelse, min frelser, Han og ingen annen, eller ingenting annet!

   Herren hører det rop som stiger opp til Ham, men for oss kan det nå og da virke som Han drøyer urimelig lenge. Tenk bare på søstrene Marta og Maria som sendte bud på Jesus, da deres bror Lasarus var blitt alvorlig syk. Da Jesus kom imot dem hadde Lasarus alt ligget fire dager i graven. Men kom Han for sent? Nei, Han kommer aldri for sent for sine. Det er umulig! Men når noen dør, selv om vi har bedt – jeg hadde nær sagt natt og dag – så fristes vi av vantroen til å si som noen jøder gjorde ved Lasarus' grav: «Men noen av dem sa: Kunne ikke Han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?» (Joh 11:37).
   Vi vil se umiddelbart resultat – og da et resultat som vi tenker oss det bør være. Men hør du – hvor er nå den som dør i Herren? Tror du han eller henne ønsker seg tilbake hit? Hør hva Ordet sier i Sal 116:15: «Dyrebar i Herrens øyne er Hans frommes død.» Gud elsker sine, og kommer aldri for sent for dem. Men det er vanskelig for oss det, når vi står ved et dødsleie for et barn eller en ungdom for eksempel. Det er lov å sørge! Hør bare hva det står om Jesus ved Lasarus' grav: «Jesus gråt.» (Joh 11:35). Og det til tross for at Han visste hva Han skulle gjøre! - men denne atmosfæren av sorg Han så og følte omkring seg etterlot Ham altså ikke upåvirket. Han sørger altså med deg! Og hør da, hva Han sier til Filip, sin disippel: «Jeg og Faderen er ett.» (Joh 10:30).
   Han er altså ikke den som sitter der på sin opphøyde trone, og sier: Nå må du ta deg sammen! - tror du ikke på meg? Nei, Han gråter med deg!

   Herren hører dette gudsfolkets rop om å være dem nådig! Og det står så fint om dette blant annet i Sak. 2,17: «Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn! For Han har reist seg og er gått ut av sin hellige bolig.»
   Ja, som han skriver i sangen H.A. Brorson: «Så steg du i vår jammer ned, Så dypt som ingen vet!»
   Han gikk ut av sin hellige bolig, for å stige dypest ned i denne verdens elendighet, for å kunne hente opp den som lå dypest i den.
   Men vi skal merke oss nøye en ting – det er to grunner til at Herren reiser seg og griper inn – det ene er til frelse for dem som roper til Ham, enten det er til frelse for sin sjel, eller fra fare og nød, og det andre er til dom, der hvor synden er blitt stor, først og fremst aktuelt på den siste store dag, og når den tid du fikk her på jord er over. Det enkelte menneske må møte Ham som enten er deres frelser eller dommer. Noe tredje alternativ finnes ikke.
   Og hør da nøye hvordan det lyder, når Han reiser seg til dom, fra Jes 33:10-14: «Nå vil jeg stå opp, sier Herren. Nå vil jeg reise meg, nå vil jeg ikke lenger bli sittende. Dere skal være svangre med strå og føde halm. Deres egen pust er en ild som skal fortære dere. Folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli som avskårne tornekvister som brennes opp med ild. Hør dere som er langt borte, hva jeg har gjort! Kjenn min styrke, dere som er nær! Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?»

E.K.

   Ja, hvem? Jo, kun de som har en fullkommen rettferdighet og hellighet for Gud! Hør!: Fullkommen! Kjenn nå etter! Hvordan står det til i så måte?
   Vil du gå fortapt? Vil du møte denne fortærende ild? Ja, da gjør som så mange i vår tid – avskaff Gud i din egen bevissthet, og tur så frem som du selv vil.
   Hør hva Guds ord sier i forbindelse med vranglærerne for eksempel: «Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke.» (2 Pet 2:3b). Det gjelder alle disse skråsikre i vår tid også – de har avskaffet Gud i sin egen bevissthet, men som Ordet vitner: «- deres fortapelse sover ikke.» Den er altså våken og venter på dem!
   Vranglærerne ja – som aldri ville forkynne deg det jeg nettopp forkynte deg for eksempel, med mindre de vil dra noen egen nytte av det. Men Guds ord forkynner denne sannhet, for at du skal vende deg til din frelser og bli berget.
   For Han hører vårt rop, forstår du, om vi så skulle være de dypest falne og ugudelige. Hver den – gjentar det: hver den - som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» (Rom 10:13). Skal bli frelst! Det er løftet fra Han som heter trofast og sanndru! For Gud er fremfor alt nådig! Han er full av miskunn! I Sal 144:2, finner du en spesiell formulering av salmisten: «Han er min miskunn!» - er min miskunn! Det er noe han har sett Gud er!

   Han kommer for å berge sitt folk, kan vi lese mange steder og på forskjellig vis i Det Gamle Testamente, som her i Esek 37:23: «De skal ikke mer gjøre seg urene med sine motbydelige avguder og med sine styggedommer eller med noen av sine misgjerninger. Jeg vil utfri dem fra alle deres bosteder, der de syndet, og rense dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.»
   Du ser Han kom ikke til frelse fordi de var spesielt fromme og gudfryktige! - nei, de gjorde seg urene med avguder, leser vi – endatil motbydelige avguder og styggedommer, og med misgjerninger. Ikke vakkert, ser du!
   «Jeg vil utfri dem fra alle deres bosteder,» står det her. Igjen spør vi: For deres godhets skyld? Og igjen: Nei! - «der de syndet,» leser vi videre. Hva var det så Gud ville med disse falne skapningene, disse avgudsdyrkerne og synderne? Jo, hør virkelig det!: «- og rense dem!» Og i hvilken hensikt? Jo, for at «de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.»
   Hør! Dette har skjedd! Han kom hit ned og Han talte det ut på Israels gater, byer og landsbyer: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Mark 2:17; Luk 5:32). Syndere! Syndere kan få vende seg til Ham og bli frelst! Men forkaster de Ham, så husk det – det er to grunner til at Herren reiser seg og griper inn! Derfor er det også to utganger av dette liv – enten en evig salighet, eller en evig fortapelse!

   «Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger vår øyne Herren vår Gud, til Han blir oss nådig.» De ventet med lengsel, likesom Simeon i Jerusalems tempel, på Israels trøst! Trøst! Trenger du det? Har du sett så vidt dypt i ditt eget ugudelige og forvendte hjerte, at du har inderlig behov for det? Eller er ditt sinn mer å ligne med Israels fienders, slik som det beskrives her i salmen? «Vår sjel er blitt mer enn mettet med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.» (v.4). Trygg og overmodig! Å du, for et alvor! Trygg og overmodig, hengende over den evige avgrunn uten å se det!
   Jeg må personlig si, at en del av det jeg ser i kristenheten i dag, minner mer om overmodighet enn om frimodighet! Medgang i det ytre liv, kan gjøre overmodig, blikket på frelseren og forsoneren Jesus, gjør frimodig!

   Rop nå! Han er der, og Han hører deg! Det er løftet fra Gud! - og det er rettet nettopp til deg!