Til påminning?
   Denne salme er jo en bønn til Gud - en inderlig bønn til Gud - fra en troende som er i nød. Og fremfor alt en profeti om Jesu lidelse og nød i en fiendtlig verden.
   Det er særlig to ting som forårsaker denne nød, og dermed denne bønn hos David - det er for det første forfølgelse fra Guds rikes fiender. De kan ikke ramme Gud i det høye, men de kan ramme dem her på jord som hører Ham til. Satan kunne heller ikke ramme Gud i det høye, men da Han åpenbarte seg her på jord som menneske, mennesket Jesus fra Nasaret, da angrep han.
   Det som bringer dette veldige hatet hos verden, er at vi er annerledes. Det tåles ikke! Peter skriver om dette i sitt første brev: «For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort hedningenes vilje ved å ferdes i skamløshet, lyster, drukkenskap, festing, drikkelag, og i skammelig avgudsdyrkelse. Nå undrer de seg over at dere ikke løper med dem ut i den samme strøm av utskeielser, og derfor spotter de dere.» (1 Pet 4:3-4).
   «Og derfor spotter dere!» Ser du hva det virker? Fiendskap. For verden - som ennå ikke har bøyd seg for, og tatt imot sannheten fra Gud - har ikke denne erkjennelse av synd mot Gud, men er fremdeles fylt av selvrettferdiggjørelsens ånd. Derfor er det alltid de andre som har feil, når de ikke lenger er som dem!
   I dag ser vi denne ideen hos mange i kristen sammenheng, at verden skal vinnes ved at vi er som dem. Nei, du skal ikke gå omkring og slynge ut fordømmelser over verdens mennesker som om du var rettferdig i deg selv, fordi du er en kristen - du skal bare ganske enkelt innrette deg etter Guds ord, og ikke løpe med verden ut i den samme strøm av utskeielser, som Peter uttrykker det.
   Men Ordet - Guds sverd - er tveegget. Det rammer også mennesket der det forsøker å rettferdiggjøre seg ved ytre gjerninger, eller noen slags indre renselse, som skal gjøre det mer akseptabelt innfor Gud. I slike tilfeller skapes det en enda sterkere motreaksjon. Det var først og fremst den som sendte vår Herre til korsets tre. Dette er altså en kristens normale forhold her i verden. Å forsøke å bli populær på noen som helst måte i verdens øyne, det gjør deg bare tragisk, og du risikerer å miste livet i Gud.

   Hvordan skal mennesker da bli frelst? Hvordan skal de da bli kristne? Ved erkjennelse! Ved erkjennelse av synd og nåde! Det vil alltid være noen Herren når frem til forstår du, men da må ikke kristendom gjøres til noe annet enn hva det faktisk er. Det er fint om du kunne få god hjertemedisin, men det hjalp bare så lite om det var kreft du led av, ikke sant? Vi er fortapte på grunn av vår synd, vårt frafall fra Gud, som skjedde i hagen med våre første foreldre, og som vi alle bærer i oss, derfor er det så om å gjøre at vi blir på det rene med dette, og derfor kan fly til den fristaden skjønne, frelserens vunder og sår. Ingenting - og jeg gjentar: Ingenting! - kan erstatte dette!

   Det andre som brakte David i nød, var hans svakhet og fattigdom. Denne hjelpeløshet du kjenner, når fienden er så overveldende stor, og du er så liten. Det enten du står overfor en bestemt synd du ikke får bukt med, eller det er verdens hån og spott, eller oppgaver du ser deg altfor liten og fattig overfor. Da stiger dette ropet opp til Gud, som vi også hører fra salmistens hjerte her.
   Når du står overfor noe konkret, så lærer denne salmen deg - husk at det også er en salme til påminning - at du kan be Gud skynde seg. At Han ikke må la din lidelse vare lenge. Det er ikke sikkert Han frir deg direkte ut av nøden, men gir deg det du trenger for å bestå. Tenk på dette med synd og skavanker, karakterbrist hos deg og lignende - kan hende tar Han ikke dette bort, men åpenbarer deg i stedet igjen og igjen sin frelse, som nettopp er en frelse for slike. Forstår du?
   Men Herrens medynk skal du aldri være i tvil om. Vi leser om Jesu møte med en kvinne som hadde en vanmaktsånd i Luk 13. Jeg skal peke på noe for deg der, som er verd å merke seg: Det står at Jesus «da Han så henne, kalte henne til seg og sa til henne: Kvinne, du er løst fra din vanmakt. Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud.» Dette skapte motstand hos synagogeforstanderen, denne egenrettferdige fusentasten, som ikke ville ha slikt på sabbaten. Men da leser vi: «Men Herren svarte ham og sa: Hyklere! Løser ikke hver av dere oksen eller eslet fra krybben på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?»
   Hørte du? Her ser du Herren like inn i hjertet - bare hør en gang til: «Tenk i atten år!» Han syntes det var lenge, Han som hørte evigheten til, og var fra evighet! Det er jo slikt vi sier, når vi vil understreke noe særlig: Tenk i atten år! Ser du, min venn?

E.K.

   Denne vår nød - vår sanne nød - bundet i vanmakt overfor det som bringer oss i avgrunnen, inn under Guds dom, det er den som virker at vi elsker Hans frelse, som vi leser om det her. Elsker Hans nåde! - elsker Hans miskunnhet, for den er blitt oss til frelse, idet den sendte Jesus til oss, som et sonoffer for vår synd.
   «La dem som står meg etter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker ulykke over meg, vike tilbake og bli til skamme! La dem som sier: Ha - ha! - vende tilbake på grunn av sin egen skam.» (v.4-5).
   «Ulykke dreper den ugudelige, og de som hater den rettferdige, dømmes skyldige,» kan vi lese i Sal 34:22. «- de som hater den rettferdige, dømmes skyldige.» Hvorfor det? Jo, fordi de hater den rettferdige, rett og slett. Altså, det er hans rettferdighet som er årsaken til hatet. Det åpenbarer og avslører jo dem selv. Det er altså ikke et hat som har sin grunn i at du har gjort noe galt, men tvert imot fordi du har gjort det som er rett, du har bøyd deg for og mottatt sannheten, som er Jesus Kristus selv - og det faller som en dom over denne verden.

   «La dem som sier: Ha - ha! - vende tilbake på grunn av sin egen skam.» «På grunn av sin egen skam ...!» Altså viser dette oss at den som spotter deg på grunn av ditt vitnesbyrd om Jesus, skal en dag bli stående med skam. Merk deg ordet - skam! Du vet vel hva det er å måtte skamme seg! Bli stående med skam. Hvorfor? Fordi de gjør urett, rett og slett! De har spottet sannheten! Og hør hva Guds ord vitner om denne verdens i egne øyne altfor kloke: «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.» (Sal 14:1; Sal 53:2). Dåren! Hvilken skam å stå som dåre! Å bli erklært for å være en dåre! Ingen ære ved det akkurat - nei, nettopp skam.
   Det er mye underlig et menneske kan være stolte av. Det er til og med dem som er stolte av å være store forbrytere. Men dåre! Nei, ingen!
   Så vær du frimodig i ditt vitnesbyrd, du som har møtt Jesus på din vei, og begynt vandringen med Ham. Det er nemlig en vandring mot ære. Rettferdighetens krans. (2 Tim 4:8). Og hør nå hvordan det skal gå deg til sist: «Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (Rom 9:33). «For Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (Rom 10:11). «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (1 Pet 2:6).
   Verden, som er fremmed for livet i Gud, vil fortsatt spotte, ja - men det er den som skal bli til skamme, ikke du! Du skal nettopp ikke bli til skamme! Og her i teksten lyser kongen velsignelsen over deg: «La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Gud!» (v.5).
   Alle dem som søker deg. Hvem er det som søker Ham? Det er mange som søker - det vil si, har en religiøs trang, og dermed søken, som en følge av den. Men hvem søker Ham? Jo, den som elsker Hans frelse! «Ser du din frelser på korset? Ser du den kamp Han har?» Det var allting for meg! For meg! For min skyld! Alt sammen! Alt Han gjorde, det gjorde Han for meg! Ser du dette? Ja, da ser du Hans frelse! Noen grunn til ikke å elske den?

   Men det er så vanskelig å tro at det er for elendige folk, ikke sant? For slike som ikke får til noe som helst i denne sammenheng, men bare faller igjennom. Hvem er han som ber til Herren her - påminner oss, og lyser velsignelse over oss - ja, ber Herren velsigne oss? Jo, det er kongen, Herrens salvede, David. Og da blir plutselig du så liten. Men hør nå selvvitnesbyrdet hans, så fatter du kan hende mot: «Jeg er elendig og fattig. Gud, skynd deg til meg! Du er min hjelp og min frelser. Herre, dryg ikke!» (v.6). Tenk det - elendig og fattig! Slik står han innfor Gud! Denne utvalgte og salvede konge!
   Hør også hva den største misjonær som har trådt på denne jord, har å si om seg selv: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» (Rom 7:18). Intet godt! Ikke den minste smule altså! Og helt uten makt til å gjøre det gode! Det vil si, det som holder mål for Gud! Ja, han sier: «Det onde ligger meg for hånden.» (Rom 7:21). Det onde! Hør det så dypt inn i hjerte og sjel det bare er mulig, ellers vil du ikke orke et øyeblikk mer på denne veien, dersom du er av sannheten. Det er dette du ikke må miste av syne, for da er allting tapt: Jesus er Veien for syndere! Han tar seg av - det vil si, bevarer - bruker og velsigner slike noen som holder seg til Ham, tross alt.

   «I meg selv intet godt - derfor elsker jeg din frelse.»